Kåringer av beste ditt og datt er alltid litt vondt for meg, rett og slett fordi jeg synes det kommer så mye bra musikk at jeg føler for å hedre flest mulig, og dessuten må spørsmålet stilles: Er musikk virkelig en konkurranse? Svaret er selvfølgelig ja, men også – like selvfølgelig – nei. Salgstall og forskjellige typer utmerkelser bidrar til at en artist lykkes der mange feiler og kan gjøre musikkgjerningen til levebrød, mens opplevelsen av musikk også er evig subjektiv for mottakeren. Den enes gull er den andres søppel. Man kan sikkert si at noen bare er flinkere enn andre, men det er stadig opp til hver enkelt lytter å omfavne sin musikk.

Og det, mine damer og herrer, fører oss rett over til mine 50 favorittalbum fra 2019. Det har vært et år med forferdelig mye bra musikk, så utvelgelsen har som alltid vært vanskelig. Jeg er nødt til å operere med en liten bubbling under-liste som ikke er rangert, men mine 50 favoritter står altså – som kremen av kremen fra året som snart er forbi.

29 av disse er med norske artister. Som jeg skrev om denne problemstillingen i kåringen av årets beste låter betyr ikke det at norsk musikk er best i verden, men at jeg har hørt overveldende mye på norske artister og følgelig verdsetter det de bedriver høyere enn musikk jeg ikke har gitt like mye spilletid. Men er det noe jeg har merket meg ved å høre på så mange lokale talenter er at kvalitetsnivået bare øker og øker, år for år. Det er flere flinke folk i musikkbransjen enn på noe tidligere tidspunkt, og det ser ikke ut til å ville ta noen ende. Forresten har jeg lagt inn to minialbum/EPer på listen, Tone Bringsdals skjellsettende debut Prologue og Malin Pettersens nydelige Alonesome. De måtte simpelthen med selv om de ikke er fullblods albumutgivelser. Begge er så helhetlige og strukturerte – og ikke minst gode – at jeg føler de har en naturlig plass her.

Spillelister med låter fra platene ligger nederst i saken, i både Spotify og Tidal. Thom Hell er ikke tilgjengelig i sistnevnte som av den grunn bare teller 49 titler. Men nå, listen:

  1. Signe Marie Rustad – When Words Flew Freely – Akkurat i år er det én person som virkelig har vært flinkere enn alle andre – i mine ører altså – og det er Signe Marie Rustad som ikke bare har laget min favorittlåt av året, «Die With Your Boots On», men også mitt favorittalbum, When Words Flew Freely. Det er ikke dårlig med tanke på at begge deler kom i kjølvannet av en skrivesperre som varte i tre år. Signe har produsert sammen med Kenneth Ishak hvis snedige ører åpenbart har hatt en positiv innvirkning på resultatet, og med sitt faste liveband pluss noen innleide gjester har hun skrudd sammen en plate for historiebøkene. Det tok meg ganske lang tid å komme ordentlig under huden på Signes tredje album, men nå som jeg er der nekter den å gi slipp. Ofte når jeg har anmeldt en plate må jeg gå videre nesten uansett hvor fin den er. When Words Flew Freely er unntaket fra regelen. Jeg blir bare ikke ferdig med den og må ha mine regelmessige doser. Den som påstår at musikk ikke er vanedannende vet ikke hva hun eller han snakker om.
  2. Lana Del Rey – Norman Fucking Rockwell! – En formidabel plate og et slags konseptalbum der vår skakkjørte verden fungerer som bakteppe for sanger om krevende kjærlighet og et California på vei mot avgrunnen. Dette albumets kvaliteter overgår alt Lana Del Rey har gjort frem til nå, og det virker som hennes foregående fem plater bare har vært en opptakt til Norman Fucking Rockwell! Sammen med co-produsent Jack Antonoff har hun konstruert en episk anlagt samling sanger som varer i godt over timen, der ingenting føles overflødig. Med hele 14 sanger skulle man tro noe ville være fyllstoff, men ikke her. Dette er et sjeldent velkonstruert album, en finslipt juvel og Lana Del Reys desiderte mesterverk. Så langt.
  3. Mandolin Orange – Tides Of A Teardrop – Jeg holdt på å omkomme av lykke første gang jeg hørte det nye albumet til Mandolin Orange i februar. Selv om duoen bestående av låtskriver Andrew Marlin og Emily Frantz hadde fem tidligere plater på samvittigheten, var dette den første av dem jeg hørte, og for et førstemøte! Tides Of A Teardrop inneholder ti ekstremt velskrevne sanger i en lavmælt country-folk-tradisjon i fullt bandformat, som kjennetegnes av at de er aldeles nydelige og helt eksepsjonelt iørefallende.
  4. The Delines – The Imperial – På grunn av en stygg trafikkulykke der vokalist Amy Boone brukte flere år på behandlinger for å komme på bena, tok det Portland, Oregon-bandet The Delines fem år å følge opp debuten Colfax fra 2014, og da The Imperial endelig så dagens lys i januar var det allerede da klart at det ville bli stående som et av årets store album. Låtskriver og gitarist Willy Vlautin  som også fronter bandet Richmond Fontaine (og er en svært dyktig og lesverdig forfatter) skriver noveller i sangs form, og The Imperial inneholder ti velskrevne historier om mennesker på livets skyggeside. De er tonesatt til stemningsfull, organisk countrysoul som tilfører dem ekstra dybde og karakter. Når du hører med hvilken innlevelse Amy Boone synger forstår du samtidig hvorfor det var verdt å vente med dette albumet til hun var klar igjen snarere enn å lete etter en erstatning.
  5. Harald Tusberg & Bugge Wesseltoft – Communichaos – Bak årets kuleste platetittel finner vi også en av årets mest bemerkelsesverdige utgivelser. Den tidligere rusmisbrukeren Harald Tusberg Jr. har funnet sammen med mirakelmannen Bugge Wesseltoft og skapt et univers av svevende, utsøkt vakker og fascinerende musikk med psykedeliske overtoner. Noen låter er ren popmusikk, andre er vanskeligere å kategorisere, men alle de åtte sangene danner en sømløs helhet som munner ut i et album jeg sjelden har hørt maken til. Communichaos er simpelthen en plate med overjordiske kvaliteter og et udiskutabelt mesterverk.
  6. The Loch Ness Mouse – The Loch Ness Mouse II – Var det ikke for at Ole Johannes Åleskjær nærer en slik åpenbar fascinasjon og respekt for noe av den fineste britiske popmusikken fra 80-tallet (Talk Talk, The Style Council, Tears For Fears, Associates, Everything But The Girl, og så videre), ville jeg beskyldt ham for å være en plagierende opportunist, men The Loch Ness Mouse’ plate av året er tvert imot en ren hyllest til disse artistene og arven de har etterlatt seg. Tone for tone og ord for ord har Ole og bandet farget et knippe nydelige popsanger (inkludert en cover av Tracey Thorns «By Piccadilly Station I Sat Down And Wept») med penselstrøk fra et tiår som er foraktet av mange, men som betyr mer enn noe annet for enkelte blant oss. The Loch Ness Mouse II er for øvrig å betrakte som et søsteralbum til deres sjette og selvtitulerte album fra 2016, men er enda bedre.
  7. Frank Hammersland – Atlantis – Pogo Pops-sjef Frank Hammersland ga nylig ut sitt tredje soloalbum (det første siden 2007), i mine ører kanskje det aller fineste albumet han har vært involvert i. Det sier en hel del om hvor bra Atlantis er, en samling på ni enestående vellykkede popkonstruksjoner som i likhet med The Loch Ness Mouse også kan oppfattes som hyllester til det som har vært før oss. Noen av de mest åpenbare referansene er Burt Bacharach, The Beatles og Electric Light Orchestra, men etter å ha vært gjennom Hammersland-kverna er det ferdige resultatet helt og holdent hans eget.
  8. Louien – None Of My Words – Det er ingen tvil om at Louien (Live Miranda Solberg) har gitt ut årets peneste plate. Live, som også er medlem av «supergruppa» Silver Lining, solodebuterte i høst med en plate som er helt tullete vellydende, der skjønnheten i musikken og ordene trumfer det meste. De ni sangene danner en fullstendig uimotståelig helhet, og er til tross for sin mørke tematikk et lys av en plate for alle dem som sliter med tapet av noen de er glade i – eller på andre måter har det tungt. Sangene er skrevet i kjølvannet av farens dødsfall fra noen år tilbake og har nok hatt stor terapeutisk effekt på Live. At hun samtidig kan gi andre trøst med disse sangene er jeg ikke i tvil om, da det også er sanger som signaliserer at ingen er alene i sorgen. Musikalsk er ikke dette americana slik mange hadde forventet fra dette holdet, men en plate som står i vel så mye gjeld til helt andre typer låtskrivere som for eksempel Lana Del Rey og Alison Goldfrapp. Likevel er dette først og sist Lives triumf, en plate som virkelig fortjener oppmerksomhet.
  9. Ida Jenshus – From This Day On – Ida Jenshus har aldri vært forutsigbar. Etter at hun etablerte seg som en ren countryartist på sine to første plater, har hun gjort veldig mye for å bryte ut av sjangerens ytre rammer og se hvor hun kan havne. På sitt sjette album From This Day On overgår hun seg selv. Dette er en popplate med undertoner av country, der inspirasjon fra ABBA, Fleetwood Mac og The War On Drugs er langt mer merkbar enn den fra for eksempel Emmylou Harris eller George Jones. Det er også en plate som viser hvordan låtskriveren i Ida bare blir tryggere og tryggere. From This Day On viser oss en artist som har tatt med seg alle sine erfaringer, menneskelige som musikalske, og fremstår som så fullblods og egenartet som det er mulig å bli.
  10. Beezewax – Peace Jazz – Powerpop blir ikke bedre i Norge enn når den fremføres av veteranene Beezewax, anført som mange vet av Kenneth Ishak, altså mannen som også har co-produsert årets aller fineste album. Med Beezewax gjør han imidlertid helt andre ting enn med Signe Marie Rustad. Peace Jazz er en monumental plate med høye gitarer og et rikt lydbilde, samt låter som er bortimot på høyde med en av mine virkelige favoritter innen sjangeren, Teenage Fanclubs eviggrønne Songs From Northern Britain. Jeg tror fremdeles ikke powerpop kan bli bedre enn på den, men Peace Jazz er ikke langt unna. Det enestående tittelkuttet som er platens avslutning kroner verket. Dette er en fenomenalt bra plate.
  11. Michael Kiwanuka – KIWANUKA
  12. Bo Kaspers Orkester – 23:55
  13. Bruce Springsteen – Western Stars
  14. Hollow Hearts – Peter
  15. Levi Henriksen & Babylon Badlands – De utålmodige av hjertet
  16. Granem – Solstreif
  17. Nick Cave And The Bad Seeds – Ghosteen
  18. Minor Majority – Napkin Poetry
  19. Erlend Ropstad – Brenn siste brevet
  20. The Needs – You Need The Needs
  21. Kate Tempest – The Book Of Traps And Lessons
  22. Asbjørn Ribe – Blått & grønt & gult
  23. Tyler Childers – Country Squire
  24. Robert Ellis – Texas Piano Man
  25. Thom Hell – Straight To VHS
  26. Mercury Rev – Bobbie Gentry’s The Delta Sweete Revisited
  27. Weyes Blood – Titanic Rising
  28. Unnveig Aas – Young Heart
  29. Tone Bringsdal – Prologue
  30. Malin Pettersen – Alonesome
  31. Janne Hea – Lost In Time
  32. Calle Hamre – But My Love Goes To Eleven
  33. Anna Of The North – Dream Girl
  34. Peer Nic – Highlands/Lowlands
  35. Tonje Halbjørhus – Etter stjernene
  36. I Was A King – Slow Century
  37. The Highwomen – The Highwomen
  38. Van Morrison – Three Chords And The Truth
  39. Tool – Fear Inoculum
  40. Karine Polwart – Karine Polwart’s Scottish Songbook
  41. The Secret Sound Of Dreamwalkers – Whirlwind
  42. Leonard Cohen – Thanks For The Dance
  43. Jørund Vålandsmyr & Menigheten – Til dere som er lykkelige
  44. Rodney Crowell – Texas
  45. Vince Gill – Okie
  46. Yola – Walk Through Fire
  47. Trond Svendsen & Tuxedo – Smalltown Stories
  48. Lumen Drones – Umbra
  49. The Pearlfishers – Love & Other Hopeless Things
  50. No. 4 – Duell
    Disse artistene – i alfabetisk rekkefølge og ikke rangert – har også sluppet plater i 2019 som har markert seg i jungelen av utgivelser:Bat For Lashes – Lost Girls
    Cecilie Anna – New Bird
    Coldplay – Everyday Life
    Edwyn Collins – Badbea
    Billie Eilish – When We All Fall Asleep, Where Do We Go?
    Hasse Farmen – Minnefelt
    Fieh – Cold Water Burning Skin
    Hot Chip – A Bath Full Of Ecstacy
    Jack Stillwater – Norwegicana
    Jenny Lewis – On The Line
    Jeff Lynne’s ELO – From Out Of Nowhere
    Karen Musæus – Summoning
    Willie Nelson – Ride Me Back Home
    Nérija – Blume
    Quarter Wolf – DIY
    Resirkulert – For en dag, for et liv
    Ruby Red & The Moonshine Brothers – Over The Wall
    Sugarfoot – In The Clearing
    Tom Russell – October In The Railroad Earth
    Torgny – Bathroom Stall Confessional
    Vampire Weekend – Father Of The BrideSjekk også: Årets 50 beste låter 2019