Jeg har bare så vidt truffet Sigurd Wongraven. Det skjedde på en vinmesse i Oslo der han og vinbonden Luca Roagna fra den italienske kommunen Barbaresco, kjent for vinen av samme navn, skulle vise frem noen av vinene de hadde samarbeidet om. Et par kolleger – la oss kalle dem «Erik» og «Erling» – og jeg var til stede for å smake masse god vin på et arrangement der vinen ikke kostet annet enn inngangsbilletten, og vi hadde et hjertelig gjensyn med Luca som vi hadde vært og besøkt på gården hans året før. I kjent stil var vi tre i strålende humør, og skravlet i vei med Luca som muligens syntes vi var håpløse, men gjorde gode miner til slett spill. Sigurd «Satyr» Wongraven er jeg mer sikker på – han syntes ikke vi var noe særlig morsomme. Luca prøvde å introdusere oss for Sigurd, men vi vekslet ikke mange ordene med ham. Han fremsto som en meget alvorlig mann, med lite tid og overskudd til fjasete journalister på en snurr. Når jeg tenker etter skjønner jeg ham godt.

Sigurd Wongraven fascinerer meg. Med røtter dypt i det beryktede norske black metal-miljøet – for mange synonymt med en svartkledd, naglete bande likskjendere og kirkebrennere med tunge okkulte tilbøyeligheter – er han blitt en slags superstjerne innen sjangeren. Han har sågar klart å føre black metal-musikken over i det etablerte kulturnorge, med konsert i Den Norske Opera i 2013, en forestilling som nylig ble utgitt på LP, CD og DVD.

La oss lette trykket før vi går videre. Tegneserieskaper Frode Øverli har i suksesserien Pondus parodiert black metal-folket i årevis, og jeg synes det i sakens anledning er passende å vise en klassisk Pondus-stripe, første gang utgitt i februar 2011. Som alle alternative miljøer og figurer Øverli sparker på skinnleggen – det vil si alle som ikke holder med Liverpool – sparker han heldigvis med kjærlighet, unnskyld, «kjærlighet».

IMG_0361
Avfotografert fra Pondus Eliteserien 16 (Frode Øverli/Egmont Publishing 2015)

For mange er Sigurd Wongraven etter hvert minst like kjent som vinmaker og -entusiast med utsøkt og dyr smak. Som han sa til Dagsavisen for et par år siden: «Musikk og vin har en del til felles. Om du ikke har peiling på vin liker du gjerne enkle og billige saker og syns det komplekse blir for voldsomt. Sånn er det med musikk og, og Satyricon lager definitivt musikk for dem som liker det komplekse.»

Jeg tror han like godt kunne snakket om seg selv. Wongraven er forretningsmann, entertainer, vinkjenner og mye mer, og om han har en alvorlig tilnærming til det meste han driver med, har jeg inntrykk av at han først og fremst er slik fordi han er dypt ambisiøs. Og kompleks. Perfeksjonist i alt han gjør? Ganske sikkert.

Noe underlig skjedde da Satyricon i 2002 ga ut sitt femte album Volcano. De fire første hadde Wongraven gitt ut på sitt eget selskap Moonfog Productions, men Volcano ble utgitt av det den gang EMI-eide Capitol Records, samme plateselskap som for eksempel Frank Sinatra og The Beach Boys hadde spilt inn plater for mange år tidligere. Jeg vet ikke om henvendelsen kom fra EMI eller om Wongraven kom til dem, men noen visste hva de gjorde her. Plutselig var norske anmeldere i fistel over et band de tidligere for det meste hadde forbigått i stillhet. Selv jobbet jeg i den tiden for den for lengst nedlagte Avis1 og anmeldte ikke Volcano, men husker jeg ikke feil fikk albumet terningkast 6 i VG og kanskje i andre aviser også.

Men nå, et nytt pauseinnslag. Petter Schjervens programserie Typisk norsk (2004-2006) tok for seg et helt spesielt fenomen da han besøkte italienske norskstudenter. De var tunge black metal-fans, og skulle de virkelig «forstå» Satyricon og beslektede artister måtte de jo forstå sjangerens urspråk, nemlig norsk. Se klippet her, som er noe av det mest absurde jeg noen gang har sett på fjernsyn. Fantastisk!

Det er ikke noe som tyder på at VGs anmeldere eller andre anmeldere – meg inkludert – har noen form for fasitsvar, men at et stort selskap som EMI plukket opp Satyricon ga dem automatisk stor oppmerksomhet, som gjorde at norske anmeldere måtte ta dem på alvor. Det var det muligens ikke så mange mainstream anmeldere som hadde gjort før, og Volcano vant Spellemannprisen i klassen for metal og senere Alarmprisen i samme klasse for låta «Fuel For Hatred».

Mens jeg sitter og skriver disse betraktningene om Sigurd Wongraven og Satyricon hører jeg på Live At The Opera, og det er ikke til å underslå at det er mektige saker. På en god dag – som i dag – digger jeg Satyricon, og akkurat her og nå digger jeg låta «Phoenix» der Sivert Høyem er gjestevokalist og Operakoret og bandet ligger som et massivt fjell bak. Det låter himmelsk, langt mer enn djevelsk. Jeg får absolutt ingen tanker om å brenne kirker eller skjende lik, men jeg skrur gjerne opp volumet til 11 hvis jeg får lov.

Under har jeg lenket til Live At The Opera i Spotify, men nå setter jeg over til min gode kone Helle som lager mat til Wongravens nye rosévin i Helles Kitchen. Det bør du lese om, og det gjør du her.