Jeg er en stor tilhenger av coverversjonen som fenomen. Jeg har ikke tall på alle de strålende tolkningene dyktige artister har gjort av andres låter – ingen nevnt, ingen glemt. Men det hender da virkelig også at noen går på en skikkelig smell. For noen dager siden var Helle og jeg på en restaurant i Cadaques som heter Bambu Blau, et sted som har skiftet eier og meny flere ganger de siste årene, og nå er i skikkelig dårlige hender. Maten var i beste fall intetsigende, og damen som drev restauranten var den reneste Basil Fawlty, men det som satte prikken over i’en var musikken. Den skiftet stadig i volum (etter restaurantsjefens humørsvingninger kanskje), og den besto utelukkende av kjipe versjoner av gode låter. Jeg hadde en tidlig «dette er ikke akkurat Nouvelle Vague»-kommentar da vi hørte en grusom versjon av Rihannas «Don’ Stop The Music», men da en adskillig verre versjon av «Sweet Child O’ Mine» kom skliende med tverrfløyteintro og fislete damestemme måtte jeg ty til Shazam-appen for å finne ut hva vi hørte på. Mine damer og herrer, dere er nødt til å spille noen strofer av dette makkverket for å tro at det er mulig. Jeg antar at Axl Rose, Slash og resten av Guns N’ Roses ikke er særlig happy med dette heller. Jeg vet ingenting om de ansvarlige – Banda Do Sul og Natascha – men dårligere tror jeg ikke det er mulig å gjøre det. Skrekk!