Én måned igjen, så er dette forhåpentligvis en spilleliste som kan forsvare sin noe breiale tittel. Hver dag i hele 2022 har jeg lagt til en ny sang hver dag for at den skal bli så bra som overhodet mulig, og jeg har kommentert hver enkelt av dem på Facebook, dag for dag. Både for egen del og forhåpentligvis til en smule glede for andre, har jeg også måned for måned postet innlegg her på bloggen der jeg har publisert alle disse tekstene jeg har skrevet, fulle av små anekdoter og fakta om de forskjellige låtene. Her er alt jeg skrev i november, og helt nederst på siden finner du selve spillelisten. Den kan du enkelt lagre ved å trykke på hjertesymbolet, og da har du altså til slutt verdens beste spilleliste med 365 sanger.

Tirsdag 1. november – Ben E. King: «Stand By Me»

Spørsmål: Går det an å lage verdens beste spilleliste uten å ha med Ben E. Kings «Stand By Me»? Svar: Nei, selvfølgelig ikke. Derfor er det nå duket for en av tidenes vakreste soulballader i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, fremført av en sanger som vrenger sjela for å forsikre sitt hjertes utkårede om evig troskap og bunnløs kjærlighet. Den er inspirert av en gospellåt med tittelen «Stand By Me Father» og kan til en viss grad tolkes religiøst, men når King på sitt mest innstendige synger «Darlin’, darlin’, stand by me» er det definitivt ikke Vårherre han påkaller.

«Stand By Me» var skrevet av King selv, sammen med legendene Jerry Leiber og Mike Stoller, spilt inn i oktober 1960, utgitt i april 1961. Den var opprinnelig påtenkt The Drifters der King var vokalist, men slik gikk det altså ikke, og «Stand By Me» er blitt stående som den av Kings mange klassikere – både som soloartist og med The Drifters – som er hans helt store stund. «Stand By Me» bærer i seg en storhet som er sjelden, godt hjulpet av smektende strykere, men det er også en usedvanlig velskrevet låt. Filmregissøren Rob Reiner benyttet som mange vet tittelen da han filmatiserte Stephen Kings novelle The Body i 1986, og Ben E. King fikk følgelig en hit med «Stand By Me» for andre gang. Jaggu ble den ikke en hit i 1987 også, da i Europa fordi Levi’s benyttet den i en lekker reklamefilm for 501-jeans. Vel fortjent, spør du meg.

Onsdag 2. november – Joy Division: «Love Will Tear Us Apart»

Nok en gang er det tid for en vesentlig del av populærmusikkens historie her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når vi skal høre Joy Divisions eviggrønne og evigvakre hymne «Love Will Tear Us Apart». Det var en sang som musikalsk sett brøt ganske kraftig med innholdet på deres to studioalbum Unknown Pleasures og Closer. Selv om den er tematisk mørk, er melodien langt mer umiddelbar enn hva som var vanlig hos denne Manchester-kvartetten som, sin korte levetid til tross, den dag i dag har en enorm innflytelse på nye generasjoner musikere, sangere og komponister.

Historien tør være velkjent: Joy Divisions vokalist Ian Curtis led av depresjon og epilepsi. Han ble feilmedisinert, og i tillegg slet han i ekteskapet. Summen av disse tingene førte til at han tok sitt eget liv 18. mai 1980, 23 år gammel. Ser vi bort fra den personlige tragedien, var hans død også et enormt tap for postpunken, samtidig som selvmordet paradoksalt nok bidro til å kaste nytt lys over bandets musikk og i særdeleshet albumet Closer som ble utgitt to måneder etterpå. Det er for eksempel umulig ikke å se det ikoniske coveret som gjengir et fotografi av en gravsten tilhørende en italiensk adelsfamilie i sammenheng med Curtis’ død, og den dommedagspregede musikken bidrar ytterligere. Det er skrevet utallige artikler, bøker og noen filmmanus om Joy Division og Ian Curtis, så alle med behov for en fordypning i emnet vil ha en enkel oppgave foran seg.

Men nå skal vi høre bandets mest kjente sang, aldeles nydelige «Love Will Tear Us Apart», og vi feller en tåre for Ian Curtis og hans minne. Sangen ble skrevet av Curtis i fellesskap med de andre bandmedlemmene, Bernard Sumner, Peter Hook og Stephen Morris, og i likhet med Closer utgitt posthumt. Som vi vet dannet de tre gjenlevende medlemmene New Order på restene av Joy Division, og «Love Will Tear Us Apart» er den av sangene som mer enn noen andre pekte videre mot en ny og lysere fremtid. Der Joy Division bare leflet med hitlistene, ble New Order et av Englands mest spennende og feirede band – med hits som «Blue Monday», «The Perfect Kiss» og «True Faith» i bagasjen. Det er imidlertid en annen historie.

Torsdag 3. november – Everything But The Girl: «We Walk The Same Line»

Hvor glad er det mulig å bli? OK, jeg har selvfølgelig opplevd større gleder i livet, men da jeg i går kveld fikk nyheten om at Everything But The Girl har spilt inn ny plate for utgivelse våren 2023, deres første på 24 (!) år, ble jeg mildt sagt ekstatisk. Selvsagt må det feires med dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Om det ikke er noen tvil om artist i dag, har jeg derimot grublet mye på hvilken sang jeg skulle velge. Fordelt på deres ni plater finnes så mye gull at jeg blir svimmel av tanken. Jeg har hatt med to låter på denne spillelisten tidligere, en av de siste – «Lullaby Of Clubland» i en nydelig remix – og en av de første – den flotte «Each And Every One».

Låtskriverparet Tracey Thorn og Ben Watt møttes på Hull University i oktober 1981. Det oppsto veldig raskt søt musikk, og fremdeles er de et par, mer enn 40 år senere. Om de musikalske ferdighetene – spesielt til Tracey – var en smule begrensede helt i starten og neppe veldig søte, debuterte de med det strålende og lavmælte bossa nova-inspirerte albumet Eden i 1984, og spilte inn en albumrekke som mildt sagt er variert frem til det siste albumet, elektronikaplaten Temperamental, satte (en foreløpig, viste det seg) sluttstrek i 1999.

Valget mitt i dag ble «We Walk The Same Line», en vakker, mollstemt poplåt hentet fra 1994-albumet Amplified Heart. Den ble skrevet av Tracey alene da Ben lå dødssyk med noe som heter Churg-Strauss-syndrom og handler om de tunge, ensomme timene der alt er mørkt og du ikke vet om partneren din overlever natten eller ikke. Alt som gjenstår da er troen og håpet, og det kan være tungt å klamre seg til når det ser som verst ut. Det kan synes som om teksten – selv om den er sunget av Tracey – fortelles fra Bens ståsted:

And I don’t need remindin’
How loud the phone can ring
When you’re waiting for news

And that big old moon
Lights every corner of the room
Your back aches from lying
And your head aches from crying

And so, if you loose your faith, babe
You can have mine
And if you’re lost I’m right behind
‘Cause we walk the same line

«We Walk The Same Line» handler om å være to – i gode og onde dager (om du er gift eller ikke – Ben og Tracey giftet seg først i 2009) – og om betydningen av å ha noen som kan holde deg oppe, gi deg akkurat den troen og det håpet du ikke lenger tror finnes, når avgrunnen lokker deg til seg. Det er en klok og velskrevet tekst, satt til en av de fineste, mest innbydende melodiene Tracey Thorn noen gang har skrevet.

Det store spørsmålet nå, utløst av duoens ni, til dels ellevilt forskjellige plater, er dette: Hvordan vil Everything But The Girl anno 2023 låte? Jeg kan knapt vente på å få svaret. Inntil det opprinner, er det heldigvis veldig mye fint fra den kanten å fylle ventetiden med, inkludert noen flotte soloalbum fra begge to, og altså «We Walk The Same Line».

Fredag 4. november – The Jam: «Going Underground»

Endelig, vil nok enkelte mene, er det tid for at The Jam og Paul Weller innlemmes i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Singlen «Going Underground» ble utgitt i mars 1980, kun fem måneder etter det strålende albumet Setting Sons. Den ble The Jams første av i alt fire nummer 1-singler hjemme i England, og den gikk til alt overmål rett inn på førsteplass. Det er nokså imponerende, men så er det da også en kruttsterk låt, oppunder tre minutters raljering over det Weller oppfattet som datidens apatiske og viljeløse britiske befolkning som ikke var i stand til å stå opp mot sløvende TV-bilder og den gryende thatcherismen han foraktet så intenst.

The Jam var et fantastisk singleband, og å tenke på at «Going Underground» ikke var med på noen av deres seks album er smått utrolig. Det er en sang så catchy som noe av det Weller og hans kumpaner Bruce Foxton og Rick Buckler bedrev i de seks intense årene de eksisterte som The Jam, og for meg er kanskje dette deres virkelige peak moment. De var veldig gode før «Going Underground», og de var veldig gode etter «Going Underground», men ble de noen gang bedre? Jeg tviler. Og har Paul Weller skrevet en kulere sang etterpå, i The Style Council eller som soloartist? Jeg er ikke så sikker på det heller. Denne spilles høyt, OK?

Lørdag 5. november – Ramsey Lewis: «Wade In The Water»

Det er lørdag og tid for fest i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi skal til den amerikanske jazzpianisten Ramsey Lewis som døde for under to måneder siden, og som er ansvarlig for den kanskje aller feteste versjonen av gospelhymnen «Wade In The Water» som finnes, og som attpåtil er instrumental. Som så mange slike sanger med opphav i de amerikanske slavenes grusomme historie, er «Wade In The Water» marinert i troen på at det finnes en gud som vil ta imot alle sine barn, et element som selvsagt blir borte i Lewis’ sjukt groovy tolkning. Den ble utgitt i 1966 på et album av samme navn, og vil du heller høre den med tekst anbefaler jeg The Staple Singers’ versjon fra albumet For What It’s Worth, utgitt året etter. Selv om det er mer trøkk i stemmene til Staples-familien enn en slegge som treffer deg midt i fleisen, vil jeg si det er enda mer trøkk i Lewis’ instrumental. Den er dessuten så cool at det halve kunne vært nok. Good times!

Søndag 6. november – Bob Dylan: «A Hard Rain’s A-Gonna Fall»

Jeg har plassert et par Dylan-covere i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men ingen originaler. Det er det på høy tid å gjøre noe med, og da er det like greit å gå for gull med en av de aller, aller, aller sterkeste sangene His Bobness har skrevet. Vi skal høre den dommedagsprofetiske «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» fra 1963-albumet The Freewheelin’ Bob Dylan som i dag har fått en skremmende ny aktualitet etter Russlands angrep på nabolandet Ukrainia.

Oppfatningen om at sangen var uttrykk for en altødeleggende atomkrig måtte opprinnelig forstås ut ifra at verdenssituasjonen i 1962 var meget spent, at den kalde krigen nærmet seg et foreløpig klimaks, at Berlinmuren nylig var reist og at amerikanske soldater var på vei inn i Vietnam. Blant annet. Det var lett å male fanden på veggen i de dager, og Bob Dylans antikrigssang traff blink. At den skulle hjemsøke oss som den gjør i 2022, hadde jeg aldri trodd.

I sine liner notes til The Freewheelin’ Bob Dylan påsto Nat Hentoff at Dylan hadde skrevet «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» under cubakrisen i oktober 1962, men i realiteten var den skrevet en måned tidligere. Likevel er det lett å se tittelen og deler av innholdet i det perspektivet. Dylan sa selv følgende: «Every line in it is actually the start of a whole new song. But when I wrote it, I thought I wouldn’t have enough time alive to write all those songs so I put all I could into this one.» Det er åpenbart ikke sant, men det er veldig kult sagt.

Regnet som ville falle var lett å tolke som om det var av det radioaktive slaget, men Dylan avkreftet dette i et radiointervju med Studs Terkel. Bildene han maler gjennom tekstens fem lange vers er likevel udiskutabelt dystre. Han er vandringsmannen og seeren som henvender seg til «my blue eyed boy» og «my darling young son» og beskriver hvor han har vært, hva han har sett, hva han har hørt og hvem han har møtt. Svarene er mer eller mindre apokalypiske av natur, som for eksempel «I’ve been out in front of a dozen dead oceans», «I saw guns and sharp swords in the hands of young children», «I heard the sound of a thunder, it roared out a warnin’» og «I met another man who was wounded with hatred».

Det femte og siste verset er mørkest av dem alle og går slik:

And what’ll you do now, my blue-eyed son?
And what’ll you do now, my darling young one?
I’m a-goin’ back out ’fore the rain starts a-fallin’
I’ll walk to the depths of the deepest dark forest
Where the people are many and their hands are all empty
Where the pellets of poison are flooding their waters
Where the home in the valley meets the damp dirty prison
And the executioner’s face is always well hidden
Where hunger is ugly, where souls are forgotten
Where black is the color, where none is the number
And I’ll tell it and speak it and think it and breathe it
And reflect it from the mountain so all souls can see it
And I’ll stand on the ocean until I start sinkin’
But I’ll know my song well before I start singin’
And it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard, and it’s a hard
It’s a hard rain’s a-gonna fall

«A Hard Rain’s A-Gonna Fall» var Dylans første virkelig episke sang og skilte seg kraftig ut fra andre protestsanger fra tidlig 60-tall, både hans egne, og sanger skrevet av folk som Pete Seeger og Phil Ochs. Protestsang er den like fullt, og i kraft av sine poetiske vendinger er den fremdeles – 60 år etter at den ble skrevet – en av musikkhistoriens flotteste.

Mandag 7. november – Wilco: «Impossible Germany»

Det er nok mange som vil være uenige med meg, men «Impossible Germany» er Wilcos aller fineste sang og derfor dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Wilco-sjef Jeff Tweedys store katalog er full av en musikalsk utforskertrang som betyr at slett ikke alt han gjør er fantastisk. Jeg er stor fan av svært mye Wilco har gjort, samtidig som jeg synes det er en irriterende ujevnhet over chicagobandet.

Men når de først er bra? Himmel og hav! Og når de er så bra som på «Impossible Germany» er det ikke mye som er bedre hvor enn du snur deg. Den er hentet fra 2007-albumet Sky Blue Sky, den første der gitarist Nels Cline er med, og han er en vesentlig medvirkende årsak til at akkurat «Impossible Germany» sitter som den gjør. Når Tweedy har sunget siste strofe to og et halvt minutt ut i låten, starter nemlig han og Cline et tvillingløp på gitar som er noe av det fineste, mest majestetiske jeg vet om i rockens mangeårige historie. David Gilmour, Peter Green, Roy Buchanan, Mark Knopfler og andre vesentlige rockgitarister med særegen melodisk teft er blant referansepunktene, og det Cline og Tweedy bedriver på «Impossible Germany» er simpelthen overjordisk vakkert. Det er et parti som varer i over tre minutter og er som en sang i seg selv. Hver gang jeg hører dette er det som noe brister i meg, i forløsende og udelt positiv forstand. Det er musikk som en helbredende kraft.

Tirsdag 8. november – Zager & Evans: «In The Year 2525 (Exordium & Terminus)»

I dag skal vi ut på en seriøs tidsreise i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Én ting er at vi først skal tilbake til 1969 da den amerikanske duoen Zager & Evans ga ut sin tidløse (!) klassiker «In The Year 2525 (Exordium & Terminus)», men den tar oss altså også langt frem i tid, først til 2525, men derfra laaangt videre.

Kort oppsummert handler «In The Year 2525» om alt menneskeheten har i vente forutsatt at den overlever så lenge. Med intervaller på 1010 år tar hvert vers oss videre frem til 6565 før et mellomspill bryter mønsteret fordi det er enklere å rime det Zager & Evans vil si med sifferet «ten» (som i 7510 og 8510) enn med «five». De tar opp dog opp 1010-intervallet igjen etter to millennier og går til året 9595, runder deretter av med at det er gått 10 000 år, før vi ved sangens slutt er tilbake i 2525. Er det en tidsloop? Og er dette forvirrende?

Det er ikke så nøye. Poenget er at Danny Zager og Rick Evans (Evans døde i 2018) med «In The Year 2525» laget en enestående catchy og robust slager som står seg omtrent like godt i dag, 53 år etter utgivelsen. Selv om den til de grader er lyden av 60-tallet, har den tålt tidens tann veldig godt med sitt orkestrale arrangement dominert av knatrende mariachi-trompeter, smektende strykere og tidsriktig popakkompagnement med svakt psykedeliske overtoner. Teksten synes i dag som en større anakronisme. 60-tallet var en god tid for fantasier om tidsreiser og science fiction i mange former og fasonger, og selv om disse tingene ikke akkurat er gått av moten, bærer teksten på «In The Year 2525» tydelig preg av den mer naivistiske innfallsvinkelen til fremtiden der vi får næring gjennom piller og finner våre reproduksjonspartnere i reagensrør.

Alt dette til side er «In The Year 2525» som popmusikk betraktet helt fantastisk.

Onsdag 9. november – Electric Light Orchestra: «Yours Truly, 2095»

Vi beveget oss langt frem i tid da vi hørte «In The Year 2525» her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i går. Vi skal oppsøke fremtiden igjen, men reiser ikke fullt så langt. I dag stanser tidsreisen i 2095 dit Jeff Lynne drømte seg da han skrev den ofte undervurderte Electric Light Orchestra-platen Time som ble utgitt i 1981.

Time ble kritisert av mange da albumet ble utgitt, ikke minst fordi Lynne og ELO her fjernet seg fra de storslåtte orkesterarrangementene fra tidligere plater til fordel for synthesizere som for alvor var i vinden. Futuristisk musikk fremført av band og artister som Orchestral Manoeuvers In The Dark, Human League, Gary Numan og John Foxx kan godt ha inspirert Lynne til å kvitte seg med strykeinstrumentene og klekke ut konseptalbumet Time. Om han også hadde forelsket seg i Ridley Scotts nydelige film Blade Runner basert på Philip K. Dicks roman Do Androids Dream Of Electric Sheep? vites ikke, men det er klare likheter mellom de to.

I sangen «Yours Truly, 2095» som er lagt tidlig på Time møter fortellingens hovedperson en gynoid eller fembot som minner ham om henne han holdt kjær i fortiden der han kommer fra. Hun gjør alle de samme tingene, «but she is an IBM»:

She’s only programmed to be very nice
But she’s as cold as ice
Whenever I get too near
She tells me that she likes me very much
But when I try to touch
She makes it all too clear

She is the latest in technology
Almost mythology
But she has a heart of stone
She has an IQ of one thousand and one
She has a jumpsuit on
And she’s also a telephone

Jeff Lynne har aldri slått meg som en spesielt begavet tekstforfatter, men på Time er han hakket bedre og mer interessant enn normalt. Kan hende er det lett å finne banaliteter og klisjeer også på denne platen, men jeg liker konseptet godt, og synes det kler noe som i 1981 var et delvis nytt lydbilde for ELO. Samtidig er selve musikken avgjort gjenkjennelig, der Lynnes åpenbare beundring for The Beatles kommer tydelig frem, og de melodiske perlene triller ut en etter en. «Yours Truly, 2095» var merkelig nok ikke blant platens fem singler, men burde vært det. Den er vel så sterk som noe annet på Time.

Torsdag 10. november – John Mellencamp: «Rumbleseat»

Da jeg hørte den ferske 2022-remixen av John Mellencamps 1985-klassiker Scarecrow bestemte jeg meg for at det var på høy tid å innlemme ham i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men jeg var usikker på hvilken låt jeg skulle ta med. Scarecrow er en av mine favorittplater innen heartlandrocken, og det er kanskje også Mellencamps beste, full av strålende låter som den er. Det var første gang han virkelig ga ut et gjennomført godt album, syv tidligere forsøk og flotte hits som «Jack And Diane» og «Pink Houses» til tross. Med Scarecrow ble han voksen som artist. Det gjennomgående temaet er nedbyggingen av det amerikanske landbruket og den økonomiske nedgangen i det landlige småby-USA som bare ble mer og mer alvorlig utover 80-tallet, og for første gang føltes Mellencamp viktig.

Sangene var jevnt over adskillig sterkere enn tidligere, og den bredbente rocken hadde i seg et tydeligere ruralt preg, som jeg vil tro også var bevisst med tanke på den tydelige tematikken. «Rain On The Scarecrow», «Small Town», «Lonely Ol’ Night» og den jublende oppstemte «R.O.C.K. In The U.S.A.» som var en solid kontrastlåt, var noen av bærebjelkene på et gjennomført godt album, men en av sangene jeg har lagt minst merke til er «Rumbleseat», en kort sak «gjemt bort» mot slutten. Når jeg hører den i dag – i den nye miksen – slår den meg som lettbent, men langt bedre enn jeg husket. Det er rockabilly forkledd som pop eller omvendt, og en utsøkt fengende sang. Av de elleve låtene på Scarecrow ble hele syv av dem sluppet som singler, og «Rumbleseat» var sist ut. Det er ikke ensbetydende med at den er svakest.

Fredag 11. november – Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta: «Sámiid Ædnan»

Det har vært et voldsomt mannefall innen populærmusikken den siste uken eller så – fantastiske Froddi fra Stavangerensemblet, Tor Øyvind Syvertsen fra Mods og The September When, Dan McCafferty fra Nazareth, Mimi Parker fra Low og kanskje også noen jeg ikke kommer på i farta – og i går kom også nyheten om at Mattis Hætta var død. Det er nok nå. I dag vil jeg hedre Mattis Hætta i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og det blir ikke mange poeng å hente for å gjette at det blir med «Sámiid Ædnan» som han joiket til topps i Melodi Grand Prix i 1980 sammen med Sverre Kjelsberg som sang en flammende hyllest til samefolkets sak i kjølvannet av den dramatiske Alta-konflikten utenfor Stortinget året før. Der sultestreiket en gruppe demonstranter i protest mot utbygging av et vannkraftverk i Alta-Kautokeinovassdraget som ville innebære at Hættas hjembygd Máze ville bli lagt under vann. Han var selv med på demonstrasjonen som varte en ukes tid, men sultestreiket ikke. Planene ble heldigvis stoppet, og i kjølvannet av demonstrasjonen ble Sametinget opprettet. Det var med andre ord en aksjon med stor gjennomslagskraft.

Sverre Kjelsberg (som døde i 2016) var skuespiller, profilert visesanger og, i musikalsk sammenheng ellers, klart mest kjent som vokalist og bassist i The Pussycats. Han skrev melodien til «Sámiid Ædnan», mens teksten var skrevet av dikteren og visesangeren Ragnar Olsen. Selve joiken som jo helt åpenbart er den store bærebjelken i sangen, ble skrevet av Mattis Hætta.

«Sámiid Ædnan» er en merkelig komposisjon. Den åpner dramatisk med Egil Monn-Iversens svulstige orkesterarrangement og Sverre Kjelsbergs malmfulle, kraftige røst som snakker om «enkel tone, to små ord, sámiid ædnan, samisk jord» før det tar av for alvor og orkesteret sklir inn i et Count Basie/Frank Sinatra-aktig storbandtrøkk og Kjelsberg drar på litt ekstra, før det blir helt stille, og Mattis Hættas nydelige joik starter, innledningsvis helt alene, deretter kun akkompagnert av en nylonstrenggitar. Derfra bygger arrangementet seg opp, instrumentrekke for instrumentrekke, og joik og sang flettes inn i hverandre i et vellykket musikalsk møte.

Jeg hadde ikke hørt «Sámiid Ædnan» på mange år da jeg fikk vite at Mattis Hætta var død, bare 63 år gammel. Det var riktignok TV-serien Ante fra 1975 som første gang ga meg en bevissthet rundt undertrykkingen av samene, men Mattis Hætta og Sverre Kjelsbergs fantastiske melodi gjorde også sitt. «Sámiid Ædnan» var – og er – en viktig sang.

Lørdag 12. november – Refused: «New Noise»

Det skal bråke temmelig bra i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 denne lørdagen når vi flesker til med svenske Refused og deres intenst fete «New Noise» fra 1998-albumet The Shape Of Punk To Come: A Chimerical Bombination In 12 Bursts. Jeg har absolutt ingen erindring om å ha hørt Refuseds musikk før for inntil få dager siden, da jeg så TV-serien The Bear om en gourmetkokk som overtar styringen av en familiedrevet takeawayrestaurant/diner i en av Chicagos mer tvilsomme bydeler. Soundtracket består utelukkende av bra musikk, blant annet altså «New Noise» og dessuten Wilco, R.E.M., Genesis, Van Morrison, The Breeders, John Mellencamp, Serengeti og mye mer som er gøy. Men den store aha-opplevelsen var det hardcorebandet Refused som sørget for. «New Noise» er både blytung og rifftung, et elektrifisert lokomotiv av en industriell punklåt, som på forskjellige vis får meg til å tenke på Ministry, Rage Against The Machine og Honningbarna. Dette er musikk jeg må innrømme at jeg ikke har filla peiling på og at begrepsapparatet mitt dermed er en smule begrenset, så la meg kun si følgende: «New Noise» er en drittøff låt, og jo høyere du spiller den, dess drittøffere blir den.

Søndag 13. november – The Northern Belle: «Chicago»

Siden det er søndag må det da passe med litt vaskeekte englesang i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, eller hur? Ta derfor vel imot The Northern Belles fullkomment gåsehudfremkallende versjon av Sufjan Stevens’ hymne til Chicago, kalt… eh, «Chicago». Her har Stine Andreassen skrevet et vokalarrangement som er så vellykket at det knapt er til å tro, og da spesielt ikke når alt fremføres av henne selv og fem andre fantastiske stemmer fra den norske americanascenen; Ida Jenshus, Louien, Signe Marie Rustad, Mari Sandvær Kreken fra Darling West og Malin Pettersen. De bytter på å synge versene, og de synger flerstemte harmonier hele veien gjennom som gjør denne sekstetten til det nærmeste vi kommer et englekor på denne jord. At versjonen deres langt overgår originalen sier nesten seg selv.

Denne ble gitt ut for litt over et år siden, på The Northern Belles flotte minialbum The Women In Me, og jeg bærer stadig et håp om at disse ubegripelig dyktige sangerne og låtskriverne skal komme sammen igjen for å gjøre mer, og da veldig gjerne med eget materiale. Der har du supergruppa si! Jeg kan vanskelig forestille meg en musikalsk konstellasjon med større potensial.

Mandag 14. november – Gangway: «The Party Is Over»

Så langt har det vært tynt med danske innslag på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men i dag skjer det med Gangway, et popband som ga ut en fortryllende popplate i 1986 kalt Sitting In The Park. Bandet som tidligere hadde leflet med postpunk à la Echo & The Bunnymen og The Cure, forvandlet kraftig uttrykk på dette andrealbumet, og ladet kanonene med alt du finner på en fargerik blomstereng. Overført til et musikalsk uttrykk betyr det pastoral popmusikk av samme slag som for eksempel The Lotus Eaters eller, mange år senere, The Margarets her hjemme, men med en melankoli som var Madness eller The Smiths verdig, alt marinert i arven etter The Beatles.

«The Party Is Over» er det inntagende åpningssporet på denne temmelig perfekte popplaten. Det klunkende pianoet i introen setter en umiddelbart sørgelig, men fin stemning, og vokalist Allan Jensens stemme har et litt resignert og livstrett uttrykk som bærer den sterkt melankolske melodien skrevet av gitarist Henrik Balling fjellstøtt gjennom tre minutters popperfeksjon. Andre blinkskudd er tittelkuttet, «Yesterday, When I Was Drunk», «Once Bitten, Twice Shy» og «My Girl And Me» som ble en brukbart stor hit, og som ga Gangway engelsk platekontrakt der de spilte inn ni gamle sanger på nytt – pluss én ny – som ble til platen Sitting In The Park (Again!) tilrettelagt for det engelske markedet. Og nei, det gjorde dem ikke til stjerner i England. Den nye versjonen av «My Girl And Me» ble lansert som første single og floppet, og dermed ble ikke albumet gitt ut likevel. Det er uflaks, si. Bandet fortsatte i noen år og gjorde det brukbart på hjemmebane før det var kroken på døra i 1998. Som så mange andre fant de med årene sammen igjen, og i 2019 ga de ut albumet Whatever It Is, som var deres første nye på 23 år. Om det er bra aner jeg ikke, men Sitting In The Park er en kjær skatt av en plate som jeg stadig tar meg i å spille.

Tirsdag 15. november – Trygve Skaug med KORK: «Ankeret»

I dag skal vi høre Trygve Skaug i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, simpelthen fordi jeg var så heldig å være til stede da han sammen med KORK spilte i NRKs Store Studio i går kveld. Anledningen var utgivelsen av Sanger du skal få med KORK som kom på fredag. Det ble markert med en egen konsert som ble tatt opp og skal sendes på TV «når vinteren har festet grepet litt hardere» eller hvordan det nå ble formulert av prosjektlederen. Om den kan jeg si at det bare er å glede seg. Publikum fikk servert en fantastisk forestilling med Trygves flotte sanger, proppfulle av empati og medfølelse, kloke betraktninger og strålende ordkunst, og jeg må si det føltes som et privilegium å sitte så nær poeten og orkesteret når de spilte. Store Studio er nemlig alt annet enn stort.

Men hva velger man fra en katalog som er så sterk som Trygves? Etter mye sjonglering har jeg endelig bestemt meg for «Ankeret», i KORK-versjon slik vi hørte den i går, simpelthen fordi den er så innmari viktig. Trygve er en engasjert mann som står opp for de svake og skjøre blant oss, og «Ankeret» er hans sang til alle dem som vurderer å ta sitt eget liv – og til de altfor mange som har gjort det. «Det må vi få slutt på», sa Trygve til meg da jeg gjorde et stort intervju med ham for et par år siden, og fortalte om barndomsvenn som begikk selvmord for mange år siden og inspirerte sangen «Allting blei stilt» på debutalbumet til StMorritz, bandet han startet da han studerte i Bergen. «Ankeret» har samme tematikk, og er en sang om den dagen stormen treffer livet med full kraft og vannet pipler inn overalt, hvor alt synes håpløst, bekmørkt og fortvilende. Den dagen – og for så vidt også alle andre dager – trenger du noen som er der for deg, et anker. Trygve skrev opprinnelig «Ankeret» som en gave til Blåkors’ chattetjeneste for ungdom, og jeg vet at den, som så mange av sangene hans, har stor betydning for veldig mange.

Ikke bare er sangen viktig, den er også usedvanlig godt komponert, eller skal vi konstruert? Trygve er veldig flink med ord (han er som de fleste vet også kjent for sine strålende diktsamlinger), og han vet hvordan han rent dramaturgisk skal bygge opp en sangtekst. «Ankeret» er et prakteksempel der han bygger stemning og forventning, og sangen bygger seg opp til et voldsomt klimaks før siste trøstende refreng setter inn. Å si at effekten blir ekstra sterk med KORK i ryggen er ingen overdrivelse:

Så slipper helvetet løs
Svart svart himmel som sluker opp sola
Når vrakgodset knuser mot fjell
Når røttene røskes opp av jorda

Da kan du si det til meg
Så skal jeg ta det ifra deg
Og jeg kan holde det tett
For jeg skal holde det her
Det tar den tida det tar
Ingen spørsmålstegn og ikkeno svar
For akkurat nå er det mere enn nok
At du kjenner hvor ankeret er

Det er intenst rørende og veldig godt skrevet, og hvis denne sangen bare kan skåne ett liv, har den oppnådd noe. Min inderlige oppfordring i sakens anledning er denne: Vær et anker hvis du kan. Hvis ikke, søk et.

Onsdag 16. november – Signe Marie Rustad: «Bark Up Someone Else’s Tree»

Helt ny musikk for andre dag på rad her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition – og norsk igjen? Det skyldes simpelthen at Signe Marie Rustad slipper sin nye single «Bark Up Someone Else’s Tree» i dag og at den er helt latterlig bra.

Mange har nok fått med seg at det ikke er første gang jeg synes Signe gjør noe som er over gjennomsnittlig bra. Hennes tredje album When Words Flew Freely inneholdt for eksempel en av de beste norskproduserte sangene noensinne, «Die With Your Boots On», som helt åpenbart må ha blitt til ved hjelp av en eller annen form for guddommelig inngripen. Om «Bark Up Someone Else’s Tree» ikke er helt der er det neimen ikke langt unna heller. Den er single nummer to fra albumet Particles Of Faith som blir utgitt i februar og enda bedre enn single nummer en, «Hello It’s Me». Felles for begge er at de er det nærmeste Signe har kommet reinspikka popmusikk så langt i platekarrieren. Riktignok er «Bark Up Someone Else’s Tree» med sine seks minutters spilletid altfor lang til at den kan bli en pophit, selv i en perfekt verden, men popmusikk er dette like fullt. Plateselskapet snakker om singer/songwriter-tendenser à la Carole King og Joni Mitchell koblet med alternativ pop og rock fra 80- og 90-tallet (R.E.M., Tori Amos, Crowded House, Fiona Apple) for å beskrive det nye albumet, men jeg vet da faen, jeg. Kanskje det bare er på tide å si at Signe Marie Rustad låter som Signe Marie Rustad? Dette med å sammenligne nyere artister med eldre artister er en øvelse jeg bedriver så å si daglig, men på et tidspunkt blir den overflødig. «Bark Up Someone Else’s Tree» er slik jeg ser det en sang som ikke kunne vært skrevet av andre enn Signe.

Noe av årsaken er også den strålende teksten der hun denne gangen bruker ei bikkje som metafor for et forhold som mangler livets rett. Det er jo ganske fiffig, og som «ekte» tospråklig kan du være trygg på at hun er i stand til å formulere seg skikkelig på engelsk, noe hun også ble belønnet med en Spellemannpris for etter When Words Flew Freely-albumet fra 2019.

So pack your mad ways
With the rest of our days
I am not here to tame
Your jealousy waves
Put that beast on a leash
Take your damned pet please

I should have told you to your face
Take your dog and go bark up someone else’s tree

For andre gang er Kenneth Ishak co-produsent med Signe, og hun bruker selvsagt sitt faste band. «Bark Up Someone Else’s Tree» åpner i marsjtakt med synthorkester frembragt av Bjørge Verbaan på en Solina String Ensemble som er en polyfonisk synthesizer, og den evig stødige trommingen besørges som vanlig av Alexander Lindbäck. Njål Uhre Kiese er like stødig på bass, og det siste tilskuddet til gjengen, Sander Eriksen Nordahl, gjør veldig fine ting på gitar. Kenneth er ikke overraskende oppført med en hel bønsj med instrumenter (akustisk gitar, shaker, tamburin, congas og piano), og Signe har ytterligere et ess i ermet, stemmen til Live Miranda Solberg alias Louien, som støtter med overjordisk vakre vokalharmonier. Når de to stemmene fletter seg i hverandre er det umulig ikke å bli berørt. Dette er ren gåsehud av det slaget som er vanskelig å tro er mulig å fremkalle, men det går altså helt fint. Dæng, der satt altså låt nummer to fra Particles Of Faith. Jeg er sjukt spent på å høre resten!

Torsdag 17. november – Joy Wellboy: «Lay Down Your Blade»

En av den moderne verdens mange velsignelser er musikkidentifiseringsappen Shazam som på null komma svisj fanger opp musikken du hører og forteller deg hva det er for noe. Det er ikke alltid den klarer å registrere en sang, men det er virkelig ikke langt ifra heller. For en måneds tid siden befant jeg meg i en interiør- og stashbutikk i Marseille og hørte en nydelig låt som jeg syntes var litt The National-aktig, men som åpenbart ikke var med Matt Berninger og gjengen hans. Det var noe med den mannlige stemmen og den generelle stemningen som fikk meg til å tenke på The National, og da jeg shazammet viste det seg å være musikk av en duo som heter Joy Wellboy. Sangen het «Lay Down Your Blade», og den synes jeg er så fin at den er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition.

Jeg har ikke tatt meg tid til å utforske Joy Wellboys katalog, men kan fortelle at det er en belgisk duo basert i Berlin, bestående av Wim Janssens og Joy Adegoke. «Lay Down Your Blade» er så vidt jeg forstår debutsinglen deres som kom i 2013 og var å finne på albumet Yorokobi’s Mantra. Dette vakte tydeligvis såpass oppsikt at Joy Wellboy har varmet opp for en lang rekke spennende og sterke artister som Morcheeba, Alt-J, Sohn, Kimbra og James Blake, og de har selvsagt hatt flere egne turneer i årenes løp. Duoens foreløpig siste album heter Pegasi Lake og kom i september. Jeg har bare så vidt hørt på det og kan konstatere at det låter fint, men nå: «Lay Down Your Blade».

Fredag 18. november – Bruce Springsteen: «Out In The Street»

Vi er nødt til å vende tilbake til Bruce Springsteen her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Han er og blir en av de helt, helt store artistene, sangerne og låtskriverne, og overrasket forrige fredag med sin andre coverplate, den fantastiske soulfesten Only The Strong Survive, oppkalt etter Jerry Butlers sang som er en av 15 klassikere vår mann gjør ære på.

Nok om det, vi skal tilbake til en Springsteens mest slitesterke egne komposisjoner, livefavoritten «Out In The Street» som så dagens lys på The River i 1980. Dette spektakulært gode dobbeltalbumet var min introduksjon til Springsteen, og verden ble i grunnen aldri helt den samme etterpå. Jeg skal slett ikke påstå at jeg har fulgt ham i tykt og tynt i årene siden – til det har det vært for mye tynt – men når han er god – og det er ofte – er han praktisk talt uovertruffen. Som komposisjon betraktet følger eksempelvis «Out In The Street» et nokså normalt mønster, men ved hjelp av «de rette» akkordskiftene og et E Street Band i ryggen som vet nøyaktig hva som trengs for å løfte det ordinære til noe sublimt virker alt mulig. «Out In The Street» er akkurat en slik låt, og rett og slett lyden av Bruce Springsteen & The E Street Band på sitt mest entusiastiske og overskuddsbaserte.

Sangen er formidlet fra ståstedet til en arbeider, en kar som lemper kasser på kaia og sliter og svetter fem dager i uka, men på fredag, «when that whistle blows, girl, I’m down the street, I’m home, I’m out of my work clothes». Det er dette han strever for gjennom uka, og når mandagen kommer er det samme greia én gang til, igjen og igjen, uke etter uke, år etter år. Men fredag? Da er slitet glemt og festen i gang. Skru opp til 11!

Lørdag 19. november – The Police: «Bring On The Night»

Noe av poenget med 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er å kombinere det velkjente med det ukjente, og om ikke det ukjente alltid er så obskurt er det iblant slik at jeg velger sanger med store artister som har havnet litt i skyggen av hitsinglene. The Police’ «Bring On The Night» fra deres andre album, 1979-utgivelsen Regatta De Blanc, både er en slik sang og samtidig ikke. Den ble ikke utgitt på single i England, men USA, Tyskland og Frankrike valgte den som single nummer tre fra platen, etter «Message In A Bottle» og «Walking On The Moon» som begge var store hits. «Bring On The Night» floppet i USA og Tyskland, men ble en stor hit i Frankrike der den nådde helt til femte plass. Imidlertid ble den et fast innslag på konserter, og Sting gjorde også en formidabel versjon i en medley med Zenyatta Mondatta-sporet «When The World Is Running Down, You Make The Best Of What’s Still Around» på sitt første livealbum kalt nettopp Bring On The Night i 1986.

«Bring On The Night» er en sang som ettertrykkelig viser hvor sjukt gode musikere bassisten Sting, gitaristen Andy Summers og trommeslageren Stewart Copeland er. Trioen ble slått i hartkorn med alskens new wave-band som var aktive på tiden, en samlebetegnelse for den «alternative» musikken som sprang ut fra punken og ble brukt om artister så forskjellige som Elvis Costello & The Attractions, Talking Heads, Lene Lovich og Adam & The Ants. The Police skilte seg ut ved at Sting, Summers og Copeland var i besittelse av musikalske ferdigheter de fleste new wave-artister manglet i starten av sine karrierer. The Police var så tighte allerede fra dag én at de rent teknisk sett fullstendig parkerte alle «konkurrentene». At de innledningsvis ble betegnet som new wave var nok et temmelig opportunistisk trekk, både fra plateselskapets og bandets egen side. Å cashe inn på en musikalsk bølge som så til de grader var i vinden, var en lettvint måte for The Police å nå et større publikum på enn hva de kanskje ellers ville gjort. Likevel var det, som vi vet, kun et tidsspørsmål før trioen ble larger than life og i en kort periode var et av verdens desidert største band. Tenk hvor store The Police kunne blitt om det ikke var for medlemmenes åpenbare samarbeidsproblemer.

Opportunistisk eller ei, jeg ELSKER The Police. Jeg var fan da bandet startet (det vil si, jeg oppdaget dem først med «Message In A Bottle»), og fremdeles setter jeg stor pris på deres fem studioalbum. Det er juveler spredt rundt på alle fem, men den sangen jeg kanskje aller oftest kommer tilbake til er «Bring On The Night». Den er en musikalsk forundringspakke med Stewart Copeland og Stings makeløse rytmespor og Andy Summers’ arpeggiogitar som aldri slutter å fascinere, der jazz, reggae og skamløst fengende popmusikk sameksisterer i en ellevill blanding. Fire minutter og femten sekunders musikalsk perfeksjon, vær så god!

Søndag 20. november – Lars Winnerbäck: «Så länge skutan kan gå»

Enkelte sanger er klokere enn andre, og i dag skal vi spille den kanskje klokeste av dem alle i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Evert Taube skrev «Så länge skutan kan gå» i 1960, først med tittelen «Vals i Karibien». Den ble imidlertid raskt kjent som «Så länge skutan kan gå» som er sangens åpningslinje, og er blitt stående som en Taubes desiderte klassikere og mest kjente sanger.

Det enkle budskapet om at mange av oss for faen ikke har noe å klage over, er ikke blitt mindre viktig med årene, særlig ikke her i vår oljerike nasjon. Taube var dog neppe politisk i sin tilnærming til temaet, han bare konstaterte at det ikke er noen selvfølge at «just du skall ha hörsel och syn». Heldig er sjømannen som ser solen glitre «på böljorna blå», heldig er han som kan «vallsa omkring uti Havanna», og «om pengarna tagit slut, gå till sjöss om igen med Karibiens passadvind kring pannan». Taube hadde helt rett, og det er faktisk ingen selvfølge. Det er alltid noen som har det verre, det er alltid noen som hverken har hørsel eller syn, de færreste kan hvile blikket på solen som glitrer i bølgene, danse bekymringsløst i en fremmed havn eller kjenne passatvinden kjæle pannen og lindre bakrusen. Om arbeidet er hardt, skal vi kaste oss over det med alt vi har, fordi «snart får du vila för eviga tider». Det er en visdom i Taubes ord vi alle kan være tjent med å reflektere over.

«Så länge skutan kan gå» ble urfremført av den tysk-danske skuespilleren og sangeren Max Hansen på restaurant Berns i Stockholm 2. november 1960, mens Evert Taube selv spilte den inn 15. desember, altså seks uker senere, og hadde begynt å skrive den til en film som aldri ble laget om en reise til Karibien noen år tidligere. På slutten av 50-tallet samarbeidet Taube med den kjente arrangøren Gunnar Hahn og benyttet ham både som arrangør og rådgiver. Hahn syntes melodien var banal og at teksten kunne forbedres, og under et møte på restaurant Gyldene Freden i Gamle stan (fantastisk sted som åpnet i 1722 (!) og i dag er overtatt av Michelin-kokken Filip Fastén) gjorde de justeringene som førte til den ferdige sangen.

Det finnes utallige versjoner av «Så länge skutan kan gå», og i Norge er den vel mest kjent med Erik Bye som spilte inn en norsk versjon allerede i 1961. Jeg har derimot valgt en nydelig versjon av Lars Winnerbäck som dukket opp på outtakes-samlingen Utanför Vol. 1 i 2012, som jeg tror kun er tilgjengelig digitalt. Den sitter som et skudd, men det finnes en versjon jeg muligens er enda mer glad i, men som ikke finnes på strømmetjenester. Den er fra den doble hyllest-CDen Taube som ble utgitt i 1990, der et realt allstars-lag klemmer til etter tur, kompet av Eldkvarn. Her får vokalist Plura Jonsson svært kyndig hjelp av Totto Näslund, Magnus Johansson, Peter LeMarc, Per Persson, Toni Holgersson og Ola Magnell. Men for all del, i mangel av den versjonen er Winnerbäck mer enn bra nok. Og husk, det kunne alltid vært verre. Det er det sangen handler om, og det er en helt nødvendig innsikt. God søndag!

Mandag 21. november – Sondre Lerche: «Sentimentalist»

Vi skal høre Sondre Lerche for tredje gang i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Årsaken til det er at Sondre på lørdag avsluttet det bokstavelig talt store Avatars Of Love-året sitt i Kulturhuset i Bergen med en spektakulær forestilling der jeg i embets medfør var til stede hele dagen, og fikk overvære en av mitt livs største kulturopplevelser. Kort fortalt skjedde dette:

Sondre hadde leid hele det tre etasjes huset, der han før selve hovedkonserten i salen nede, holdt to konserter samtidig (!) i 2. og 3. etasje, og publikum var delt inn i to like store grupper. De to konsertene var helt forskjellige, ble fremført to ganger slik at alle fikk med seg alt, og foregikk altså parallelt i et lyst og et mørkt rom, mens Sondre, kor, dansere og et av bandmedlemmene hans, Alexander Von Mehren, beveget seg mellom de to etasjene. Ellers i de to rommene var forskjellige musikere utplassert permanent. I det mørke var de øvrige bandmedlemmene – trommeslager David Heilman, bassist Chris Holm og i anledning Avatars-turneen Selma French på fiolin – og dessuten en saksofontrio som hadde fått egne arrangementer. En bonus her var at Sondres fetter Lars Vaular dukket opp for å synge deres felles hit «Øynene lukket». I det lyse rommet var en utsøkt strykekvartett også utstyrt med nyskrevne arrangementer. I tillegg var flere av Sondres sanger arrangert for kor, og en av dem var fantastiske «Sentimentalist» fra 2014-albumet Please. Denne ble fremført i det lyse rommet, med medlemmene av det lokale kvinnekoret Volve Vokal plassert i en stor sirkel rundt Alexander og hans flygel i midten. Langs veggene sto publikum og fikk høre en overjordisk vakker versjon av «Sentimentalist» der Sondre ble akkompagnert kun av kor og klaver. At musikk kan bli så fint er knapt til å begripe. Det er i slike stunder min store kjepphest om at musikk er magi blir aktualisert. Det er umulig å beskrive det raset av følelser og inntrykk en sånn fremføring bringer med seg, men tro meg når jeg sier at det var sterkt.

Heldigvis er ikke den opprinnelige bandversjonen snau heller, og den får du her. «Sentimentalist» er og blir en av Sondres sterkeste komposisjoner, uavhengig av arrangement.

Tirsdag 22. november – Frank Sinatra: «Cycles»

Nå skal vi tilbake en av tidenes aller største sangere her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi har ett Frank Sinatra-nummer her fra før, men jeg synes vi trenger et til. DEN stemmen tar knekken på meg hver gang jeg hører den og gjør meg til en hjelpeløs bunt av uforklarlige følelser, og går det for lang tid uten at jeg hører Sinatra synge føles livet nesten meningsløst. Jeg pleier å si at alt blir bra hvis du har en dårlig dag og spiller Bee Gees, og det samme kan man trygt si om Frankie Boy. Ikke at jeg trenger å ha en dårlig dag for å høre ham, men dere skjønner sikkert hva jeg mener. Han hadde en enorm produksjon, og langt ifra alt er noe særlig å mase med, men du kommer ikke bort ifra at stemmen er helt enestående hvor semmer enn sangen måtte være.

«Cycles» er derimot ikke semmer i det hele tatt. Altså, for en låt! Den er hentet fra 1968-albumet av samme navn og er skrevet av Gayle Caldwell som sang i The New Christy Minstrels, men Sinatra var den som spilte den inn først. Så vidt jeg vet spilte ikke Caldwell den inn selv før mange år senere, og den er også gjort av en rekke andre artister, blant dem The Four Freshmen, Harry Belafonte og Björn Skifs!

Det er imidlertid Sinatras original du skal høre på. Som alltid høres det fullkomment uanstrengt ut når han synger, men han legger så mye følelse i fremføringen at det er umulig ikke å la seg berøre av disse små betraktningene om livets mange faser, der årstidenes flyktighet er brukt som metafor. Melodien minner ikke helt lite på «Mr. Bojangles», og det kan nok hende Gayle Caldwell hadde Jerry Jeff Walkers original som nettopp var kommet da hun skrev «Cycles», uten at jeg synes det gjør noe. «Cycles» er simpelthen utrolig vakker med Sinatras feilfrie diksjon og uimotståelige stemme.

Onsdag 23. november – The Colors Turned Red: «Too Proud To Tell»

Denne uken er endelig debutboken min ute. Det er fortellingen om albumet The Colors Turned Red, utgitt av bandet The Colors Turned Red i 1988. Selvsagt er jeg nødt til å markere begivenheten i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og derfor legger jeg nå til den fantastiske jubellåten «Too Proud To Tell».

Historien om platen som gjorde at The Colors Turned Red ble spådd gull og grønne skoger – men snublet på startblokka – startet åtte år tidligere, da tre av medlemmene startet punkbandet Blister. Blister ble snart til Im Nebel, et band som gjorde seg bemerket i kassett- og fanzinebevegelsen i første halvdel av 80-tallet, før de for alvor startet på veien som førte til et nytt stilskifte og nytt navn. Hele den spennende ferden dekkes av boken, og jeg har lagt til et slags avslutningskapittel – et koda – der vokalist Johnny Liadal og gitarist og hovedlåtskriver Haakon Larsen diskuterer hver enkelt sang, og hvilke sanger og artister som inspirerte de ti sporene på albumet, alle med en kort innledning skrevet av «forfattaren sjølv». Her byr vi med andre ord på tung nerding. Så i stedet for at jeg skal si noe nytt om «Too Proud To Tell» for ørtende en gang, gjengir jeg heller denne passasjen fra boken om The Colors Turned Red. Synes du det virker spennende, blir jeg selvsagt glad for om du kjøper den. Here goes:

Single nummer to og første sang på side 2, «Too Proud To Tell», er platens store hitkandidat. The Colors Turned Red fikk da også fremføre den under Amanda-showet i Haugesund og ble sett av flere hundre tusen nordmenn da det ble overført direkte på NRK en lørdagskveld i august 1988. Ikke at det dermed ble noe særlig til hit, men iørefallende er den og ganske sikkert den sangen flest husker bandet for. «Too Proud To Tell» er en duett fremført sammen med Ida Lind, som var kjent fra bandet Crawdaddy Simone, et annet av navnene som var representert på A BEAT Generation-samlingen, og i tillegg var Bitten Forsudd fra Garden Of Delight og senere Einmal Kommt Die Liebe med og sang. Her er det ba-ba-ba-kor, 50-tallspop i møte med 60-talls Motown-soul, en saksofonsolo som slår gnister, spilt av den danske studiomusikeren Niels Haack, et lite jazzparti, og på toppen av det hele en uhyre vellykket modulering.

Haakon: – Irriterende nok for meg som ikke likte Wham! på den tiden, var det mange som fortalte meg at det var mye «Wake Me Up Before You Go-Go» i den. Det ønska jeg helst ikke å høre, men jeg skjønner det godt.

Johnny: – «Wake Me Up Before You Go-Go» er en kjempebra låt, da. Det er kanskje litt «I Wanna Dance With Somebody» med Whitney Houston her også. Den var også stor, men vi var heller ikke inspirert av den. Derimot var vi inspirert av det hun prøvde å få til. Vi snakker megahits her, og dette er jo den låten som ble det nærmeste vi kom en hit. Med andre omstendigheter i forhold til plateselskap og logistikk og sånn, kunne det kanskje ha blitt noe. Vi var nærme et eller annet der. Første gang Bengt og Haakon spilte introen for meg, ble jeg slått i bakken av hvor catchy det var. Melodisk er det dessuten en Lovin’ Spoonful-touch på verset.

Haakon: – Tenorsaksofonsoloen er veldig 50-talls. Når Little Richard hadde soloer, var det med sax og ikke gitar liksom. Nå er det jo mye sax i Motown og annen 60-tallssoul også, og i komposisjonen og akkordene, er det også veldig mye klassisk doowop før den tar en del vendinger. Det er litt Beach Boys her, og ABBA som hadde mange av de samme 50-tallsreferansene. Da snakker vi ikke «Waterloo», men noen av albumsporene på de første platene. Moduleringen mot slutten er også et typisk 50-tallstriks. Den var det Bengt som foreslo, sammen med den påfølgende «When You Wish Upon A Star»-melodiske nedgangen.

Johnny: – En tekstlinje som «I’m too proud to tell your flesh and blood from the legend» er kanskje litt for quirky til at det ble en hit? Det kunne vært litt mer opplagt og klisjéfylt, og kanskje det da hadde funka annerledes, men jeg elsker det jo. Ida og Bitten hadde det også veldig gøy under innspillingen, husker jeg. Det var god stemning i studio da.

Haakon: – Jeg opplever teksten som en slektning av «After Ages», men fra et annet perspektiv. Er du den samme som du var, altså «the legend» som man har minner om, men som ikke nødvendigvis er basert på hundre prosent sannferdige minner, men heller bearbeidet av følelser og tidens tann? Kanskje er man mye mer positivt innstilt følelsesmessig enn tidligere? Kanskje har dette en mening, men kanskje er det en ny vei til avgrunnen for den saks skyld?

Torsdag 24. november – Thin Lizzy: «Running Back»

Da jeg besøkte min gode venn Erling på kontoret i forrige uke spilte han en Thin Lizzy-låt jeg ikke kjente fra før, nydelige «Running Back» fra Jailbreak (1976). Det er ikke akkurat en ukjent plate, men der kan du se, vi har alle huller i allmenndannelsen. Riktignok havnet «Running Back» i skyggen av de legendariske singlene «The Boys Are Back In Town» og «Jailbreak», og dessuten den mindre suksessfulle «Cowboy Song», men platen flommer praktisk talt over av gull og både kan og bør nytes fra start til mål. Da vil du også høre fantastiske sanger som «Angel From The Coast», «Romeo And The Lonely Girl» og «Emerald».

Men det er altså «Running Back» som er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Det er en i overkant av tre minutter lang perfekt poplåt, som er helt klassisk Phil Lynott. Med sin umiddelbart gjenkjennelige stemme synger han en typisk tekst om bunnløs kjærlighetssorg med inderlig nærvær, hjelpeløshet og fortvilelse. Lynott var en mester i å beskrive ungdommelige følelseskriser som kretset rundt alt dette som har med gutter og jenter å gjøre, og selv når han skrev lykkelig kjærlighetssanger som for eksempel «Dancing In The Moonlight», fremførte han dem med en sårhet som indikerte at lykken når som helst kunne snu. Til å være et såpass macho band, hadde Thin Lizzy også en følsomhet ved seg takket være Lynotts enkle, men svært presise poesi som forteller at også gutter har lov til å gråte.

Avslutningen på «Running Back» er et perfekt bilde på det siste:

The show is over
And we must all go home
Just leave me by myself
I’ll be alright here on my own

If it’s all over, it’s all over
And I’m all alone

And I’d come running
I’d come running back to you again
Don’t you know I’d come running
I’d come running back to you again

Du bare vet at fortellerpersonen forsøker å ta holde tårene tilbake, men at han kan knekke sammen når som helst. Jeg tror Phil Lynott forsto verdien av ikke å la følelsene forbli innestengt. Sanger som «Running Back» er gode uttrykk for akkurat den teorien.

Fredag 25. november – Ramones: «Blitzkrieg Bop»

Om Ramones kunne kalles punk eller powerpop eller bare rock’n’roll spiller ingen rolle, men nå er det jaggu på tide at Joey, Johnny, Dee Dee og Tommy Ramone – som selvsagt ikke var brødre – blir innlemmet i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. «Blitzkrieg Bop» er den ellevilt bra debutsinglen deres, utgitt i februar 1976, og plassert som åpningsspor på det selvtitulerte debutalbumet som kom to måneder senere. La denne teksten være omtrent like kort som låtene Ramones var kjent for, i dette tilfellet to minutter og fjorten sekunder. Bare en ørliten instruks på tampen: Spill høyt!

Lørdag 26. november – Valkyrien Allstars: «slutte og byne»

Hvis du savner virkelig gode tekster i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, kan jeg forsikre deg om at er det én ting dagens tilskudd til listen utmerker seg med, så er det nettopp tekst. Tuva Syvertsens «slutte og byne» fra Valkyrien Allstars’ 2020-album av samme navn er simpelthen ordkunst på et nærmest uhørt høyt nivå, og det er i tillegg en utrolig catchy låt, faktisk noe av det beste som ble utgitt i det første koronaåret.

«slutte og byne» er hiphop forkledd som moderne folkemusikk – eller omvendt – der Tuva forteller om alt hun skal slutte med i et anfall av akutt fylleangst, og derfra tar tak i tilværelsen og løfter seg opp. Diktning er diktning, og det er ingen grunn til å ta alt hun sier i teksten dønn bokstavelig, men hun tar utgangspunkt i en lei hangover i regnvær på Ål i Hallingdal en søndag morgen, og da kan det være en del tanker som melder seg, for å si det sånn.

Skal slutte å drikke
Slutte å drikke
Slutte å være en ubrukelig fitte
Slutte å reise
Slutte å jobbe
Slutte å feste til klokka er åtte
Skal slutte å være så drøy
Slutte å ha det så gøy, jæææ
Skal slutte å drikke meg waste som faen på akkert og røyke meg høy

Snakk om angst! Når du tenker alle disse tankene – og flere til – har du en ganske dårlig dag. Alle de gode forsettene som følger når hun har tømt seg, er i grunnen ganske oppløftende, og sangen slutter med en optimistisk tone.

At en tekst som denne ikke har mottatt alt som finnes av priser – som for eksempel Spellemannprisen – er smått uforståelig. På den annen side vant albumet slutte og byne prisen i viseklassen, og i tekstkategorien ble Tuva slått av svært talentfulle Cezinando, men likevel! Min stemme ville gått til henne.

Søndag 27. november – Fleetwood Mac: «Hypnotized»

Jeg er blant lytterne som primært deler Fleetwood Mac opp i to perioder, Peter Green-perioden (1967-1970), og Buckingham Nicks-perioden (1975 og fremover, avbrutt i flere omganger), uten å legge særlig vekt på, eller i det hele tatt kjenne til, årene imellom. Det skal jeg i dag gjøre bot på i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition ved å legge til fantastiske «Hypnotized» fra 1973-albumet Mystery To Me, skrevet og sunget av Bob Welch som var medlem av Fleetwood Mac fra 1971 til 1974.

Det var min utmerkede venn Johnny Liadal som introduserte meg for denne låten for bare noen dager siden da jeg bodde hos ham i Haugesund i forbindelse med lanseringen av boken jeg har skrevet om platen og bandet The Colors Turned Red der han er vokalist. Johnny er platesamler og en musikkentusiast jeg knapt har møtt maken til. Da vi ble kjent midt på 80-tallet introduserte han meg for veldig mye av den musikken jeg fremdeles er opptatt av og elsker, og i vekslende grad har han fortsatt å sette sitt preg på min musikksmak.

«Hypnotized» var hans favorittlåt med Bob Welch som vokalist, kunne Johnny fortelle, og uten å ha hørt særlig mange flere, kan jeg i det minste si at den er ubegripelig bra. Det er en, unnskyld uttrykket, hypnotiserende sang med en fantastisk jazzgroove fra John McVie og Mick Fleetwood, og nydelig gitarspill fra både Welch og Bob Weston, samt lekent, elegant tangentspill fra Christine McVie. Det er en sang som minner meg ganske mye om Steely Dan slik de hørtes ut på samme tid, altså på sine aller første plater, og det er kanskje ikke uten grunn jeg får den assosiasjonen. På 1978-platen Energy gjør nemlig The Pointer Sisters svært vellykkede versjoner av blant annet Steely Dans «Dirty Work» og «Hypnotized» som er spesielt god. Enda bedre er dog originalen(e), og her er altså «Hypnotized» med Fleetwood Mac, sunget og skrevet av Bob Welch. God fornøyelse!

Mandag 28. november – The Pointer Sisters: «Jump (For My Love)»

Disco på en mandag? I 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition kjenner vi ingen dogmer, og vi bryr oss ikke om konvensjoner. Derfor blir det full rulle med The Pointer Sisters og deres 1984-hit «Jump (For My Love)», hentet fra 1983-albumet Break Out, foranlediget at jeg så julefilmklassikeren Love Actually i går kveld, en film som slett ikke er elsket av alle, men som jeg er uendelig glad i, alle dens åpenbare huller og usannsynlige scenarier til tross.

Alle som ikke har bodd under en stein de siste 19 årene kjenner scenen der den britiske statsministeren i Hugh Grants skikkelse, kun referert til som David, begynner å bevege på skinkene når «Jump (For My Love)» begynner å spille, og forflytter seg dansende ut av soverommet og ned trappen i No. 10 Downing Street der han blir overrasket av en av sine ansatte. Awkward. Men så er det også en låt det er vanskelig å sitte stille til. «Jump» (med «For My Love» skrevet i parentes for å skille den fra Van Halens «Jump» som var en hit på samme tid), er lyden av kommersiell amerikansk 80-tallspop med et hav av synthesizere og elektroniske trommer, intenst fengende og umiddelbart gjenkjennelig. Det er en sang som får meg i godt humør uansett hva livet prøver å kaste på meg av trøbbel, en tilstand som da i det minste varer i oppunder fire og et halvt minutt. Noen ganger er det nok, andre ganger ikke, men fint er det hver gang.

Tirsdag 29. november – Roxy Music: «Oh Yeah»

Dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er en av de fineste balladene jeg vet om, Roxy Musics 1980-single «Oh Yeah», hentet fra albumet Flesh + Blood. Den ble utgitt på et tidspunkt da artrockorkesteret Roxy Music var gravlagt og erstattet av det sofistikerte poporkesteret Roxy Music, som matchet frontfigur, sanger og låtskriver Bryan Ferrys øvrige eleganse – og ledet videre mot bandets svanesang Avalon i 1982 og til Ferrys solokarriere som også var i endring, og i stor grad omfavnet 80-tallets produksjonsteknikker og lydbilde med all sin pomp og prakt.

«Oh Yeah» var en av de aller første Roxy Music-låtene jeg hørte, og for meg trumfer den alt annet Ferry har vært involvert i. Den er så innsmigrende og vakker at jeg holder på å dåne hver gang jeg spiller den, og første gang jeg fikk den fremført live, under Ferrys konsert på Øya i 2014, var det nesten som noe gikk i stykker inni meg, så beveget ble jeg. I dag, 42 år etter at jeg kjøpte singlen, er den like uttrykksfull og fengslende som den gang, en sang som er tidløs i ordets virkelige betydning. «Oh Yeah» blir ALDRI gammel.

Onsdag 30. november – Lenee: «Coat Of Many Colors»

Det er tid for en coverlåt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, med en ung artist jeg aldri hadde ført om før for et par-tre uker siden. Da kom nemlig en versjon av Dolly Partons fantastiske, eviggrønne «Coat Of Many Colors» med en jente fra Bergen som kaller seg Lenee. Hun har så vidt rundet 20 år og er Urørt-artist med et lite knippe singler på samvittigheten, både egne og andres låter. Det skal innrømmes at jeg ikke har hatt tid til å sjekke ut hennes tidligere utgivelser, men jeg er imponert over hvordan hun gjør en sang jeg elsker til sin egen, og til noe ganske annet enn den plettfrie originalen.

Dollys selvbiografiske sang, opprinnelig utgitt i 1971, om kåpen moren sydde til henne fra gamle filler og som i hennes øyne var verdens fineste, er og blir en av hennes aller største stunder. Mens moren sydde fortalte hun historien fra Det gamle testamentet om Josef og hans mangefargede kjortel – coat of many colors – og unge Dolly sugde det til seg. Da hun kom på skolen og de andre barna ertet henne, forsøkte hun å forklare hvorfor en kåpe sydd av filler var mer verdt enn alle deres klær til sammen:

But they didn’t understand it
And I tried to make them see
That one is only poor
Only if they choose to be
Now I know we had no money
But I was rich as I could be
In my coat of many colors
My momma made for me
Made just for me

Der Dollys original er en klassisk, mellomtempo countrylåt, har Lenee tatt sangen litt ned i tempo og endret arrangementet. Det er nakent og hudløst, og det kler den såre fortellingen perfekt. Melodilinjen er også endret en smule, slik at «Coat Of Many Colors» gjenoppstår som en nedpå popballade med en enkel gitar, et instrument som høres litt trekkspillaktig ut, og noen enkle, velplasserte lydeffekter. Lenees stemme gjør også ære på originalen, og jeg kan i grunnen ikke finne noen som helst feil med denne nye versjonen.

Selvsagt har også «Coat Of Many Colors» en tydelig moral, og sangen har fått en litt trist, fornyet aktualitet der den nye norske fattigdommen omsider har kommet frem i lyset. Velferden skrumper inn og stadig flere nordmenn klassifiseres som fattige. Det bør gi oss alle litt å tenke på.