En historie om raushet i hverdagen

Før helgen publiserte jeg et innlegg her på bloggen med den elitistiske tittelen Treningsspilleliste for deg med god musikksmak. Som ventet ble den påstanden utfordret av enkelte, men heldigvis ble den tatt godt imot av enda flere.

Foranledningen var en hyggelig henvendelse jeg hadde fått via Instagram. Kristian Voie Danielsen, som da jeg googlet ham viste seg å være advokat, skrev til meg at han var lei all den dårlige treningsmusikken som dukket opp overalt og spurte om jeg kunne lage en kul spilleliste til ham. Som motytelse ville han dele en historie som «omhandler undertegnede, mannen til Malin Pettersen og din far».

Som sagt, så gjort. Jeg laget spillelisten som du kan finne her, og Kristian sendte meg sin gjenfortelling av historien. Han beskriver den som det nærmeste han har kommet en novelle siden videregående.

Mange som leste innlegget mitt ga uttrykk for at de var spent på å høre historien, så jeg spurte Kristian om jeg kunne publisere den. Det fikk jeg heldigvis lov til, også fra historiens tredje deltager, Malin Pettersens ektemann, her kalt Dr. S og Sveinung.

Bildene som illustrerer dette innlegget har for øvrig ingenting med saken å gjøre, men er så gode at jeg ikke synes det spiller noen rolle. De ble tatt av Morten Møst da han og min far dro til Sovjetunionen i mars 1988 for å lage en reportasje fra den transsiberske jernbanen for Dagens Næringsliv.

I dag er det nøyaktig ni år siden Kåre Valebrokks sorti fra denne verden, også det en solfylt vinterdag, og i den anledning synes jeg det passer fint å minnes ham med denne historien. Takk til Kristian Voie Danielsen som her får ordet:

Pi, pizza og regningen for det hele

Oppløpet av 80-tallet ble for min del tilbragt som ungdomsskoleelev på Tåsen skole. Vi var en liten vennegjeng som ikke var helt kule nok til å være med på festene som begynte å bli arrangert i kjellerstuer rundt omkring. En del av denne lille gjengen var Dr. S, dog bedre kjent som Sveinung da.

Noe av det tøffeste vi kunne gjøre på det tidspunktet var å dra ned til Solli bowling, bowle og spise pizza.

Inntektssiden på det tidspunktet besto av inntekter som avisbud ispedd noe lommepenger. Det gav ikke likviditetsoverskudd av betydning. Det var derfor ikke rom for store lommer i spanderbuksene.

Når vi derfor hadde delt en stor pizza med vann til, så skulle regningen deles rettferdig. Denne kvelden ble både pi og Pythatgoras læresetninger tatt i bruk for å finne frem til en rettferdig fordeling av kveldens utskeielse. Sveinung hadde pugget et imponerende antall desimaler til pi, så utregningene tok tid.

Da vi til slutt skulle gjøre opp hver nøye tildelte andel av regningen kunne servitøren på Peppes opplyse at regningen var betalt. Her måtte det ha skjedd en feil og vi skyndte oss ut før noen skulle oppdage det.

På utsiden stanset vi imidlertid opp. Vi var godt oppdratte gutter fra Tåsen og vi stakk ikke fra regningen. Vi gikk derfor inn igjen for å gjøre opp. Vi henvendte oss til servitøren og tilsto at vi nok ikke hadde betalt. Hun opplyste at det var noen ved et annet bord som hadde gjort opp regningen vår.

Vi hadde lært hjemme at vi skulle takke for oss og gikk til bordet som servitøren hadde pekt ut. Der satt det blant annet en mann vi dro kjensel på, men ikke helt kunne plassere. Vi takket pent og dro videre nordover og hjem fra Solli plass.

På veien hjem diskuterte vi hvem denne mystiske mannen var og hvorfor han hadde betalt. Vi kom ikke helt i mål med noen av delene.

Min far var på dette tidspunktet gått fra å være ingeniør til å bli «næringslivsmann», slik at Teknisk Ukeblad og Aftenposten plutselig hadde fått selskap av Dagens Næringsliv i aviskurven hjemme. Og da jeg i aviskurven hjemme så de gule sidene i DN, så skjønte jeg hvem mannen som hadde gjort opp regningen var. Det var din far.

Jeg har senere spekulert i hvorfor han gjorde det, men har vel tenkt at han synes vi var morsomme og litt sjarmerende der høyere matematikk og økonomisk teori ble benyttet for å dele regningen. Eller kanskje han bare ville ha slutt på gnålet på nabobordet, hvem vet. Uansett gjorde det at jeg alltid skjenket han med en hyggelig tanke hver gang jeg så ham på tv eller leste en leder i DN.

Jeg kan herved gjøre slutt på Kristians spekulasjoner. Min far ble garantert sjarmert av småguttenes famling med høyere matematikk og økonomisk teori. Slike gester tilhørte da også hans modus operandi. Som han sa: «Enten er foreldrene deres lesere av Dagens Næringsliv, og hvis ikke er disse ungene kanskje morgendagens lesere.» Han så det som en form for investering, men når det er sagt vet jeg at han syntes slikt var veldig hyggelig å gjøre også. Jeg tror nok i grunnen det stakk vel så dypt.

For å si det med inskripsjonen på gravstenen hans: Han er fortsatt savnet.