Det går fint an å benytte disse to ordene for å beskrive utvalget av julehefter som utgis hvert år: For mange.

Det går også fint an å benytte to andre ord for å beskrive det samme utvalget: Så herlig.

Så her er vi altså igjen. Julen står for døren, og skal vi følge tradisjonene, bør vi vel også få noen av juleheftene i hus. Veldig mange går nok til innkjøp av klassikerne uten å tenke seg helt om: Blondie, Billy, Fiinbeck og Fia, Knoll og Tott, Nr. 91 Stomperud, Smørbukk og så videre. Det er vel og bra, men her er variasjonene som regel få og små, og disse heftene er sjelden mer enn nostalgiske tilbakeblikk, hefter som liksom alltid har vært med oss. Det er ikke disse jeg forbinder med den høyeste kvaliteten. Det sagt, vil jeg ikke fornærme noen heller, eller være en festbrems. Disse seriene er en viktig del av julen – og er av mange elsket like høyt som stjerna i toppen av treet.

Men så er det også alle de andre, primært norske, spesiallagede juleheftene som produseres hvert år, som står i sjokkselgere i butikker og lokker oss til seg. De er laget av sterke serieskapere som Børge Lund, Lise Myhre, Jens K. Styve, Frode Øverli og en del andre. Disse er som regel langt mer robuste enn nok en samling stusslige søndagssider med Billy eller Knoll og Tott, og det er derfor disse som får hoveddelen av min oppmerksomhet. Jeg gir også plass til noen få utenlandske serier, og her er mine anbefalinger for julen 2022.

Pondus Klassiske julehistorier – Frode Øverli (Strand) [usr 6 text=»false»]

Årets sikreste kjøp er – i år som i fjor – Pondus Klassiske julehistorier (som ikke må forveksles med det regulære juleheftet med Frode Øverlis burleske tegneserieskapelse. For andre gang har Strand forlag samlet gamle julehistorier og gitt dem ny innpakning, og redaktøren har – i år som i fjor – hatt mye gull å velge fra.

Dikteren Jon Hjørnevik har fått det ærefulle oppdrag å skrive et forord og smykke heftet med et utvalg av sin egen poesi. Den er i likhet med Øverlis serier av det burleske slaget. Hjørneviks dikt er i og for seg et hyggelig nytt bekjentskap, men det er selvsagt Pondus-historiene alle vil kjøpe dette heftet for, hvilket dikteren presiserer at han er meget godt klar over. Dermed kan både han og vi glede oss over gjensyn med historien som kaster lys over Günthers fødsel, julekonsert med Påsan og bandet Fotsopp, julemesterskap i pensjonistbryting og full rulle i Knokkelklippen Grand Prix. Det går heftig for seg, og uavhengig av om du kjenner seriene fra før eller ei, vil du garantert hikste av latter både her og der.

Dunce Jula 2022 – Jens K. Styve (Strand) [usr 6 text=»false»]

Også Dunce-juleheftet utgis for andre gang i år, og akkurat som i fjor får Jens K. Styves serie full pott fra undertegnede. Kjenner du ikke til stripeserien Dunce fra før (den er biserie i både Pondus- og Lunch-bladet), er det på høy tid at du gjør noe med det, og hvis Styve klarer å holde kvaliteten på det samme skyhøye nivået også i fremtidige julehefter, snakker vi om en tradisjon som er adskillig mer å ta vare på enn nok en runde med halvrasistiske Knoll og Tott-historier.

Dunce er lun, klok, underfundig humor på nynorsk, med et rollegalleri som på sine forskjellige måter representerer brytningen mellom det moderne nettsamfunnet og «gammeldagse» verdier. I en 25 sider lang spesialhistorie som bryter med stripeformatet, blir vi med Styve-familiens hund Brego til Japan for å være med i en julekampanje som et slags bakteppe for en historie om hva julen bør representere – samhold og nestekjærlighet eller materialisme og kjøpepress.

Julens store Asterix – René Goscinny og Albert Uderzo (Egmont) [usr 6 text=»false»]

For andre gang har Egmont smelt sammen to klassiske Asterix-album som de presenterer som julehefte under vignetten Julens store Asterix. Det er et smart trekk, og for 129 kroner får du to elleville historier fra René Goscinny og Albert Uderzos udiskutabelt geniale tegneserie, album nummer 7, Tvekampen fra 1966, og album nummer 9, Asterix og vikingene fra 1967. (Norske lesere stiftet opprinnelig bekjentskap med historiene i album nummer 4 og 3, da serien opprinnelig ikke fulgte den kronologiske franske nummereringen.) I Tvekampen får gallerlandsbyens trollmann Miraculix en bautastein i huet som gjør ham sprø og ute av stand til å lage stammens livsviktige styrkedrikk som er deres eneste forsvar mot romerne. Asterix og vikingene er historien om når høvding Miraculix’ nevø Provoix kommer på besøk fra Lutetia (Paris) og blir kidnappet av tilreisende vikinger som er på tokt for å finne ut hva frykt er for noen merkelige greier. De har nemlig hørt rykter om at frykt gir vinger, og de vil gjerne lære seg kunsten å fly. Begge historiene er fantastisk morsomme, og det er som sagt en god deal å kjøpe dette dobbeltheftet. Ler du ikke ellers i julen, så ler du iallfall når du leser det.

Carl Barks’ jul – Jul på Bjørnefjell og andre historier – Carl Barks (Egmont) [usr 6 text=»false»]

Enkelte klassikere er mer klassiske enn andre, og Carl Barks’ Jul på Bjørnefjell der han introduserte onkel Skrue for første gang runder 75 i år. Selv om jeg ikke er fullt så gammel, vil jeg ikke utelukke at jeg faktisk kan ha lest denne fantastiske historien så mange ganger som 75. Eller flere. Dette er tidløs historiefortelling, og Carl Barks på sitt aller beste. Skrue McDuck var som mange vet basert på Charles Dickens’ figur Ebenezer Scrooge som opptrådte i En julefortelling fra 1843, og Barks hadde nok også på et mer overordnet nivå lært en del av måten Dickens skrev på når han selv skrudde sammen mange av sine historier.

For dem som mot formodning aldri har lest Jul på Bjørnefjell handler den i korte trekk om at gnieren onkel Skrue inviterer Donald og nevøene Ole, Dole og Doffen til hytta si for en overdådig julefeiring – for å teste motet til Donald. Skrue antar med rette at Donald er en feiging, men når en snøstorm hindrer Skrue i å komme frem til hytta for å skremme vettet av Donald utkledd som en diger slagbjørn, begynner skjebnen sitt eget lunefulle spill. Dette er en av Carl Barks’ helt store fortellinger, og et helt essensielt kjøp denne julen.

Donald – Bortført til Bjørnefjell – Knut Nærum, Tormod Løkling, Arild Midthun (Egmont) [usr 5 text=»false»]

Årets norskproduserte Donaldhefte – som vanlig skrevet av Knut Nærum og Tormod Løkling og tegnet av juleheftegeniet Arild Midthun – tar oss tilbake til Bjørnefjell (se over) i en actionfylt og moderne historie, i enkelte sekvenser lagt opp som noe i nærheten av en Die Hard-film. Det er en type vri Barks-arvtageren Don Rosa ofte benyttet seg av i sine serier, som regel med stort hell, og det samme må kunne sies om Bortført til Bjørnefjell.

For å være helt ærlig sliter jeg litt med det moderne Andeby der internett og smarttelefoner er blitt del av handlingsforløpene, men trekløveret Nærum/Løkling/Midthun holder seg på et forholdsvis nostalgisk nivå. Her dreier det seg om god gammeldags historiefortelling hvori opptatt et ørlite mysterium, gode gags og et spenningsnivå som balanserer godt med humoren. Jeg oppfatter Bortført til Bjørnefjell som en oppriktig og svært vellykket hyllest til mesteren Carl Barks.

Nemi Julen 2022 – Lise Myhre (Gyldendal) [usr 5 text=»false»]

Lise Myhres Nemi er som alltid et av årets vakreste i juleheftefloraen. Myhres empatiske grunnholdning skinner gjennom i alt hun skaper, og årets hefte representerer intet unntak. Her er ingen lengre historier, men en tresiders spesialfortelling der Nemi, Cyan og Ophelia facetimer på julaften, et tegnet dikt av André Bjerke (det vakre «Minuttene»), en ordløs og ekstremt stemningsfull helside med Nemi i snødriv, og ellers et utvalg mer eller mindre strålende gode striper og helsider. Sagt enkelt: Kjøper du ikke og setter du ikke pris på Nemi-heftet, har du et hjerte av is.

PS! Har du ikke fått med deg den triste nyheten om at Nemi-bladet legges ned, så vit at siste nummer er i butikkene nå og bør kjøpes. Lise Myhre kommer heldigvis til å fortsette med Nemi i julehefteform og som avisserie, og de årvisse bøkene vil utgis videre, men bladet er historie etter imponerende 200 utgaver.

Pondus Julen 2022 – Frode Øverli (Strand) [usr 5 text=»false»]

Frode Øverli har de siste årene introdusert en lang rekke nye figurer i Pondus-universet, og han fortsetter leken i årets julehefte. Her møter vi Dina, mora til Eddie som slipper ut fra fengsel etter åtte år, i 17 fabelaktige striper. Hun åpner sin gamle diner, Dina’s Diner, med en viss hjelp fra nokså suspekte individer fra byens underverden og sønnene Eddie og Teddy. Når Eddie påpeker at moren kanskje skal jobbe med «noe som minner om ærlig arbeid», har hun følgende replikk: «Du er sportsjournalist og Teddy lager reklame. Hva vet dere om ærlig arbeid?» Enkelte vil hevde at hun har et ganske godt poeng.

Dina og personasjene som frekventerer Dina’s Diner vil høyst sannsynlig bli et strålende tilskudd til en serie som stadig overrasker, takket være en serieskaper som ikke er redd for å gå nye veier og gjøre endringer veldig mange i samme situasjon hadde kviet seg for. Frode Øverli er og blir Norges ledende serieskaper og en av våre fremste humorister. Det ligger også et snev av alvor bak mange av fortellingene hans, men han er aldri moraliserende. Årets julehefte er atter et eksempel på at han er en strålende forfatter og ikke bare tegner og humørspreder. I tillegg til hovedfortellingen får vi ytterligere noen Pondus-striper, en tosiders spesialhistorie med Kenneth Larsens serie Bestis, fire vitsetegninger av Fredrik Skavlan, noen tilbakeblikk på Pondus-året 2022 og ei lita quiz.

Rutetid Julen 2022 – Frode Øverli (Egmont) [usr 5 text=»false»]

Jeg antar at de fleste som leser Pondus er klar over at Frode Øverli også har en kanal for de aller flaueste ordspillene, enruterne med det talende navnet Rutetid. Årets julehefte byr på 35 av slaget, til dels hylende morsomme. Slik det også er tilfelle i det bimånedlige magasinet Rutetid blir vi servert en god blanding av nye og gamle gags, og i tillegg får vi eksempler på noen av biseriene fra bladet – ruteseriene Flisespikkeri, Sketsjy og Hurtigmat, samt tegneserien Fritt som jeg stadig er usikker på hvor godt jeg liker. Det er en serie om et fiktivt politisk parti – Fritt – i ei lita norsk bygd, tegnet av Bjørnar K. Meisler og skrevet av en som dekker seg bak pseudonymet (eller initialene) AHJ. Etter et par års produksjon synes jeg nok stadig tegningene utmerker seg best, men det er ofte gode tilløp til noe fint også på manussiden. I dette juleheftet har serieskaperne laget en brennaktuell seks siders spesialhistorie om krigen i Ukraina, og den er slett ikke verst. Først og fremst er det likevel Rutetid i seg selv som er beholdningen her.

Lunch Julen 2021 – Bodils tacojul – Børge Lund (Strand) [usr 5 text=»false»]

Bodils tacojul er en 19 siders spesialhistorie der resepsjonisten Bodil som alltid har ansvaret for firmaet julelunsj, vil endre menyen fra ribbe og surkål til taco. Å få aksept for endringer på julelunsjen er ingen enkel sak, ei heller etter et motivasjonsforedrag om endringskraft. Mon tro om det ikke lar seg gjøre likevel, men i så fall vil det ikke skje uten kamp. Bodil tar oppgaven på dypeste alvor, og julelunsj blir det. Hvordan det ender, må du imidlertid kjøpe juleheftet for å finne ut. Gjør du det, får du også flere andre Lunch-striper, en tosiders Dunce-historie, Truth & Facts og Jobbrådet som vi kjenner fra Lunch-bladet og også her en liten quiz.

Zelda En fredelig jul – Julehefte 2022 – Lina Neidestam (Strand) [usr 5 text=»false»]

Dette er andre gang svenske Lina Neidestams feministiske serie Zelda dukker opp som julehefte i Norge (første gang var i 2017), og jeg ser veldig gjerne at det blir en årlig foreteelse. Zelda og seriens øvrige figurer aldres i takt med serieskaperen selv, og dette er derfor et temmelig annerledes hefte enn det foregående. Fem år er gått, og Zelda er nå alenemor til en liten gutt. Spørsmålet om hun skal invitere barnefaren Ariel til julefeiring med «bare de nærmeste» står sentralt i årets fortelling som bærer en tittel som kan vise seg å være en smule misvisende. Det er ikke gitt at det blir en fullt så fredelig jul som Zelda har forestilt seg. Resten av heftet er viet et knippe øvrige Zelda-striper, fire striper med Ellen Ekmans fantastiske satireserie Lille Berlin, en strålende tresiders Tegnehanne-historie (Hanne Sigbjørnsen har lovet aldri å lage eget julehefte igjen, men vi får nå se), og en Zelda-quiz.

Flåklypa Julen 2022 – Haakon W. Isachsen og Svein Samuelsen (Egmont) [usr 5 text=»false»]

Serieforfatter Haakon W. Isachsen har sluttet å levere nye Flåklypa-manus, og derfor er årets julehefte et nyopptrykk fra 2011. Det er et typisk Flåklypa-burlesk kidnappingsdrama der ingen har julestemning, simpelthen fordi selveste Julenissen er forsvunnet. Persongalleriet er som alltid mildt sagt fargerikt, og i tillegg til kjente Kjell Aukrust-skikkelser som Reodor Felgen, Solan Gundersen, Ludvig, Emanuel Desperados og Rudolf Blodstrupmoen, finner vi figurer «lånt» fra Knott og Tott. Ja, og Julenissen da selvsagt. Det vanker ingen poeng for å gjette at han kommer til rette i løpet av historien. Dette er en sikker vinner blant årets julehefter.

Storefri Julen 2021 – Julegenseren – Marius Henriksen (Strand) [usr 4 text=»false»]

I fjor handlet det om julebord, og i år handler det om veldig stygge julegensere i Storefri-skaper Marius Henriksens spesialhistorie fra sitt til dels hylende morsomme og lett gjenkjennelige skolemiljø. Jeg er ikke like imponert over årets julehefte som fjorårets, men Storefri er og blir en veldig god stripeserie, noe vi får bekreftet i mange av stripene som følger etter den 16 sider lange spesialhistorien. Heftet byr også på smakebiter fra Henriksens andre stripeserie Pappa og hans enrutere under vignetten Hurtigmat.

Intet nytt fra hjemmefronten overlever julen! – Therese G. Eide (Strand) [usr 4 text=»false»]

Therese G. Eide presenterte sitt første julealbum fra Intet nytt fra hjemmefronten, basert på sitt eget liv med mann og trillingsønner, for to år siden. Det kom ikke et nytt julehefte i fjor, men nå er hun heldigvis tilbake. Det må dessverre sies at Intet nytt fra hjemmefronten overlever julen! er en ørliten skuffelse i forhold til 2020-heftet som virkelig var en perle, men Eides forsøk på å overtale familien til å feire «analog» jul i en hytte på fjellet uten nettbrett og mobildekning er utvilsomt en god idé. Gjennomføringen er ikke hundre prosent i mine øyne, og jeg synes fortellingen mangler noe av den vante snerten fra en serie jeg virkelig digger. Kan hende skyldes det at Eide har forlatt stripeformatet til fordel for et «vanlig» serieformat? Men for all del, har du penger til overs, er dette også verdt å kjøpe.

Idefix og de ukuelige – Romerne er gærne – Diverse serieskapere (Egmont) [usr 4 text=»false»]

Med årene er det kommer mange spinoff-serier på kjente tegneserier. Lucky Luke har for eksempel fått sin avlegger i Ratata-serien, og Spiralis-albumene er sprunget ut fra Sprint & Co. Nå lanseres serien om Idefix, med den lille hunden til Obelix som vi er blitt kjent med i flere titalls Asterix-historier. Dette er ikke egentlig et julehefte, men Egmont har valgt å lansere det som del av årets kolleksjon, sannsynligvis i den tro at det vil gi økt oppmerksomhet rundt utgivelsen. Romerne er gærne består av tre korte fortellinger «tilrettelagt etter episodene i første sesong av TV-serien Idefix og de ukuelige». Det er relativt fornøyelig og mildt underholdende lesning, med handling lagt til år 52 før Kristus. Det er to år før handlingen i hovedserien, og serieskaperne har lagt inn en del gags og referanser til denne, i form av forskjellige figurer. Apropos årets Asterix-hefte som er omtalt lenger opp, får vi gjensyn både med trollmann Amnesix fra Tvekampen og Provoix fra Asterix og vikingene.

Sølvpilen Julen 2022 (Vigmostad & Bjørke) [usr 3 text=»false»]

Siden jeg mener nøyaktig det samme om Sølvpilen i år som i fjor, kopierer jeg simpelthen anmeldelsen jeg skrev for et år siden helt ordrett, bortsatt fra at jeg har byttet ut titlene på de to historiene du må ut med 75 kroner for. Dermed blir «årets» anmeldelse slik:

Du kan jo lure på hva som er i veien med meg når jeg ikke klarer meg uten det årlige Sølvpilen-juleheftet, men hva kan jeg si? Som barn av 70-tallet resonnerer denne absurd feilaktig fremstilte, tyskproduserte Ville vesten-fantasien sterkt i meg, og jeg finner en eller annen merkelig glede i å kunne lese et par historier om Sølvpilen, Falk, Månestråle, pumaungen Tinka og deres strabasiøse opplevelser hvert år på disse tider. Årets fortellinger bærer titlene Mayafolkets gullskatt og Ondskapsfulle rømninger, så da kan du tenke deg hvilken dramatikk du har i vente. Som vanlig er heftet utstyrt med historiske «fakta» vi skal være forsiktige med å ta for god fisk, men det er jo også en del av Sølvpilen-opplevelsen.