Dette er ekte voksenrock
Høsten er på vei. En navnløs mann et stykke nord i livet hører toget som farer over skinner stemt i moll og ser bort på Elisabeth som sitter ved vinduet. Det er over midnatt, og det regner utenfor, og han minnes den dagen i kirka hvor hun sa at hans Gud også var hennes. Et annet sted tenker en voksen kvinne tilbake på alle de som kastet snø og stein på henne og kalte henne stygge navn, men verre enn slag og harde ord var skammen over at ingen ville ha henne, at hun kanskje måtte leve livet alene. De er voksne mennesker, sånn noenlunde på samme sted i livet, og samtidig ikke. En lever i takknemlighet, en annen i en aldri glemt skam, man kanskje tror de på den samme Gud. Eller ikke.
I rom 207 på City Hotell ligger en gammel og angrende natterangler og tenker over sitt eget liv. Mørket og natta er i ferd med å vike for lys og dag, byen våkner og det er rett før han sovner. Mens byens beboere skal leve sine våkne liv og utføre sitt arbeid gjennom dagen, skal han selv ligge i senga til det atter blir kveld, og i drømmene vil han kanskje møte hun som han en gang forlot. «Eg vett at me ska ses igjen ein dag», synger to fraskilte sjeler til hverandre, i kor, men de befinner seg to forskjellige steder. Det er stadig september, den tiende for å være nøyaktig, og han ser henne i sin erindring som en engel. Hun fryser der hun er, får ikke varmen i kroppen hvor godt hun enn pakker seg inn. Hun finner ikke fred og hun vet ikke hvor veien tar henne.
En annen kvinne går på gata i Oslo og får øye på han som en gang levde der helt innerst inntil huden hennes, og i dag, akkurat som henne, er han et spøkelse. «Ingenting gjør vondt til slutt for alle ting passerer», tenker hun, men samtidig gjør alt vondt til slutt fordi hun fortsatt lever. Et annet sted i byen kommer en mann hjem til et hus som ikke virker, som om tiden har kilt seg fast mellom dørstokken og livet utenfor. Han skal tenne en fyrstikk i rommet som kvinnen han trodde han skulle dele resten av livet med har forlatt, og han skal se at det fortsatt er lys på plassen der hun satt.
Langt nord i landet spilles en sang på radioen, og den fanger oppmerksomheten til en rastløs sjel som ikke får til å jobbe slik han har tenkt. Han finner ikke ro, og han tenker tilbake til da han og kvinnen han stadig elsker, men ikke lenger har, danset vart til den samme sangen en gang for lenge siden. Han er en mann som savner røtter, som trenger en forankring i tilværelsen. I Haugesund sitter en annen mann og ser ut på stormen som raser. Han er også urolig, men han er iallfall ikke alene. Han er derimot bekymret. Stormene kommer oftere og sterkere enn før, fjellet truer med å velte, vintrene var både hvitere og kaldere før, og isen lå lenger før den smeltet. Det ser ikke lyst ut for Moder Jord, men om han kan synge en sang om glede og la sorgene få ro, kan han muligens gjøre himmelen høy og blå for de unge.
Velkommen til åtte flotte nye plater med åtte flotte gamle, unnskyld voksne, artister. Levi Henriksen (59), Tove Bøygard (57), Omar Østli (53), Tom Roger Aadland (59), Ingrid Olava (42), Anders Wyller (59), Terje Espenes (46) og Øyvind Staveland (63) har de siste to ukene gitt ut ny musikk, og ved siden av å være voksne folk har samtlige av dem begått kunststykket det er å gi ut velformulerte, velfunderte og kloke sanger om voksent, levd liv.
Hvor belastet er ikke uttrykket «voksenrock», avledet av det amerikanske radioformatet «Adult Oriented Rock»? Sistnevnte, forkortet til «AOR», er synonymt med rocka artister som Foreigner, Journey og Toto, mens vårt hjemlige «voksenrock» like gjerne refererer til folk som Eric Clapton, Mark Knopfler eller Tina Turner. Det er i og for seg lite å utsette på noen av disse navnene, men det blir litt som å si at alle voksne mennesker hører på forholdsvis friksjonsfri rock uten det helt store tekstlige innholdet. Vi er mer komplekse enn som så, om vi er voksne eller, når det er sagt, unge. (Det kan legges til at det nedsettende uttrykket «gubberock» forsøker å beskriver noe av det samme, men at den utmerkede skribenten og musikkentusiasten Tormod Reiersen har «stjålet» det til bloggen sin for der å gjøre det om til en hedersbetegnelse. Han forteller alle som er interessert at det slett ikke er noe galt i å elske Bruce Springsteen, Bob Dylan eller James McMurtry, for så vidt mer tekstkyndige artister enn Bryan Adams og Cher, men du forstår hva jeg mener.)
Med ørten bøker og noe sånt som ti plater i bagasjen har kongsvingergutten Levi Henriksen publisert mer tekst enn alle de andre syv artistene jeg omtaler her. En klar hovedvekt av alt dette er av det oppegående slaget, og på 190 Desibel Kjærlighet deler han en god del flere kloke tanker. Den livsbejaende tittelen til tross, er dette også en plate som i vesentlig grad handler om døden og om å forsone seg med den – og den har også vært en ledsager under innspillingen av det som er Levi Henriksen & Babylon Badlands’ fjerde langspiller. Dagen Levi begynte å skrive sanger til albumet døde hans venn og kollega Ari Behn, og to dager før siste studiodag forlot bandets helt Tom Verlaine oss. Det manifesterte seg helt konkret i at sangen «Halleluja og amen» ble utstyrt med en spesiell gitarsolo. I sine velskrevne liner notes til plata sverger Levi på at det var hans bandkollega Anders Bøhnsdalens fingre han så bevege seg opp og ned langs gitarhalsen, men at det var Tom Verlaine som spilte. Når du hører sangen, er det lett å forstå hva han mener.
Mest alvorlig var likevel at trommeslager Finn Lilleseth mistet sin kone til kreft, og selv om den er ment å skulle feire livet og stedvis er oppstemt som bare det, er det vanskelig å se bort fra dette dødsfallet ved avspilling av 190 Desibel Kjærlighet. Det gjelder ikke bare «Alle mine døde» der Levi byr opp sine spøkelser til dans, men det er mye melankoli og antydet sorg over flere av sangene her, inkludert den nydelige «Elisabeth ved vinduet» som jeg refererte til innledningsvis i denne anmeldelsen. Her namedropper Levi en rekke gamle helter, litt på samme måte som Neil Hannon gjorde det i The Divine Comedy-klassikeren «Absent Friends», med den forskjell at ikke alle er døde. De er i beste fall bare gamle.
Babylon Badlands teller i tillegg til de allerede nevnte medlemmene bassist Morten Andreassen, og bandet har fått kyndig hjelp fra produsent Henrik Maarud. Han bidrar med litt forskjellige instrumenter, og her og der får vi også høre hva hans bror Amund Maarud, Freddy Holm, Lasse Hafreager, Tora Terese Waaler Wærvågen og Einar Halle er gode for. I sum er 190 Desibel Kjærlighet en fantastisk god plate, helt på høyde, og muligens enda bedre enn forgjengeren De utålmodige av hjertet. Med tanke på hvor god den er, tror jeg dog det er best å la tiden avgjøre det siste.
Jeg må også nevne at Levi faktisk har fått hjelp til to av tekstene på plata. «Baklengselva Blues» er skrevet av Henning Kvitnes, og «(Jeg vil bli som) Emilie Flygare-Carlén» av Harry Steen. Fine tekster, begge, som glir sømløst inn i helheten.
Det gikk bra med hun som ble kalt stygge navn og kastet stein på og mobbet i ungdommen. Sangens fortellerperson er synonym med dens opphavsperson Tove Bøygard, og «Skam» er å finne på albumet Kaldt vatn, det fjerde og siste i tetralogien om elementene som fra før har manifestert seg gjennom Blåe drag (2017), Jord (2019) og Eld (2021). At den siste platen avsluttes med den italienske partisanersangen «Bella Ciao», opprinnelig sunget av kvinnelige risplukkere i Po-dalen på slutten av 1800-tallet, er neppe tilfeldig. Her er den gjendiktet til hallingdøl, og Tove dedikerer den til «alle som står i kampen for fred, friheit og demokrati», et oppmuntrende kamprop som strengt tatt dekker alle disse platene.
Opphavskvinnen til de øvrige ni sangene på Kaldt vatn beskriver konseptet bak plata på denne måten: «Elementet vann går igjen som en metafor; det handler om livets mange former for kalddusjer, å tåle sannheten, å prøve å se sin livsløgn, å tørre å be om hjelp. Det handler også om den kollektive kalddusjen i tiden vi lever i; krig i Europa, klimakrise, dyrtid og stadig økende forskjeller mellom folk. Men optimismen i dette er at det blir så tydelig at vi må stå sammen. De store utfordringene i livet og i verden klarer vi aldri alene. Og midt i dette er det alltid rom for mildt sommerregn.»
Det er den samme gjengen som spiller på alle de fire platene i tetralogien. Multiinstrumentalisten og produsenten Freddy Holm er sammen med Tove selv hovedansvarlig, mens to andre ringrever, Jørun Bøgeberg og Eivind Kløverød, spiller henholdsvis bass og trommer. I økende grad har de forsterket et musikalsk uttrykk som ifølge pressemeldingen er et «americanarock-landskap med islett av folk og proggrass», og det er klart at noe skal man tross alt kalle ungen. Det som er helt sikkert er at dette er sanger med nitide, stemningsfulle arrangementer, proppfulle av dynamikk og effektfull bruk av kontraster og ymse virkemidler. Toves klokkeklare røst kunne strengt tatt styrt hele butikken alene, uten hjelp av instrumenter i det hele tatt, så stødig er den, men jeg tror vi skal være glade for at hun har holdt seg med disse kyndige hjelperne så lenge. At de er en sammensveiset skokk med musikere er det liten tvil om, og på sitt beste låter Kaldt vatn som den er unnfanget i en annen verden. Musikk som denne overbeviser meg om at magi er noe virkelig.
Omar Østli er han med vår forsofne venn på City Hotell, han som sover gjennom dagen, mens «ordentlige folk» er på jobb. Som mange vil vite er Omar medlem både av Onkel Tuka og The Salmon Smokers, i sistnevnte orkester sammen med Freddy Holm som vi sveipet innom noen avsnitt over, men på sitt nye album Romantiske menn har han slått sine pjalter sammen med Gøran Grini, kjent som Paal Flaatas fremste samarbeidspartner. De to spiller alle instrumenter med unntak av på «Alt jeg vil ha», og Omar har skrevet alle sangene, mens Gøran har hatt produsentansvaret.
Siden han ga ut flotte Ingens mann i 2007, har Omar gitt ut ytterligere syv plater med sanger om til dels ganske skakke folk, og Romantiske menn er den niende. Omar er også journalist og av den grunn i høyeste grad skrivefør, men det er poeten, vel så mye som den gode observatøren, vi møter på platene hans. Sanger som nettopp «City Hotell», «Trubaduren», «Fyllekunstner» og det fine tittelkuttet er bare fire gode eksempler på empatiske sanger om romantiske menn det ikke går kjempebra med. Noen av Omars figurer kan reise seg gjentatte ganger og aldri gi opp, mens andre er av det mer resignerte slaget. Felles for dem er at Omar utstyrer dem med menneskelige trekk som bør appellere til våre alles indre samaritaner.
Omar selv er en produktiv og dyktig sanger og låtskriver som også er blant dem som aldri ser ut til å gi seg. Platene hans selger ikke stort, men jeg har aldri mistenkt ham for å være blant dem som søker penger og berømmelse for kunstnergjerningen sin. Litt anerkjennelse vil han nok likevel sette pris på fra flere enn meg, og jeg håper at han for hver nye plate får noen få nye tilhørere. Så god som han er, fortjener han det så inderlig. Romantiske menn er kort og godt en veldig fin plate, og når jeg tenker etter er den ikke så voksen at det gjør noe heller. Den handler riktignok om voksne folk, men den har en barnlig lekenhet ved seg som gjør den litt mindre alvorstung enn den strengt tatt kunne vært.
I hele dette selskapet av voksne folk med nye plater, tror jeg Tom Roger Aadland med sitt tiende album Skyer, er den som forfører meg aller sterkest. Gjennom karrieren har han aldri veket unna for en god melodi, og denne gangen har jeg inntrykk av at han er enda mer melodisikker enn normalt. Han har dessuten for første gang skrevet på sin egen haugesunddialekt og ikke som normalt på nynorsk. Med tanke på at jeg ikke har særlig forstand på dialektiske nyanser skal jeg være forsiktig med å si veldig mye om hvilke konsekvenser dette skiftet har hatt for tekstene hans, men jeg har i det minste et klart inntrykk av at han er mer avslappet i avleveringen.
Skyer er produsert av Aadland selv sammen med hans mangeårige samarbeidspartner Kjetil Steensnæs, et gitarfenomen som også har vært medlem av Darling West og spilt med mange andre størrelser i norsk musikkliv. Alt ved det nye albumet virker ekstremt gjennomarbeidet samtidig som det virker overskuddspreget, lekent og dels spontant. Arrangementene varierer i uttrykket, men er hele veien styrt av Tom Rogers gode melodier og selvsagt også tekstene.
De fleste som leser dette vil nok være oppmerksomme på at Tom Roger er vår fremste gjendikter av Bob Dylans sangpoesi til norsk. Han har utgitt to hele album med Dylan-sanger, Blod på spora (2009) og Blondt i blondt (2016), og i tillegg gjendiktet flere sanger til teateroppsetningen Vikla inn i blått (2020), og senest for noen uker siden opptrådte han i Oslo Konserthus med fabelaktige versjoner av «Buckets Of Rain» og «Sad-Eyed Lady Of The Lowlands» under en såkalt Bobfest.
Det skal sies at Tom Roger like fullt er en drivende dyktig sanger og låtskriver på sine egne premisser, vel å merke tungt inspirert av His Bobness. Det gjelder til en viss grad på melodi- og arrangementssiden, men aller mest hva tekstene angår. På Skyer synes jeg han virker mer metafortung og assosierende i sin poesi enn noen gang før, og sanger som «Alt skal komma fram», «Levd liv», «Ikkje der du leite» og den episke avslutningen «Siste natta vår i lag» kunne neppe vært skrevet uten et tett og nært forhold til Dylans lyrikk.
Presseskrivet presiserer at albumet består av to deler, hver med sitt distinkte uttrykk. Side 1 er den umiddelbare, med de mest konsise og melodisk orienterte sangene, mens side 2 er av mer dvelende karakter. Det kan nok stemme godt, men jeg tror ikke jeg av den grunn vil påstå at den ene er bedre eller dårligere enn den andre. Om de to platesidene har hver sin grunntone, er Skyer fremdeles et helhetlig verk.
Det er for øvrig et ubegripelig lag av stjernemusikere på platen. Kjetil Steensnæs og Tom Roger selv spiller mye, men med seg har de trollmannen David Wallumrød på et hav av tangentinstrumenter, Bjørn Holm på bass, Karl Oluf Wennerberg og Erland Dahlen på trommer og perkusjon, samt Lisa Sørensen Voldsdal på stryk. I tillegg er den underkjente, meget gode haugesundartisten Kine Nesheim duettpartner på «September», om de to adskilte elskende som jeg var innom i innledningen til denne monsteranmeldelsen. Det blir fine resultater av slikt, og jeg tar sjansen på å si det først som sist: Skyer er Tom Roger Aadlands beste plate.
To av de nevnte musikerne fra Skyer, Erland Dahlen og Lise Sørensen Voldsdal, er også med på Blomster og post som er Ingrid Olavas første soloplate siden Hekt fra 2016 eller -17 som så vidt jeg husker var en samling av tidligere EPer og andre opptak. Sammen med pianisten Andreas Ulvo ga hun ut en besnærende samling coverlåter under navnet Innlandet i 2018, men det er faktisk hele ti år siden Ingrid Olavas forrige ordentlige plate, Summer House. Hun har med andre ord ikke forhastet seg.
Det trengs heller ikke når du skriver så gode sanger som de ni – norskspråklige – som utgjør Blomster og post. «Ingenting gjør vondt til slutt for alle ting passerer, alle ting gjør vondt til slutt fordi vi fortsatt lever», slik hovedpersonen formulerer det i «Etterspill ved den nye badeplassen i Nydalen», er en form for livsvisdom du ikke nødvendigvis er i besittelse av som 32-åring, men nå som Ingrid er 42 kan hun skrive slike linjer og bli trodd. Selv om hun er «ungdommen» i dette utvalget av artister, er Blomster og post en svært voksen plate. Det er selvfølgelig lett å forveksle et litterært uttrykk slik platen har med et voksent uttrykk, men det er ingenting i veien for å være begge deler.
I mine ører er Blomster og post noe mer enn pent fremført musikk og lyrikk. Her går toner og ord opp i en høyere enhet og forvandles til et storslått og gjennomarbeidet kunstverk. Med utsøkt sans for musikalsk detaljrikdom har Ingrid produsert platen selv, og hun har hentet inn medhjelpere fra øverste hylle. Pianospillet tar hun eneansvar for, mens hun har fått ytterligere assistanse på tangenter fra Bugge Wesseltoft og Cato Salsa på i alt fire sanger. På den av disse der sistnevnte spiller, den betagende «Fra din hånd», er også hans kone Thea Glenton Raknes alias Thea & The Wild med på vokal. Jo Berger Myhre spiller bass og gitar, mens Erland Dahlen som vanlig sørger for trommer og perkusjon. Endelig er Lise Voldsdal Sørensen og Kaja Fjellberg Pettersen med på forskjellige strykere, og er de som kanskje aller sterkest fargelegger denne plata.
Favorittsanger? Er det lov å svare alle? Det er nok i grunnen aller mest helheten jeg setter størst pris på ved Blomster og post. Med sitt utsøkte og svært melodiske pianospill, er platen som en moderne voksenversjon av Dollies debutplate Første akt fra 1980, et finstemt mesterverk som finner sin perfekte avslutning i sangen «826»:
kvelden trekker over åsen
fugler setter seg i le
det er ikke veldig lenge
før vi må til hvert vårt sted
mamma, reis dit du må reise
jeg kan ikke være med
vi snakkes heller senere
Fra avskjeden med en mor skal vi til barndomsminner om Røa Kino, som ble brent ned av Jan og Viggo slik «alle veit», ifølge Anders Wyller og hans kontrafaktiske skildring av et samlingssted som ikke lenger finnes, men som heller ikke møtte sitt endelikt før de bøllete brødrene Jan og Viggo hadde flyttet tilbake til Danmark der foreldrene kom fra. De er traumatiske skikkelser fra Anders’ barndom, og sangen «Røa Kino» er hans lille hevnakt.
Adskillig mer alvorstungt er det i «Hjemferd», det nydelige tittelsporet på Anders Wyllers ellevte album. At han ble popstjerne med debutsinglen «Bicycle Ridin’» i 1990 er det kanskje ikke lenger så mange som husker, og i rykk og napp – avbrutt av hans mange år som redaktør av reisemagasinet Vagabond – har han holdt musikkarrieren i live. Det har faktisk blitt hele fire plater i løpet av de siste seks årene, og den siste av disse som altså er Hjemferd er sannsynligvis den beste. Jeg sier «sannsynligvis» fordi jeg med skam å melde må innrømme at jeg ikke har hørt veldig mye på de øvrige platene hans, men denne gangen ble jeg umiddelbart imponert.
Kanskje det er noe med at voksne folk også blomstrer på nytt iblant. Det kommer alltid en ny vår, og selv om Hjemferd sikkert kan betraktes som en høstplate, bærer den på et vis også bud om en ny start. Den teller i alt åtte gjennomarbeidede og velsmurte sanger som ved hjelp av et utsøkt band også må sies å være svært helhetlig. Supergitarist Geir Sundstøl som virkelig har spilt med «alle» i tillegg til å gi ut svært velklingende instrumentale soloplater på kvalitetsselskapet Hubro har produsert og spiller selvsagt både gitarer og andre instrumenter sammen med to andre kjenninger vi alt har vært innom over her, Erland Dahlen og David Wallumrød, samt den noe yngre og mer «up and coming» Håkon Brunborg.
Er det jeg som skal bære ut mørket
Er det jeg som skal reforhandle minnene
Er det jeg som skal renskrive historien din
Er det jeg som skal åpne opp vinduet
og slippe livet inn?
Disse spørsmålene stiller fortellerpersonen i tittelkuttet, han som har beveget seg inn i dette huset som ikke lenger virker og brent av fyrstikken som lyser opp plassen der hans elskede en gang satt. Når Anders Wyller så – i avslutningssporet «Ditt landskap» basert på André Bjerkes dikt – stiller spørsmålet «Hva er den skjulte mening med mitt liv?», er sirkelen da sluttet? Har hovedpersonen i denne historien, om det er Anders Wyller selv eller en oppdiktet skikkelse, virkelig kommet hjem, eller er han bare et gjenferd på sin hjemferd? Jeg velger å tro at Anders Wyller, i en alder av 59, har funnet en ny kreativ åre.
Selskapets andre artist under 50 er 46-åringen Terje Espenes som etter fem engelskspråklige americanaplater i front av bandet Jack Stillwater har valgt å gjøre soloartist av seg og skrevet sin første norskspråklige plate med den talende tittelen Røtter.
«På toppen av masta ligger Rasmus Bratli. Min bestefar. Året er 1925 og han er rundt 20 år gammel på en skute i nød. Fast i isen ute i Nordishavet et sted. Full av dumdristighet og litt fordi han kjedet seg klatret han til toppen av masta og sa til kapteinen at han måtte ta frem kameraet, gå ut på isen, og ta et bilde slik at øyeblikket kunne foreviges. «No får vårherre besøk» va ordan blandt mannskapet. Dette bildet symboliserer for meg livskraft, og hvor viktig det er å ta litt sjangser i livet. Gi litt av seg selv. Dette er mine røtter.»
Slik forklarer Terje Espenes coverbildet på Røtter og samtidig noe av hensikten bak dette fine albumet. Menneskets evige søken etter røtter og forankring er den åpenbare tematikken, men når du er 46 begynner slike spørsmål å anta en mer personlig natur enn når du er i midten av tjueåra eller der omkring. Det er nok også derfor disse sangene begynte å presse seg på hos Terje, og det har tydeligvis mye å si for at han har villet uttrykke seg på norsk. Nærheten til publikum blir et helt annet når man kommuniserer på samme språk, og de ni sangene på Røtter er noe helt annet og nærere enn det han har skrevet og fremført tidligere.
Det kan synes som det er mer enn coverbildet som dreier seg om Terjes familiehistorie. Her skildres livet på havet og risikoen som ligger i å være i elementenes vold, om det er på en primitiv fiskeskøyte eller om du blir sendt i krigen. Vi møter levende mennesker og deres høyst normale utfordringer i et ofte værhardt og ugjestmildt nord. Et nøkkelspor må sies å være «Lang vei å gå», en duett med Anne Nymo Trulsen fra Hekla Stålstrenger. Den oppsummerer på mange måter det hele platen handler om.
Om Levi Henriksen er den av de åtte artistene anmeldt her som har gitt ut mest tekst, er det nok Øyvind Staveland som har gitt ut mest musikk – og hatt størst kommersiell suksess. Som øverste sjef i Vamp siden starten med braksuksessen Godmorgen, søster og Rita Eriksen-duetten «Tir n’a Noir» fra 1993, har Staveland gått fra seier til seier. Bandet hans har hatt flere vokalister i årenes løp, og unntaksvis har også Øyvind sunget noen strofer selv.
Det er klart at når du i tillegg til jobben som komponist, musiker og bandleder også påtar deg managerrollen og bookingansvaret, så må det en pandemi til for at du skal gi deg i kast med et soloalbum. Nå er dermed Øyvind Stavelands første og svært vellykkede fremstøt som artist i eget navn en realitet, det imponerende albumet Lipper, skrudd i hop med kyndig hjelp fra sønnen Odin Staveland som har vært fast medlem av Vamp siden 2008.
Lipper låter ikke som en Vamp-LP, men den har noenlunde samme fasong: Her er åtte nye melodier komponert av Øyvind, satt til dikt av Rudyard Kipling, Håvard Rem, Kolbein Falkeid, Hans Børli og Edna St. Vincent Millay, i tillegg til tekster skrevet av ham selv, Tom Roger Aadland og Arne Birketveit. Muligens mest imponerende er tolkningen av Kiplings aller mest berømte dikt «Hvis», der han og Tom Roger har begått en uhyre fin ny gjendiktning. Det har vært en nitid prosess som ikke forbausende får åpne hele platen. Om det er et dikt som til det kjedsommelige er lest for håpefulle konfirmanter og andre ungdommer på terskelen til voksenlivet, har det ikke mistet noe av sin kraft – og med denne nye orddrakten kan diktet til og med sies å ha fornyet aktualitet. Ikke at det noen gang er gått av moten, men du vet…
«Stormen» var den første singlen som ble sluppet fra prosjektet, og det er radarparet Staveland/Aadlands bønn om at menneskeheten må ta inn over seg alle de ulykker som rammer Moder Jord gjennom klimakrisen som tiltar i styrke for hver dag som går. Takk og lov for at han avslutter sangen med dette håpefulle ønsket:
Syng ein sang om gleden, la sorgene få ro
Gjør himlen høg og blå for alle unge
Lipper er blitt en stemningsfull plate, som noe Leonard Cohen ville vært såre fornøyd med om han var norsk og i vesentlig grad sang andres tekster. Øyvind Stavelands stemme er uttrykksfull, tidvis bister, tidvis øm og inderlig, og som eldstemann av de omtalte plateaktuelle artistene her er han – åpenbart også helt tilfeldig – den som låter aller mest voksent av dem alle.
Så «voksenrock» – eller for den saks skyld «voksenpop» eller hva du vil – er med hjelp fra disse åtte herved etablert som en hedersbetegnelse. Takk til Levi Henriksen, takk til Tove Bøygard, takk til Omar Østli, takk til Tom Roger Aadland, takk til Ingrid Olava, takk til Anders Wyller, takk til Terje Espenes og takk til Øyvind Staveland. Dere er fine, flinke folk!
PS! Alle de åtte platene er utgitt på vinyl, og med unntak av Tove Bøygards Kaldt vatn kan samtlige høres på digitale plattformer. Toves plate blir først tilgjengelig digitalt 15. september da hun liker å gi platekjøperne et slags «forsprang».
