Hugo Pratt
«Corto Maltese – Det gylne hus i Samarkand»
(Minuskel Forlag)
[usr 6 text=»false»]

Sentralasiatisk geografi er kompliserte saker. Samarkand er en av de eldste kontinuerlig bebodde byene i hele regionen, og er i dag Usbekistans nest største by. Med sin beliggenhet på Silkeveien mellom Kina og middelhavslandene har byen hatt en viktig strategisk betydning gjennom århundrene, og vært åsted for utallige kamper og krigshandlinger. Den har blant annet vært erobret av Alexander den Store og Djengis Khan, og kom under russisk styre i 1868, før den i 1925 ble innlemmet i Sovjetunionen og Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikk.

Det er i perioden som leder opp til den sovjetiske annekteringen vi blir tatt med i Det gylne hus i Samarkand, den niende boken i det lille forlaget Minuskels utgivelser av de samlede historiene om Corto Maltese, Hugo Pratts mest kjente og elskede tegneseriefigur. Tittelen refererer til et beryktet fengsel i den eldgamle byen, beskrevet av Corto Maltese med disse ordene: «Et fryktelig fengsel det er vanskelig å rømme fra. Det bevoktes av grusomme vakter som dreper og torturerer uten nåde. Gribbene og flammene fjerner restene av ofrene.» Her sitter Cortos venn Rasputin fengslet, men det er en sagnomsust gammel skatt som er lykkejegeren Cortos egentlige hensikt med å reise til den krigsherjede regionen.

Det var i 2015 Minuskel Forlag startet utgivelsen av Corto Maltese-bøkene i «definitive» utgaver på norsk. Denne såkalte voksentegneserien (uttrykket «grafiske romaner» er også ofte brukt) har en broget historikk, både i Norge og andre land, og er blitt presentert på mange måter, i farger og svart-hvitt, oppbrukket på forskjellige vis og, har i flere tilfeller ikke sett spesielt bra ut. Minuskels utgivelser er i stort format, på nydelig papirkvalitet, og holdes konsekvent i svart-hvitt selv. Pratt var ikke fremmed for å bruke farger og gikk tilbake til mange av sine gamle Corto-historier i svart-hvitt og fargela dem, men at Minuskel er konsekvente i sin bruk av svart-hvitt ser jeg som et stort pluss, og det av flere årsaker. Ikke minst er dette formen som bevarer fortellingenes mer poetiske aspekter på best mulig måte.

Oversetteren Jon Rognlien har arbeidet med teksten i disse flotte utgavene, og forlegger Alexander Leborg skal ha honnør for sitt selvpålagte kulturansvar der forlagene Cappelen og Egmont tidligere har sviktet. Egentlig skulle seriens siste fire bind vært utgitt i løpet av 2018, men det ble med Det gylne hus i Samarkand. Så vidt jeg vet er planen nå at de tre siste bindene – Tango, Helvetia – alkymiens rose og Mù – den tapte by – skal utgis i 2019. La oss krysse fingre for at så skjer.

Serien om Corto Maltese ble stadig mer eksperimentell eller, om du vil, abstrakt, i sin fortellerstil. Der det første albumet Balladen om det salte hav (utgitt i årene 1967-1969) var forholdsvis strømlinjeformet formidlet, befinner det siste albumet (1988-1989) seg på et mer udefinerbart sted mellom drøm og virkelighet. Det gylne hus i Samarkand (1980) viser tydelig at Hugo Pratt er på vei i denne retningen, med et antall sekvenser som befinner seg på andre plan. Drømmene til Corto Maltese og Rasputin spiller vesentlige roller i handlingen i denne boken, og hverken de eller vi vet helt hva som er hva.

Hugo Pratt fortalte sine historier med Corto Maltese i hovedrollen i en økende bruk av skillet mellom drøm og virkelighet. © Cong, Sveits. Gjengitt med tillatelse fra Minuskel forlag

Når det er sagt er ikke Det gylne hus i Samarkand en historie som er vanskelig å forstå. Det er i all hovedsak en poetisk fortalt røverhistorie om en lykkejeger som atter en gang befinner seg i sentrum for storpolitikkens begivenheter i en mellomkrigstid som den dag i dag preger verdenssamfunnet. Nå er ikke jeg noen ekspert på internasjonal politisk historie, men konfliktene i dagens Sentral-Asia ville om ikke annet sett svært annerledes ut om ikke datidens stormakter herjet som de gjorde i første halvdel av forrige århundre. Så mye skjønner også jeg.

Men tilbake til Corto Maltese. Ved historiens begynnelse befinner han seg på Rhodos på jakt etter ledetråder som kan føre ham til skatten, som han i et skjult brev han lykkes i å finne blir beskrevet som «det store gull». I Venezia, det forrige bindet i serien, søkte Corto en annen skatt, smaragden «Salomos kraveben», etter å ha lest notatene til dikteren og eksentrikeren baron Corvo hvis egentlige navn var Frederick Rolfe. I disse notatene fantes det et hint til en annen av historiens skøyere og ablegøyemakere, forfatteren og eventyreren Edward John Trelawny som levde mange år tidligere. Trelawny har skjult et manuskript av vennen Lord Byron et sted i Kawakly-moskeen på Rhodos, og det er dette Corto innledningsvis klarer å finne.

Her er kartopptegnelser og opplysninger som sender Corto Maltese til Samarkand og et eventyr han bare så vidt kan slippe levende unna, i en utvidet krigssone der det befinner seg armenere, grekere, franskmenn, italienere, russere, bolsjeviker og tyrkere. Det større bakteppet er at den osmanske generalen Enver Pasja vil forene alle tyrkiske folkeslag. Enver Pasjas dødsfall i 1922 er omsluttet av et mysteriens slør, men i Hugo Pratts eventyr om Corto i Samarkand døde han på slagmarken når han alene rir mot frontlinjen til den armenske hæren.

Corto og Rasputin under et russisk angrep. © Cong, Sveits. Gjengitt med tillatelse fra Minuskel forlag

Om Corto Maltese og Rasputin – som slippes fri fra fangenskap av Cortos dobbeltgjenger, den tyrkiske nasjonalisten Timur Chevket – finner skatten, skal ikke denne anmeldelsen røpe. Det er nemlig selve jakten på «det store gull» som er det vesentlige i denne monumentale, 139 sider lange fortellingen. Og i sedvanlig Hugo Pratt-stil benytter han en grafisk fortellerstil som er så egenartet og spesiell at den aldri er til å ta feil av. Med finstemt bruk av svarte og hvite flater skaper han kontraster som taler sitt eget bildespråk, og skygger og silhuetter er virkemidler som hos mer enn noen annen tegneseriekunstner jeg kan komme på opphøyes til stor kunst hos Pratt. Ikke bare hviler et poesiens slør over Pratts fortellinger i seg selv, men vel så mye over tegningene og presentasjonsformen. Dette er grafisk formgivning som fortellerteknikk, og i dette perspektivet var Pratt en pionér og foregangsmann.

Vi skal langt bort fra de sentralasiatiske fjellmassiver og stepper i neste album, Tango, men det er altså en annen historie som også er verdt å se frem til. Her og nå har denne nye utgaven av Det gylne hus i Samarkand (første gang utgitt på norsk av Cappelen i 1987) blitt en velsignet leseopplevelse i førjulstiden, som jeg håper vil fenge flere enn meg og bidra til at Minuskel og forlegger Leborg kanskje også kan fortsette med andre av Hugo Pratts mange nydelige tegneserier og grafiske romaner etter at serien om Corto Maltese er vel i havn. Det er lov å håpe.

Les også disse anmeldelsene:

Corto Maltese bind 1 og 2
Corto Maltese bind 3 og 4
Corto Maltese bind 5 og 6