«Denne låta handler om å gi føkkings alt! Og så bli holdt igjen fordi du er kvinne.» Omtrent slik introduserte Stine Andreassen en hittil uutgitt låt som hun og The Northern Belle- og Silver Lining-makker Bjørnar Ekse Brandseth avsluttet A Nordicana Revue med under Interstate 20 i går kveld. Med Lucky Lips som backingband sang og spilte Stine og hele 11 andre utøvere innen kremen av den norske americanascenen under det som ble en på alle måter historisk begivenhet.

Det var en velvalgt sang av så mange grunner, men det virkelig paradoksale er at kvinnelige singer/songwritere av et bemerkelsesverdig høyt kaliber leder an i det som nå trygt kan kalles en bølge. Den norske americanascenen har fått klistrelappen Nordicana, og limet er i ferd med å størkne. Aldri før i norsk musikkhistorie har så mange dyktige artister latt seg samle under en paraply som denne. A Nordicana Revue er et fantastisk og veldig riktig initiativ, og en festival som Interstate var den helt rette anledningen.

Det er ganske utrolig hvor mange toneangivende artister (åtte av tolv var kvinner) innen sjangeren som lot seg samle i Oslo en trist januarkveld. Med få unntak var den virkelige eliten samlet, og alle fikk synge en låt hver. Lucky Lips anført av Malin Pettersen var husband/backingband, og valget kunne neppe falt på en stødigere gjeng. Malin hadde rollen som vertinne og hjalp til med kor og litt gitar (mener jeg å huske), mens Stian Jørgen Sveen var gitarhelt så det holdt. Even Kroghs banjo fikk også kjørt seg godt, og kompet med Erlend Støylen Hølland og Pål Emil Berg var lokomotivet som dundret og gikk mot mål.

Første artist ut var Jørand Vålandsmyr som solodebuterte i fjor høst med backingbandet Menigheten. Norges sannsynligvis høyeste countrysanger leverte en heidundrandes «Hvis Gud ikke tror», og Tonje Halbjørhus fulgte meget godt opp med sin nydelige «Savna den du va», godt assistert av Malin, Stine Andreassen og Live Miranda Solberg på kor, samt Bjørnar Ekse Brandseth på gitar.

Benedicte Brænden var neste stjerne ut, og hun fremførte sin fantastiske nye single «Can’t Feel My Heart» med Signe Marie Rustad og Malin på kor. Det var en strålende forestilling, og selv om sangen har en tung Twin Peaks-aktig retrostemning er få norske artister så country som Benedicte. Hun så ut som en million dollar med stilig hatt, frynsejakke, blomsterkjole og høye hæler og sang til månen og tilbake. Signe var for øvrig ikke forhåndsannonsert i motsetning til alle de andre sangerne, og dro sin egen enestående låt «Die With Your Boots On» etterpå. Det ble nok en høytidsstund.

Siden jeg sitter på et fly på vei til Amsterdam og skriver dette og har kort mellomlanding før ferden går videre til Florida ber jeg meg unnskyldt at jeg ikke helt klarer å kontrollere rekkefølgen på artistene som spilte, men det spiller mindre rolle.

Kveldens eneste amerikaner, Robert Moses som leder bandet Harmony Crusaders der Malin også er medlem, dro sin «Alive In The Flood» som om livet sto på spill. Jeg har aldri sett ham mer energisk og entusiastisk. Robert sto nærmest i lys lue der han kastet seg inn i låta, og selv om Harmony Crusaders er et tight og velspilt band sto ikke innsatsen fra Lucky Lips noe tilbake for dem. Særlig gitaren til Stian var en fryd, og Roberts egen innsats var i verdensklasse. Har du fem minutter til rådighet kan du jo velge å gi alt, og det gjorde han til de grader. Responsen var deretter, og jeg tar neppe mye feil om jeg sier at han fikk en del nye fans i går.

Jeg husker ikke hvem som fulgte etter Robert, men det var muligens Kristine Marie Aasvang, sølvstrupen som er kjent for å fronte The Secret Sound Of Dreamwalkers. Som Malin sier er stemmen hennes for en nasjonalskatt å regne, og det er aldeles korrekt. Hun var meget bra antrukket i glitterjakke og matchende Doc Martens og sang en låt jeg ikke tok navnet på til gullmedalje. Live Miranda Solberg alias Louien gjorde også en helt utrolig fin versjon av «The Fool» fra fjorårets helt vilt vakre debutalbum None Of My Words.

Janne Hea hadde tatt turen fra Sverige der hun har bosatt seg for å bli med på festen. Heller ikke hennes bidrag har jeg tittelen på, men det låt aldeles nydelig. Einar Kaupang fra Dig Deeper sang den flotte «Don’t Ask Too Much» (tror jeg det var) fra bandets siste album, og Unnveig Aas kom og gjorde en fantastisk «Biggest Love». For et øs, for et driv, for en musikkglede!

Nå har jeg nesten garantert surret med rekkefølgen, men la meg likevel trekke frem Matias Hilmar Iversen som et av kveldens store høydepunkt – og det sier ikke lite. Den versjonen vi fikk av Ila Auto-sjefens sololåt «Den andre veien hjem» var så intenst flott at det var like før jeg begynte å grine av ren fryd. FOR en sang det er, og SOM han og Lucky Lips leverte. Popmusikk forkledd som bluegrass blir ikke bedre enn dette.

Da er vi tilbake ved Stine Andreassens kraftsalve av en avslutningslåt. Er det noe som virkelig kjennetegner den norske americanascenen er det det musikalske mangfoldet, hvilket denne kvelden understreket med stor tydelighet. Likevel klarte Lucky Lips å samle trådene ved stødig å bevege seg gjennom 12 til dels svært forskjellige musikalske uttrykk. Den gjennomgående entusiasmen og feststemningen kulminerte i at Stine entret scenen sammen med Bjørnar, «mannen med den blå gitaren». Han og Stian i Lucky Lips bør stå på samme scene oftere, for å si det slik. Avslutningen kunne ikke vært mer eksplosiv om du fyrte opp alt fyrverkeriet i Kina, og Stines koda til A Nordicana Revues første, men forhåpentligvis ikke siste forestilling, ble således et drønn.

Stemningen på Vulkan Arena var elektrisk, og alle artistene hadde tydeligvis bestemt seg for å gi alt de hadde – og litt til – på sin tilmålte tid. Makan til forestilling har jeg knapt sett. Dette var en for historiebøkene, folkens. På ordentlig! Få dette toget ut på veien!

Sjekk også: Interstate 20 – dag 1