Øvelsen med å kåre årets beste album blir mer og mer krevende. Da jeg for en tid tilbake begynte arbeidet med listen over 2021s beste albumutgivelser, måtte jeg stille meg selv følgende spørsmål: Har 2021 vært et dårlig albumår, eller er jeg blitt en mer rastløs forbruker av musikk? Jeg tror – dessverre eller heldigvis, avhengig av hvordan du ser det – svaret er at jeg hører musikk annerledes enn tidligere, hvilket er helt i tråd med tiden vi lever i. Vi befinner oss i en æra for flyktig konsumpsjon av alt fra musikk til nyheter, der vi opplever at oppmerksomheten kontinuerlig brytes av forskjellige distraksjoner, gjerne knyttet til mobiltelefonene våre som nå brukes til ALT annet enn å ringe med. Vi sjekker sosiale medier, forsøker – ofte fånyttes – å oppdatere oss på nyhetsbildet for øvrig via nettaviser som gjør alt de kan for å fore oss med uvesentligheter, knipser et bilde her og der, legger en kabal eller ser om det er lagt ut noe nytt og spennende på Netflix eller Disney+. I en slik verden ligger det tradisjonelle albumformatet nødvendigvis tynt an.

Eller? Jeg har ikke noen særlig tro på albumets død, men jeg ser utfordringene det står overfor. Likevel er det så mange artister der ute som er såpass visjonære at de omfavner formatet, og jeg tror mange vil fortsette å gjøre det. Det er noe håndfast over et album som enkeltstående låtslipp ikke kan erstatte.

Det har jeg også fått bekreftet når jeg har gått litt dypere ned i materien for å kåre de beste albumutgivelsene fra 2021. Mine valg er til de grader basert på helhetlige langspillere, og jeg setter heldigvis fremdeles stor pris på å høre en samling sanger fra en og samme artist eller band i den rekkefølgen de er ment å skulle lyttes til. Listen jeg presenterer her viser albumformatets fortreffelighet i frydefull prakt, og jeg tror vi trygt kan si at også 2021 har vært et supert år for supre album.

Jeg har valgt meg ut de 50 platene jeg har satt størst pris på dette året, men jeg må dog innrømme at jeg ikke har lyttet like oppmerksomt, for ikke å si lenge, til dem alle. Likevel er det 50 utgivelser jeg mener er mer eller mindre helt utsøkte, og i toppen er det snakk om fremtidige klassikere – uten fnugg av tvil.

Fikk du med deg denne? Årets 100 beste låter

Så er det å si at jeg – som alle andre – har begrenset oversikt over alt som gis ut, og jeg har – også som alle andre, vil jeg tro – begrenset tid til å høre ordentlig på alt jeg vil. Ha det på minnet hvis du skulle savne akkurat din favoritt, og hvis du synes det er rart at The Coral er på 23. plass og Ola Kvernberg på 24. – og ikke omvendt. Ingen kan høre alt, og dette er derfor de 50 platene jeg har levd best med det siste året. Selvfølgelig har jeg gått glipp av mye bra. Det er helt åpenbart, og det gjelder oss alle, men det lever jeg heldigvis godt med.

Her følger så min Topp 50 for 2021, med korte kommentarer til de ti øverste plasseringene, og spilleliste nederst.

  1. Silk Sonic – An Eventing With Silk Sonic
    Forventningene til dette albumet var skyhøye, for å si det forsiktig. Da Bruno Mars og Anderson .Paak lanserte sitt duoprosjekt Silk Sonic med innsmigrende soullyd anno 1974/75 eller deromkring på debutsinglen «Leave The Door Open» føltes det som jeg ble forsøkt drept av fryd, og da oppfølgeren «Skate» ble sluppet noen måneder senere, var jeg ikke i tvil om at An Evening With Silk Sonic ville bli en av de helt store albumutgivelsene i 2021. Da platen endelig ble utgitt i november ble jeg kun skuffet over hvor kort den var. Alt annet er feilfritt. De åtte låtene (ni hvis vi teller med den korte introen) er en vidunderlig reise inn i klassisk soul, funk og litt hiphop. Her er en dæsj Marvin Gaye og Philly soul, et dryss med James Brown, en anelse The Isley Brothers og Earth, Wind & Fire, hele veien med en musikalitet og sprudlende spilleglede som er til å ta og føle på, og noen av de beste vokalharmoniene som kan fremføres av levende mennesker. Det er ikke mulig ikke å bli beveget av denne musikken. An Evening With Silk Sonic er en skinnende triumf.
  2. Robert Planet & Alison Krauss – Raise The Roof
    Platen vi hadde sluttet å håpe noen gang ville dukke opp, oppfølgeren til den enestående Raising Sand fra 2007, så helt overraskende dagens lys i november, og hvilken fantastisk plate det er blitt. Er Raise The Roof enda litt bedre, kanskje? Det er mulig, selv om det er for tidlig å si. Sikkert er iallfall at måten stemmene til Robert Plant og Alison Krauss kompletterer hverandre på, er ulikt det meste jeg har hørt i populærmusikkens historie. Å i utgangspunktet komme fra to vidt forskjellige steder, men samles i den «ekte» musikken som her, er vilt fascinerende, og begge hovedpersonenes åpenbare musikalitet tilfører de gamle sangene av ymse opphav (Bert Jansch, Calexico, Lucinda Williams, Allen Toussaint, Everly Brothers og flere) nytt liv. Som forrige gang er det hele utsøkt produsert av ringreven T-Bone Burnett. Han er en garantist for lyden av et rotekte americana, og han fører den engelske sangarven inn i den amerikanske på en mesterlig måte. Raise The Roof sitrer av autentisitet – og kvalitet. Stort bedre blir ikke musikk.
  3. Jonas Alaska – Girl
    Girl er heller ikke en plate jeg så komme. Gjennom sine fem tidligere langspillplater har Jonas Alaska levert mye variert og god musikk, men han har gjort det med sin dype fascinasjon for Bob Dylans musikkarv og låtskriverhåndverk som en evig følgesvenn. Når så Girl er noe helt annet, en sprudlende og ikke minst «moderne» popplate, er det nokså overraskende, og det morsomme utover dette åpenbare overraskelsesmomentet, er platens iørefallende vellykkethet. Jonas Alaska inviterer til fest og dansemoro, men har også funnet plass til noen storslagne og vakre ballader. Opprinnelig var tanken at disse sangene skulle gis til andre artister – det er derfor de er som de er – men Jonas likte dem så godt at han valgte å spille dem inn selv. Det er hva jeg kaller en smart avgjørelse.
  4. Nick Cave & Warren Ellis – Carnage
    Det var kanskje uunngåelig at Nick Cave ville ta en ny pause fra The Bad Seeds på et tidspunkt og kun lage musikk sammen med sin bestevenn og fremste musikalske sparringspartner, multiinstrumentalisten Warren Ellis. De to har i en årrekke komponert filmmusikk sammen, så hvorfor ikke også et «ordentlig» album? Du kan dessuten trygt si Cave og Ellis viderefører det musikalske sporet de har jobbet med på de tre siste Bad Seeds-platene Push The Sky Away, Skeleton Tree og Ghosteen, så i det perspektivet gir Carnage fullkommen mening. Og du verden for en storslagen plate det er blitt. Ja, det er dystert, mørkt som bare Cave kan fremstå, men det er også vakker og på en måte høyreist musikk med svulmende muskler. Dette er i ordets virkelige betydning kunstmusikk, med Caves kryptiske tekster som en evigvarende og konstant gåte du aldri helt klarer å slå hull på, noe som neppe heller er meningen.
  5. Johan Berggren – Ei hytte foran loven
    Lillehamringen Johan Berggrens tredje album er hans soleklart beste. Etter en engelskspråklig plate og en norskspråklig oppfølger som paradoksalt nok ble skrevet i ei koie i Tennessee, er Ei hytte foran loven den foreløpige kulminasjonen av noe jeg forestiller meg kan bli et livsløp som en av våre store tekstforfattere. Det slår meg at Johans poetiske nerve på et tidspunkt også kan gi seg utslag i en roman eller i noen innsiktsfulle noveller, at han har adskillig mer enn noen skarve countrylåter å by på ved dagens slutt. Det sagt skriver han jævlig gode countrylåter, og på Ei hytte foran loven låter det akkurat litt mer rufsete, litt råere, litt bedre enn på den mer enn anstendige forløperen, spellemann-nominerte Lilyhamericana fra 2020. At tekstene dessuten er enda mer gjennomførte enn forrige gang skader selvfølgelig heller ikke. Denne karen er med andre ord på vei opp og frem. Følg med, følg med.
  6. Robert Moses & The Harmony Crusaders – Leaving, Longing, Love
    27 minutter og 21 sekunder er ikke rare greiene, hverken i kosmisk eller mer jordisk forstand, men du vet hva de sier, less is indeed more. På Robert Moses & The Harmony Crusaders tredje album Leaving, Longing, Love forlater bandet sin mer droneaktige, suggererende rock (den eksisterer i beste velgående i liveformat) til fordel for finslipte poplåter, aldeles utsøkt og temmelig kløktig produsert, og delvis også arrangert av, Bendik Brænne som er god på dette med å skjære ting inn til beinet. Amerikanskfødte, oslobosatte Robert har også valgt en annen innfallsvinkel til sangene på denne platen og fokusert på nettopp disse kvalitetene som gjør Bendik til en så opplagt og riktig samarbeidspartner. Ikke dermed sagt at bandmedlemmene er fraværende i unnfangelsen av dette lille mesterverket av en plate. De har bidratt i vesentlig grad til arrangementene, og med et par nylige utskiftninger i besetningen etter innspillingen skal det bli spennende å se hvor det bærer neste gang. Leaving, Longing, Love er nemlig en plate som signaliserer at vi har ting i vente det ikke er helt enkelt å se konturene av. Robert har med denne platen gitt seg selv en rekke forskjellige veivalg, og jeg tror de fleste av dem er gode.
  7. Jónsi – Obsidian
    Sigur Rós-vokalist Jónsi har på sitt tredje soloalbum bokstavelig talt funnet tonen. Han slapp Obsidian i oktober for at det skulle sammenfalle med hans nye kunstutstilling i New York uten at jeg vet så mye om den. Det jeg derimot vet eller kan si med stor grad av sikkerhet er at denne platen har mange av de samme stemningene i seg som gjør Sigur R´ós-platen med klammene, () fra 2002, til min store favoritt i bandets eventyrlige katalog. Dette er ambientmusikk for sjel og sinn, en primært elektronisk plate som gir klare ambisjoner til det trolske, myteomspunne islandske landskapet som på mange måter har gjort Sigur Rós til det de er, noe langt større enn et skarve poporkester. Jeg har en mistanke om at vi kanskje ikke får høre så mye mer til Sigur R´ós som ikke har gitt ut plate siden 2013 eller spilt live siden 2017 (jeg var til stede på deres siste og aldeles fantastiske konsert i Harpa i Reykjavik), men hvis Obsidian er en indikasjon på hva Jónsi skal gjøre fremover, tar jeg det med knusende ro.
  8. Eberson – Between Two Worlds
    Duoen Eberson er far og datter, Jon og Marte, på henholdsvis gitarer og tangenter, som på sitt andre album sammen har laget en av årets mest ellevilt fascinerende plater. Der debuten Empathy var forholdsvis tradisjonell i form og sjanger, er Between Two Worlds en seriøst utfordrende instrumentalplate, et stykke sonisk kunstmusikk som uten å blunke lever tungt opp til sin tittel. Dette er musikk som bokstavelig talt befinner seg mellom to verdener, musikk som rommer et enormt oppbud av sinnsstemninger og følelser, musikk som låter som den er spyttet ut av kjeften på en ildsprutende drage som bukter seg gjennom kosmos med en utslettende, ukontrollerbar kraft. Er det rock eller er det jazz? Det er neimen ikke godt å si, og svaret er nok helst at det ikke er noen av delene. Du skjærer deg på lyden av Jon Ebersons gitar, og Marte Ebersons fantasifulle omgang med tangenter antyder upløyd musikalsk mark. Likevel er det kanskje Aksel Skalstads trommer som er platens største drivkraft. Jeg tror aldri jeg har hørt noe som er så løpsk og samtidig så åpenbart displinert. Sleng på perkusjonist Rune Arnesen og bassist Jo Berger Myhre på toppen av lasset, så har du en bandbesetning for evigheten. Sånn kan musikk altså fremføres.
  9. Osa – Osa
    Det er et stykke vei fra tilværelsen som frontfigur i El Caco til solodebuten som Osa, eller Øyvind Osa som han heter. Med et knippe kruttsterke låter i skjæringa blues/country/folk/rock er soloartisten Osa et navn å følge, en låtskriver som her tar noen veier han ikke har kunnet eller villet utforske i El Caco. Han har skrevet materiale for litt andre ører, men når det er sagt har han heller ikke gjort noe kompositorisk radikalt i forhold til bandet. Låtstrukturer er i høyeste grad gjenkjennelige, men sangene her er nok mer umiddelbare, «snillere» enn hva vi er vant til fra El Caco. At tre av ti sanger har norske tekster og resten er på engelsk kan innledningsvis synes litt forvirrende, men etter noen gjennomhøringer blir det ubetydelig. Det er uansett kvaliteten på håndverket som skinner sterkest på denne platen. Sangene er utsøkte, arrangementene likeså, og hvorfor eksempelvis «Happy Lonely» eller «The Road» ikke er blitt landeplager er i bunn og grunn ganske mystisk. Dette er kanskje årets store under radaren-utgivelse, men det er aldri for sent.
  10. No. 4 – No. 4
    Så fantastisk fin denne platen er, og så altfor lite jeg har rukket å høre på den! No. 4s fjerde plate som selvfølgelig har fått tittelen No. 4, viser en delvis ny retning for en trio som skritt for skritt har klart å bli et av Norges mest interessante band uten å fjase. Her handler alt om musikken, på musikkens egne premisser, og selv om Emilie Christensen har en scenefremtoning som antyder at stand-up kan være en god plan B, er hun først og fremst en drivende dyktig tekstforfatter og låtskriver (sammen med bandkollega Ingeborg Marie Mohn) som trives utmerket i krysningspunktet mellom pop og jazz. No. 4 (platen altså) tar noen spennende musikalske avstikkere i forhold til de tre første utgivelsene, men inneholder likevel svært gjenkjennelig No. 4-musikk. Sanger som «En av de levende», «Alt vi ikke er» og «Våre beste år» er blant albumets fremtidige klassikere.
  11. Jesse Daniel – Beyond These Walls
  12. James McMurtry – The Horses And The Hounds
  13. ABBA – Voyage
  14. Neil Young & Crazy Horse – Barn
  15. The Northern Belle – The Women In Me
  16. Hedvig Mollestad Trio – Ding Dong. You’re Dead.
  17. Kenneth Ishak – Native Tongue
  18. Daniela Reyes – Engangsdager
  19. Hilma Nikolaisen – Heritage
  20. Lana Del Rey – Chemtrails Over The Country Club
  21. Karen Jo Fields – This Is No Time
  22. Lost Girls – Menneskekollektivet
  23. The Coral – Coral Island
  24. Ola Kvernberg – Steamdome II: The Hypogean
  25. Utan Dom. – Inget händer. Allt har redan hänt
  26. Matias Hilmar Iversen – Hei Teddy
  27. Kristina Train – Rayon City
  28. Spidergawd – Spidergawd VI
  29. The Weather Station – Ignorance
  30. Rodney Crowell – Triage
  31. Slagsvold – Mørket i oss selv
  32. Minor Majority – The Universe Would Have To Adjust
  33. Erik Lukashaugen – Det vi rakk
  34. Steinar Raknes – Not Dark Yet: The Songs Of Bob Dylan
  35. Daniel Kvammen – guta som gret
  36. Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille
  37. Thulsa Doom – Ambition Freedom
  38. Terje Espenes – Hopes And Dreams: The Songs Of Bruce Springsteen
  39. Durand Jones & The Indications – Private Space
  40. Mr. Mibbler – Leave Your Thoughts Here
  41. Monica Heldal – Ravensdale
  42. Ingvild Flottorp – It All Seems So Clear
  43. Vincent Neil Emerson – Vincent Neil Emerson
  44. Gabrielle – Klipp meg i ti og lim meg sammen
  45. Myra – Bokser & Ballerina
  46. Nicholas & Sebastian – Reveries
  47. Kacey Musgraves – star-crossed
  48. Asbjørn Ribe – hund katt gnager
  49. The War On Drugs – I Don’t Live Here Anymore
  50. Maria Solheim – The Bird Has Flown