Lady Friend
«Unspeakable Truth»
(Mother Likes It Records)
6 out of 6 stars

Den amerikanske vestkysten lever i Oslo, iallfall i musikalsk forstand. Lady Friends andre single er et enda bedre bevis på det enn den første, denne gangen også uten at resultatet kan spores direkte til en annen sang. «Unspeakable Truth» er en melodisk perle som leder tankene i retning en lang rekke artister, men som først og fremst fremmer det gryende låtskrivertalentet til Anne Mette Hårdnes.

Lady Friend startet som hennes soloprosjekt, men er i stedet blitt et band, med brødrene Mats og Christer Engen, også kjent som rytmeseksjonen fra Euroboys, og Labels Magnus Jacobsen på gitar. På «Unspeakable Truth» hører vi også Euroboys-gitarist Trond Mjøen fleske til med en saftig solo, og ikke minst Hårdnes’ utsøkte pianospill. Her er også to strykere, Nicoline Krohn-Moland på fiolin og Helga Hommedal Blikås på cello.

Gode hjelpere er ofte en forutsetning for et godt resultat, og det er ingen tvil om at det er slik her. Dette er musikere som til de grader vet hva de holder på med, og de har spilt inn det kommende debutalbumet i studioet til Anders Møller, også han kjent fra Euroboys og generelt en magiker med lyd og rytmer. Men alle gode hjelpere til side er Lady Friend helt klart et barn født av Hårdnes’ ambisjoner. Etter mange år som musiker, ikke minst som den ene halvdelen av americanaduoen Sweetheart, og i tillegg som labelboss for Mother Likes It Records, er Mette overmoden for å tre ut av skyggene og inn i rampelyset. Du blir riktignok ikke kjendis av å drive med musikk av denne typen eller på den måten hun gjør, men på bakgrunn av de første to singlene har hun alt som skal til for å nyte respekt fra alle som har et fnugg av musikalsk forståelse.

Den første singlen «Friendship On Paper» var god, men det er ikke til å komme forbi at den er svært lik Tom Pettys «Breakdown». Jeg har i og for seg klart å sette det til side og hatt stor glede av debutsinglen, men «Unspeakable Truth» er på alle måter en sterkere låt, ikke bare i kraft av ikke å være likt noe jeg er i stand til å høre, men også fordi den har så åpenbare kvaliteter som et originalt stykke popmusikk som står på egne ben. Den har en nydelig melodi, et utsøkt arrangement og ditto produksjon, med virkelig god harmonisang og også en vokalfremføring fra hovedpersonen selv som er verdt å trekke frem. Dette er muligens ikke noe Céline Dion eller Beyoncé ville stilt seg bak, men «Unspeakable Truth» er solid sunget og evig sjarmerende. Det Anne Mette Hårdnes måtte mangle av register og rekkevidde tar hun igjen på innlevelse og karakter. Hun synger simpelthen ordentlig fint.

Når jeg også påpeker at den amerikanske vestkystrocken lever i Oslo skyldes det at Lady Friends musikalske landskap er tuftet på adskillig mer enn tittelen fra en gammel Byrds-single ført i pennen av ringreven David Crosby. «Unspeakable Truth» beveger seg i et univers jeg for alvor stiftet bekjentskap med da jeg som 11 år gammel musikalsk nysjerrigper kjøpte soundtracket til filmen FM, der det flotte dobbeltalbumet vel i ettertid er adskillig mer kjent enn filmen. Her hørte jeg artister som Steely Dan, Eagles, Boz Scaggs, Linda Ronstadt, Tom Petty (representert med «Breakdown»), Billy Joel, Bob Seger og Steve Miller Band, de fleste av dem for første gang. Nå ligner ikke «Unspeakable Truth» spesifikt på noen av disse, men det er dette nedslagsfeltet Hårdnes har tråkket ned i. Legg gjerne til artister som James Taylor, Carole King, Nicolette Larson og Dennis Wilson også, for å ha trukket frem noen få holdepunkter.

Det skal bli spennende å høre debutalbumet til Lady Friend. Det er planlagt utgitt i november, og la meg bare si at jeg sitter med en fryktelig god følelse.