Sondre Lerche
«Alle sanger handler om deg»
(Flamme Forlag)
[usr 5 text=»false»]

Det hender at Sondre Lerche legger fra seg gitaren og finner frem tastaturet for å skrive noen forsøksvis bevingede ord om musikk. Og det lykkes han med. Han er publisert i Dagbladet og Klassekampen, samt på den amerikanske nettsiden talkhouse.com, og med ujevne mellomrom har vi kunnet glede oss over hans betraktninger rundt for eksempel Paddy McAloons eller Ariana Grandes fortreffelighet – forskjellige som de er. Han var også innom «gubbifisering» i kjølvannet av Dagens Næringslivs kåring av tidenes 100 beste debutalbum i 2014. At han blant annet formulerte seg i en smule nedlatende ordelag om «hvitsnipphobbyrocker Thorstein Selvik og hans undersåtter» førte til at Selvik og min gamle musikkjournalistkollega Tom Skjeklesæther ble tilstrekkelig forulempet til at det oppsto litt dårlig stemning.

Alle sanger handler om deg er Sondre Lerches debutbok. Her er samlet alle (?) essayene han har fått publisert, i tillegg til at han har skrevet noen nye. Alt er redigert med tanke på oppdateringer og korreksjoner der det har vært nødvendig, og boken har fått en slags kronologisk orden som følger livet og karrieren til den nå 37 år gamle musikeren og skribenten.

Når musikere snakker om musikk som ikke er deres egen åpner det for nye perspektiver, og da særlig for oss som selv ikke er artister eller låtskrivere. Det er nok for eksempel derfor jeg setter så stor pris på å høre Øystein Grenis NRK P13-program Greni-timen der Bigbang-sjefen samtaler med andre musikere. Gjestene har med seg favorittlåter som de får lov til å snakke fritt om og på den måten gi et annerledes innblikk i hvordan de er som artister, om hvordan de tenker i forhold til både egen og andres musikk. De løfter således på sløret inn til sine musikalske verdener, og det på en ofte meget personlig måte. Eller Joddski og Don Martins ellevilt entusiastiske og kunnskapsrike hip-hop-program Superstars på samme kanal. Alle sanger handler om deg har noe av den samme effekten på meg. Som leser kommer jeg nærmere musikeren og låtskriveren Sondre Lerche enn jeg gjør av alene å høre på musikken hans.

«Lytter du intenst nok, handler plutselig all musikk om dine store og små følelser og problemer. Alle sanger handler om deg», skriver Sondre i sin artikkel om Kylie Minogue der en assosiasjonsrekke drar ham til Gershwin-sangen «How Long Has This Been Going On» i Chet Bakers tolkning fra 1958. Jeg tror han har rett. Noe av årsaken til at musikk treffer oss som den gjør er at vi identifiserer oss med den. Den blir soundtrack til våre liv enten vi vil eller ikke, og en sang du ikke har hørt på en evighet kan treffe deg på en helt ny måte ved et gjenhør, like mye som en låt du aldri har hørt kan slå som en steinhard knyttneve i solar plexus. Du har ikke sjangs til å vri deg unna i møte med musikken når den først tar deg med all sin kraft. Det er som regel ikke småtterier vi snakker om heller. Musikk kan slå over deg med en tsunami av følelser som gjør deg til et vergeløst offer uten at du har filla peiling på hva som har skjedd.

Alle sanger handler om deg er imidlertid noe mer enn kun en samling artikler om musikkens kraft. Det er en bok med innsiktsfulle analyser av mye av den musikken Sondre Lerche setter høyest i livet, og han gjør det han kan for å sette ord på selve gleden musikken han elsker gir ham. I forordet skriver han om hvordan «musikken stiller opp. Vi trenger stadig hjelp og svar. Vi trenger å føle oss forstått, å rømme hverdagen, føle fornying, komme i stemning, komme oss videre. Eller bare ha noe beroligende på i bakgrunnen. Det finnes ingen guilty pleasure i musikken. Bare pleasure. Disse tekstene omfavner dette.»

Musikkglede kan ikke overvurderes, og den er alltid subjektiv. Det er også derfor Sondres tekster er så gode, og så underholdende å lese. Når han forteller om hvordan han oppdaget både Cole Porter og eviggrønne «Night And Day» gjennom U2s versjon fra veldedighetsplaten Red Hot + Blue i 1990, «dansbar, men ikke som C+C Music Factory, som det var mye av på MTV på dagtid dette året», er det en personlig skildring som tar oss frem til da han selv spilte inn sangen 16 år senere. I en svært annerledes versjon, skal det tilføyes. Sondre skriver om hvordan et spesielt øyeblikk i selve komposisjonen gir ham en musikalsk rus i aller reneste form, og hvordan hans opplevelse av Porters nå 88 år gamle sang har preget ham i stadig økende grad som låtskriver og platemaker.

I et essay om vår felles helt Paddy McAloon og hans Prefab Sprout, forteller Sondre innledningvis om hvordan hans andre EP No One’s Gonna Come i 2001 ble mottatt med en anmeldelse som poengterte at han sto i en viss gjeld til Paddy – uten at han noen gang hadde hørt Prefab Sprout. Da han omsider fikk høre «Moving The River» fra mesterverket Steve McQueen (1985) møtte han seg selv i døra. Slik han så det tok sangen hans «veslevoksne selv så på kornet da jeg hørte den første gang at jeg rødmet der jeg sto – i høstregnet og raket løv i oppkjørselen til min stefar. I disse sangene var det plass til alt jeg sto midt i: ungdommelig arroganse, seksuelle frustrasjoner, håpløs romantisisme, overmodne foreldreoppgjør.» Han fortsetter med å fortelle om sin besettelse, om platene og sangene Paddy har skrevet som betyr så mye for ham, og kaster således lys langt inn i sin egen karriere og låtskrivergjerning.

Noe av gleden ved bøker som denne (hvorfor gis det ikke ut flere slike?) er å oppdage ny musikk eller nye sider ved artister du tror du kjenner. Eller bare å få andre perspektiver enn dine egne. For egen del er gjenoppdagelsen av a-ha noe jeg vil trekke frem. Skjønt, gjenoppdagelse. I likhet med veldig mange andre kjenner jeg a-has to første plater Hunting High And Low (1985) og Scoundrel Days (1986) ut og inn, men ba du meg for en uke siden om å nevne albumkutt fra de påfølgende platene, fra Stay On These Roads (1988) til den foreløpig siste, Cast In Steel (2015), hadde jeg ikke kunnet stille opp med stort. Men på grunn av Sondres entusiastiske beskrivelser av sin første virkelige musikalske forelskelse ble jeg nysgjerrig og måtte høre på sanger han skriver om i panegyriske vendinger som «Out Of Blue Comes Green», «Slender Frame» og «Locust». Sistnevnte fikk han til og med fremføre sammen med a-ha på Ullevål Stadion da han varmet opp for dem i 2002: «Pål hadde fått med seg at jeg digget «Locust», og denne drømmende, kollasjaktige juvelen gikk inn i liverepertoaret deres, sammen med meg, for one night only.»

Artiklene er varierte både i form og innhold, men danner som tidligere nevnt et grunnlag for å beskrive Sondres foreløpige livsløp i tilnærmet kronologisk orden. Vi er med ham fra ekteskap til skilsmisse, flytting til Williamsburg i New York og nå senest til en idyllisk bungalow i Hollywood, på konsert med Kygo og Beyoncé og mange andre. Vi leser om hvordan han har havnet på maratonkjøret og gjennom løpingen oppdaget ambientmusikk, om plateutgivelser, musikalske samarbeid og bandkamerater, og mye mer. Hele tiden er kjærligheten til musikken det bærende elementet, og boken inviterer til de grader til nye musikkopplevelser. I strømmingens tidsalder er det heller ingen sak, og Sondre har gjort det ekstra enkelt for leserne av boken sin ved å lage en spilleliste med den forklarende tittelen Alle sanger fra «Alle sanger handler om deg». Den inneholder – hold deg fast – 707 sanger og varer i 53 timer og 22 minutter. Jeg har lagt den klar til avspilling nederst på siden.

Litt morsomt er at den nå seks år gamle «debatten» jeg var innom innledningsvis ble aktualisert for noen uker siden da musikeren Ole-Martin Ihle skrev en kronikk for VG med tittel Musikken var bedre før – og jeg kan bevise det. Her går Ihle i noe av den samme fella Sondre mente Selvik og co. gikk i den gang. Nå kom imidlertid ikke «korrektivet» fra en popartist «som nå har nådd den forsmedelige alderen av 31 år», men fra en annen av mine journalistkolleger, Dagsavisens eminente Geir Rakvaag som er adskillig eldre enn Ihle og kort oppsummert konkluderte med at hans kronikk var sludder.

Jeg kunne ikke vært mer enig, spesielt etter å ha lest Alle sanger handler om deg. Jeg har Sondre Lerches bok å takke for å ha oppdaget Ariana Grandes «ghostin», den mest sårbare, hudløse og personlige sangen jeg har hørt på lange tider. Lærdommen er altså todelt: «Musikk var ikke bedre før» og «Du vet aldri hvor du finner gull».

Sjekk også: Musikk for Levi Henriksen