Andakt på Rockefeller? – Leon Bridges opptrer på tirsdag

Det bør bli høytidsstund på Rockefeller når Leon Bridges tar til scenen. Foto: Sony Music

Det er faktisk ikke så utrolig ofte at det dukker opp fiks ferdige artister som ser og høres ut som om de har holdt på et langt liv med det de gjør, men bare er 25 år gamle. Da Leon Bridges debuterte med det gnistrende retrosoulalbumet Coming Home i fjor sommer var det realiteten. Her kanaliserte han spøkelsene til artister som Sam Cooke og Otis Redding og hørtes mer ut som han var en av deres samtidige enn en debutartist i 2015.

Du kan lese hele min anmeldelse av Coming Home her, men kortversjonen er selvsagt at jeg var dønn imponert. Platen hadde da også en selvsagt plass på listen over fjorårets beste plater, selv om den ikke nådde Topp 10. Den var dog ikke langt unna. Her og der låter Leon Bridges som vekselvis Sam Cooke, James Brown, Otis Redding eller Marvin Gaye, med et seriøst høyt kvalitetsnivå på selve låtene, og i ettertid er det gitt ut en deluxeutgave som utvider den originale 10-sporsplaten til å inneholde totalt 15. Selv om jeg er tilhenger av plater som fatter seg i korthet, må jeg si at de fem – “There She Goes”, “Daisy Mae”, “Mississippi Kisses”, “Here In My Arms” og “Outta Line” – ikke akkurat skader helhetsinntrykket.

I fjor leverte han også sangen “So Long” til filmen Concussion, og deltok nylig på “Kevin” fra Macklemore & Lewis’ siste album, This Unruly Mess I’ve Made. Og ja, begge er glimrende.

Selv om albumet Coming Home, med blant annet tittelkuttet, “Lisa Sawyer” og “Twistin’ & Groovin'” har fått mye velfortjent oppmerksomhet, er det likevel én sang som skiller seg spesielt ut. Avslutningssangen “River” er en sakral, andektig og stillferdig gospelhymne som gjør dypt inntrykk også på en som ikke har et religiøst ben i kroppen. Det er en intenst vakker sang, som da den ble sluppet som single i februar, ble ledsaget av en nydelig musikkvideo der bakteppet er opptøyene i Baltimore i april i fjor. Som Leon Bridges selv har påpekt er elven i gospelmusikken tradisjonelt brukt som et symbol for (positiv) endring og frelse, og det er slik både selve sangen og denne videoen bør leses. Se den her:

På tirsdag står han på scenen på Rockefeller i Oslo. Jeg har en sterk følelse av at Leon Bridges står på randen av stjernestatus, og i så fall vil det være fint å se tilbake på å ha sett ham på en scene med såpass beskjeden kapasitet. Uansett regner jeg med å se en stor soulsanger i aksjon, en som vil fremstå som like gammel som fjellene, men stadig ikke er eldre enn 26. Det blir nok tidvis andaktsfullt, nærmest religiøst, men jeg tror også deler av konserten kan bli en heidundrandes feststund. Be there!

Her følger en spilleliste med både Bridges’ egne låter, låter han har vedkjent å være inspirert av, samt et knippe andre låter jeg synes passer inn i hans univers.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *