Jeg vet ikke hvordan andre har det, men når jeg på forskjellige tidspunkt gjennom året får det for meg å fundere over hva som kommer til å bli årets beste album når desember kommer og det er tid for oppsummering, får jeg nesten hver gang en mistanke om at «nei, i år har det nok ikke vært det store, dette blir vanskelig». Det til tross for at jeg synes det kommer fantastisk ny musikk hele tiden, men så viser det seg da også bestandig at jeg tar skikkelig feil. Hvert eneste år kommer et enormt tilfang av suverent gode nye plater. 2024 skiller seg således ikke nevneverdig fra 2023, eller 2022, eller… ja, du forstår.

2024 har kort og godt vært et fantastisk musikkår. Det har vært mye snakk om at det har vært damenes år – Taylor Swift, Billie Eilish og Charli xcx er blant de viktigste årsakene – men bildet er selvfølgelig vesentlig mer nyansert enn som så. Mine favoritter i år kommer fra alle slags hold, og jeg har satt enorm pris på plater innen en rekke forskjellige sjangere – pop, country, klassisk, elektronika og mye mer – og jeg har satt enorm pris på både kvinnelige og mannlige artister, norske så vel som engelske, etiopiske så vel som svenske, unge så vel som gamle, debutanter så vel som veteraner.

Her følger en oppramsing av de 75 beste platene jeg har hørt i 2024, forsøksvis rangert, men jo lenger ned på listen du kommer, dess mindre presis vil plasseringen være. Tindersticks på 63. plass og Sivert Høyem på 64. plass – hvorfor ikke omvendt? Ikke spør. Og burde ikke begge «egentlig» vært plassert høyere? Det kan godt tenkes, men dette er min liste. Nok om det, nå er listen som den er, forsøksvis ferdig, så får det bare være at det finnes en haug plater der ute som jeg ikke har hørt eller ikke hørt nok på, som sikkert burde vært med. Jeg har skrevet noen linjer om de ti øverste, og lister opp resten. Du finner dessuten en spilleliste med én sang fra hver plate nederst på denne siden.

Uten mer om og men, dette er mine favorittplater utgitt i 2024:

  1. The Cure – Songs Of A Lost World
    Med tanke på at det er 16 år siden sist The Cure ga ut ny plate og at det er så lenge som 35 år siden de ga ut en virkelig god plate (ja, jeg mener Disintegration), var det ikke selvsagt at Songs Of A Lost World ville komme i nærheten av de ti beste nye utgivelsene i 2024, og iallfall ikke at den ville havne helt øverst, men det skjedde. Lite gleder meg da heller mer. Songs Of A Lost World minner meg rett og slett på hvorfor jeg er så utrolig glad i The Cure som jeg er. Det er blitt et massivt drønn av et album, Robert Smiths stemme er like fin som da han sang sine første sanger på plate ved inngangen til 1980-årene, og kombinasjonen av dommedag og evig romantisk kjærlighet er like potent som den gang for 40 år siden da den unge meg vandret ute i regnet iført svart frakk og hørte «A Forest» og «The Upstais Room» på Walkman. Dette er platen jeg aldri hadde trodd ville komme, og derfor er den også så intenst velkommen.
  2. Billie Eilish – Hit Me Hard And Soft
    Det er først helt nylig at det har demret for meg at Billie Eilish’ kanskje er genial, og det er liten tvil om at det tredje albumet Hit Me Hard And Soft er hennes foreløpige mesterverk. Sammen med broren Finneas som er hennes faste samarbeidspartner, har hun skrudd sammen et album så lekent, så kreativt, så utforskende og så ekstremt musikalsk at jeg blir helt svett på vegne av verdens øvrige sangere/låtskrivere som forsøker å komme seg opp og frem. Hit Me Hard And Soft føles litt som et konseptalbum uten egentlig å være det, og inneholder noen av de aller fineste sangene utgitt i år, som «Chihiro», «Birds Of A Feather», «Lunch» og «L’Amour de Ma Vie».
  3. Lizz Wright – Shadow
    Det er noen år siden jeg sluttet å høre etter når det kom ny musikk fra Lizz Wright. Sånn blir det ofte, at artister sklir ut av bevisstheten når nyhetens interesse legger seg. Heldigvis var jeg våken da Shadow, Wrights åttende album, ble utgitt i april. Det var den fantastiske åpningssangen «Sparrow» der Angelique Kidjo er celeber gjest som fanget oppmerksomheten min, men så viser det seg at den – til tross for å være den beste sangen her – kun er toppen av isfjellet. Som vanlig inneholder en ny Lizz Wright-plate en god miks av hennes egne komposisjoner og kresent utvalgte coverlåter. Shadow avsluttes med virkelig bravur, med makeløse tolkninger av Sandy Dennys klassiker «Who Knows Where The Time Goes» og Gillian Welch og David Rawlings’ «I Made A Lover’s Prayer». Dette er ren gåsehud.
  4. Flammer Dance Band – Gynger
    Årets beste norske utgivelse er en 42 minutter lang, polyrytmisk, tungt Fela Kuti- og Talking Heads anno Fear Of Music og Remain In Light-inspirert rytmefest på norsk. Flammer Dance Band er en septett med eksepsjonelle musikere og en frontfigur – Torb Roach – som gjør enhver konsert med bandet til en enda mer koko og morsom opplevelse enn det normalt ville vært. De spilte på platesjappa Big Dippers 25-års jubileumsfest i oktober, og det var en av årets store – og mest eksklusive – konsertopplevelser. Har du i motsetning til meg anledning til å se bandet spille på Blå 19. desember er det sterkt anbefalelsesverdig. I motsatt fall er du nødt til å høre Gynger. Spill høyt og husk å ta på deg danseskoene.
  5. Adrienne Lenker – Bright Future
    Da jeg så Big Thief spille på Øya for noen år siden syntes jeg det var kjedelig, at konserten var skjemmet av en akutt mangel på låter, og at bandet slett ikke var noe for meg. Kan hende jeg hadde rett i både det første og siste, men at Adrienne Lenker ikke kan skrive låter er grunnleggende feil. Hun deler tiden sin mellom bandet og en solokarriere, og på et eller annet tidspunkt må jeg finne tid til å utforske begge deler, men det jeg iallfall kan si er at Lenkers plate av året – Bright Future – er noe av det mest besnærende jeg har hørt i 2024. Om Joni Mitchell og Townes Van Zandt har et hemmelig barn der ute et sted, kan det tenkes vi har funnet henne nå.
  6. Beth Gibbons – Lives Outgrown
    Her har du en som ikke maser med å gi ut nye plater i tide og utide. Beth Gibbons debuterte som frontfigur i Portishead med nydelige Dummy i 1994, og har siden den gang kun sluppet fem plater: to studioalbum og et livealbum sammen med Portishead, én plate med Rustin Man alias Paul Webb fra Talk Talk, samt et opptak av Henryk Góreckis tredje symfoni fremført med polsk radios symfoniorkester. I år han hun omsider utgitt sitt første soloalbum, Lives Outgrown, en mørk og dyster sangsyklus om «morsrollen, angst, overgangsalder og dødelighet». Platen er omtrent så lite lystig som man skulle tro, men den er til dels overjordisk vakker, og «Floating On A Moment» er en av årets aller beste sanger.
  7. Charley Crockett – $10 Cowboy
    I motsatt hjørne av ringen fra Beth Gibbons finner vi Charley Crockett som gir ut plater HELE tiden. I 2024 har han sluppet to – $10 Cowboy og $10 Cowboy Chapter II: Visions Of Dallas (27. plass) – begge strøkne, men den første mest interessant fordi den kun med ett unntak inneholder egenkomponerte låter. På kapittel 2 er det 50/50, og her er det også primært vellyd å høre. Med sanger som «America», «Hard Luck & Circumstances» og ikke minst «Ain’t Done Losing Yet» er det lett å forstå hvorfor Charley Crockett trygt kan kalles en av countrymusikkens virkelige redningsmenn i en tid der utvanningen av begrepet har nådd nye høyder. Dette er «old timey music», et ekko av en annen tid.
  8. Frank Hammersland – The Ocean Sleeps Alone Tonight
    Frank Hammerslands dødsfall 20. januar i fjor var usedvanlig sørgelige greier. Det var en musikalsk superbegavelse og en vaskeekte kjernekar som forlot oss, men ikke uten å (nesten) fullføre sin fjerde – og muligens beste – soloplate. Han måtte riktignok overlate vokalarbeidet til Marte Wulff og Petter Folkedal (alias Sergeant Petter) på to låter, men de glir sømløst inn i helheten. Samtlige ti sanger på den nydelig titulerte The Ocean Sleeps Alone Tonight bekrefter hvilken fantastisk popsnekker Frank Hammersland var. Et stort savn.
  9. Nilüfer Yanya – My Method Actor
    My Method Actor er londonartisten Nilüfer Yanyas tredje album, men det er først nå jeg er blitt kjent med musikken hennes. Det er en høyst original plate, med strålende låter pakket inn i organiske og sprelske arrangementer, godt hjulpet av produsenten Will Archer. Sammen skaper de musikk som både er vanskelig å kategorisere og beskrive, og deri ligger åpenbart mye av fascinasjonen. My Method Actor er en skattkiste av spennende innfall, innsmigrende melodier og tøylesløs kreativitet, og sanger som «Mutations», «Just A Western» og «Keep On Dancing» er helt essensielle.
  10. Nick Cave & The Bad Seeds – Wild God
    De første gangene jeg spilte Wild God var jeg overbevist om at det var årets beste plate, men etter hvert som vi ble bedre kjent med hverandre, mistet den noe av glansen. Ikke dermed sagt at Wild God er en svak plate, det er stadig Caves beste siden 11 år gamle Push The Sky Away. Sanger som tittelkuttet, «Final Rescue Attempt» og nydelige «O Wow O Wow (How Wonderful She Is)», den rørende hyllesten til avdøde Anita Lane som inneholder opptak fra en telefonsamtale med henne, er tre av årsakene til at vi har å gjøre med en av årets beste plater.
  11. Max Richter – In A Landscape
  12. Charli xcx – Brat
  13. Charlie Skien – Det gjør ikke vondt
  14. Klossmajor – Naturen
  15. David Gilmour – Luck And Strange
  16. Gillian Welch & David Rawlings – Woodland
  17. The Lemon Twigs – A Dream Is All We Know
  18. Melissa Horn – Den jag kunde blivit – den jag blev
  19. Bel Canto – Radiant Green
  20. Erik Lukashaugen – Midt på treet
  21. Fay Wildhagen – Let’s Keep It In The Family
  22. The Smile – Cutouts
  23. The Pearlfishers – Making Tapes For Girls
  24. Willie Nelson – The Border
  25. Utan dom. – Och man äter inte Nuggets vid en sjö
  26. Taylor Swift – The Tortured Poets Department
  27. Charley Crockett – $10 Cowboy Chapter II: Visions Of Dallas
  28. Trygve Skaug – Stor gutt
  29. Erlend Ropstad – Like evig som oss
  30. Torgeir Waldemar – Mercy
  31. John Grant – The Art Of The Lie
  32. Girl In Red – I’m Doing It Again Baby!
  33. Leon Bridges – Leon
  34. Johnny Delaware – Para llevvar
  35. Pet Shop Boys – Nonetheless
  36. Kari Bremnes – Ennu her
  37. Dua Lipa – Radical Optimism
  38. Mark Knopfler – One Deep River
  39. Nora Legrand – Paper Sky
  40. David Rodriguez & The Rhythm Chiefs – Rise And Shine
  41. Vilde Bye – Colder
  42. Levi Henriksen & Babylon Badlands – Aldri var november så lys
  43. Lola Young – This Wasn’t Meant For You Anyway
  44. Aaron Frazer – Into The Blue
  45. Lady Friend – 5 O’Clock Man
  46. The Smile – Wall Of Eyes
  47. Paul Weller – 66
  48. Jesper Lindell – Before The Sun
  49. Claudia Scott – The Belle Of Singapore
  50. Kacey Musgraves – Deeper Well
  51. Arooj Aftab – Night Reign
  52. The The – Ensoulment
  53. Thea & The Wild – Thea & The Wild spiller Lillebjørn Nilsen
  54. Gracie Abrams – The Secret Of Us
  55. George Strait – Cowboys And Dreamers
  56. Tom Roger Aadland – Lysvandring
  57. Willie Nelson – Last Leaf On The Tree
  58. The Northern Belle – Bats In The Attic
  59. Nick Lowe & Los Straitjackets – Indoor Safari
  60. Bill Ryder-Jones – Iechyd Da
  61. Kamasi Washington – Fearless Movement
  62. Linda Thompson – Proxy Music
  63. Tindersticks – Soft Tissue
  64. Sivert Høyem – On An Island
  65. Mulatu Astatke & Hoodna Orchestra – Tension
  66. Gruff Rhys – Sadness Sets Me Free
  67. Malin Pettersen – Acoustic Acts Of Rebellion (Seasons Extended Version)
  68. Michael Kiwanuka – Small Changes
  69. Ezra Collective – Dance, No One’s Watching
  70. Bill Wyman – Drive My Car
  71. Peter Perrett – The Cleansing
  72. Louien – Every Dream I Ever Had
  73. Terje Espenes – Bondesønn
  74. Sabrina Carpenter – Short n’Sweet
  75. Waxahatchee – Tigers Blood