Englesang dagen lang
Populærmusikken er full av gode stemmer, og når et utvalg av disse iblant setter hverandre stevne er det lett å omtale det som englesang, spesielt kanskje innen country- og folkmusikken. Gode eksempler er Trio-prosjektet til Linda Ronstadt, Emmylou Harris og Dolly Parton, eller Alison Krauss’ tolkning av hymnen «Down To The River To Pray» der hun ledsages av et gospelkor i tillegg til velkjente navn som Gillian Welch, Maura O’Connell og Sam Phillips. Veldig mye penere er det liksom ikke mulig å få det.
Og så dukket Highwomen opp i 2019, prosjektet til Maren Morris, Brandi Carlile, Natalie Hemby og Amanda Shires, der de til alt overmål også inviterte Yola og Sheryl Crow på et par låter. Det blir fin musikk av slikt, og det inspirerte Ida Jenshus som i en tid nå har forsøkt å sparke i gang et norsk prosjekt i samme gate. Hun nevnte det for meg da vi begge var og så Malin Pettersen samme høst, og backstage etter konserten var jeg vitne til det som var begynnelsen på et prosjekt som kanskje eller kanskje ikke blir noe større av, men det er lov å håpe. Jeg husker ikke nøyaktig hvem som var til stede, men foruten Malin og Ida tror jeg Stine Andreassen og Live Miranda Solberg alias Louien var på plass. Uansett hvem, der satt en fin gjeng og spilte og sang, for hverandre og med hverandre.
Hvorfor nevner jeg dette i anmeldelsen av The Northern Belles nye minialbum? Fordi de første reelle fruktene av Idas initiativ er å høre her, i form av en skjellsettende countryversjon av Sufjan Stevens’ «Chicago» som langt overgår originalen. Den fremføres av intet mindre enn seks norske sølvstruper fra det stadig voksende americanamiljøet – Louien, Signe Marie Rustad, Stine Andreassen, Malin Pettersen, Mari Sandvær Kreken fra Darling West og Ida Jenshus. De bytter på å synge versene, og de synger flerstemte harmonier hele veien gjennom som gjør denne sekstetten til det nærmeste vi kommer et englekor på denne jord. Det er simpelthen så vakkert å høre på at det er tilnærmet latterlig. En konstellasjon som denne er på papiret for god til å være sann, men så skjer det pokker’n meg!
Men altså, The Northern Belle har som mange allerede har fått med seg utgitt et lite minialbum, The Women In Me, der denne sykt fine versjonen av «Chicago» for mitt vedkommende er den store ahaopplevelsen. Minialbumet er en slags koronautgivelse eller et hvileskjær i påvente av den fjerde «ordentlige» Belle-utgivelsen. Den må vi regne med å vente en stund på, blant annet fordi det først skal slippes en ny Silver Lining-plate der både Stine og Live er sentrale.
Tre av låtene fra The Women In Me er sluppet som digitale singler de siste månedene; «No Rush», John Prine-coveren «Summer’s End» og «Kaleidoscope Dream», og en limitert sjutommer i nydelig rød vinyl ble sluppet for litt over en uke siden, med «Only Stupid Kids Get Bored» på A-siden, mens «Chicago» på mystisk vis er forvist til B-siden. Det skyldes muligens at Stine helst vil profilere sine egne sanger – og det har hun strengt tatt god grunn til – men i mine ører er «Chicago» noe av det desidert fineste jeg har hørt på evigheter og en gedigen bærebjelke for dette minialbumet.
Isolert sett elsker jeg alle låtene på The Women In Me, men utgivelsen bærer som helhet preg av å være nettopp et hvileskjær, en anledning for Stine til å prøve ut nye samarbeidspartnere, sjangere og subsjangere. Ære være henne for det. Som jeg skrev i anmeldelsen av den siste regulære The Northern Belle-platen, fjorårets kruttsterke We Wither, We Bloom, var den kulminasjonen av en mangeårig utvikling, og den etterlot en del spørsmål om hvor veien ville gå videre. The Women In Me gir ingen klare svar på disse spørsmålene, men den antyder et og annet.
Den siste tiden har ført til et par endringer i besetningen, men The Northern Belle er fremdeles en septett, vel å merke med Stine Andreassen som låtskriver, ubestridt frontfigur og, tør jeg si det, ideolog? Dette er hennes prosjekt, og på de syv nye innspillinegen har hun rett og slett eksperimentert litt med formatet. På den suverene «Only Stupid Kids Get Bored» har hun alliert seg med trioen Orions Belte i tillegg til at hun bruker tre Belle-medlemmer. Det overraskende resultatet låter som Genesis anno 1976-77 med hardingfele, og overtoner av både dub og country, og er en drømmende, svevende komposisjon marinert i vekselvis elektroniske og akustiske elementer, ulikt alt annet Stine har gjort.
Nydelige «No Rush» har jeg skrevet om tidligere. Her deler hun mikrofon med dyktige Siv Jakobsen og – igjen – Live Miranda Solberg. Dessuten er popsmeden Mikhael Paskalev med, både på synth og som co-produsent sammen med Belles faste våpendrager Marcus Forsgren og Stine selv. Det er et besnærende stykke musikk, også denne låten preget av engleaktig harmonisang som antyder at Vårherre kan ha hatt en ekstra finger med i spillet.
Åpningssporet «Kaleidoscope Dream» er også en overraskelse, men mer en videreføring av de iørefallende popelementene på We Wither, We Bloom. Dette er også strålende popmusikk, og teksten er iallfall delvis så psykedelisk som man kunne tro ut ifra tittelen. Hvis jeg ikke tar helt feil handler sangen om overforbruk av jordens ressurser, og den benytter bilder som «I’m gonna hijack a spaceship and fly to the moon» og «I’m gonna smoke one with Willie, drink tons of booze, wish I could click my red heels and hang with Fleetwood Mac».
De to låtene som gjenstår å omtale er de som ligger nærmest det Belle vi kjenner, «Two Rhytms» og det flotte tittelkuttet «The Women In Me». Begge er veldig personlige sanger; førstnevnte en hyllest til Stines bestefar, sistnevnte en sang om å ta sin rettmessige, likestilte plass som kvinne i et samfunn som fremdeles har en vei å gå.
Men hvor bra de fem nye originalene til Stine og versjonen av «Summer’s End» enn er, er det altså med «Chicago» man virkelig skvetter til og hårene reiser seg på ryggen. At det er mulig å skape noe så pent er nesten ikke til å tro, men så har da også Stine skrevet et korarrangement som går utenpå det meste jeg kan huske å ha hørt. Dette er så vellykket at det gir håp om en fullverdig albumutgivelse fra disse seks fantastiske stemmene et sted inne i fremtiden. Da bør de ikke primært gjøre coverlåter, men heller skrive eget materiale, om jeg får komme med en liten oppfordring. Stine Andreassen, Mari Sandvær Kreken, Ida Jenshus, Malin Pettersen, Signe Marie Rustad og Live Miranda Solberg er alle suverene låtskrivere, og hva de kunne skapt om de gikk inn for et slikt prosjekt tør jeg nesten ikke tenke på. Inntil så skjer er «Chicago» verdt å spille igjen og igjen og igjen, og hør gjerne noen ekstra ganger på resten av sangene her også. Det er de verdt.
OBS! 14. oktober slippes en spesialversjon av «Chicago» der Arctic Philharmonic Orchestra har lagt på strykere. Det er for øvrig samme orkester som er med på det kommende a-ha-albumet.
