Jeg startet prosjektet 365GO på årets første dag, der tanken var å legge én ny låt til en spilleliste hver dag gjennom hele året og ende opp med en fantastisk liste – verdens beste, faktisk – ved årets slutt. Foreløpig må jeg si det har gått forbilledlig.

Hver morgen – eller når det måtte passe – poster jeg dagens tilskudd på min private Facebook-vegg, ledsaget av en kort tekst. For å bevare disse har jeg bestemt meg for å samle hver måneds tekster, og her kommer derfor februartekstene. Helt nederst på siden finner du også selve spillelisten, og min klare oppfordring er også å følge den. Her får du hver eneste dag en ny låt som gjør den enda bedre enn den var dagen før. Sånn kan det nemlig gjøres.

Tirsdag 1. februar – Sweetheart: «Your Turn To Pray» (single version)

Duoen Sweetheart, bestående av låtskriver, vokalist og gitarist John-Arne Ø. Gundersen og pianist Anne Mette Hårdnes (som også er labelboss og snart skal debutere som artist under navnet Lady Friend), vant en svært velfortjent Spellemannpris i klassen country for sitt selvtitulerte debutalbum utgitt i 2020, og de er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg skal spille sangen «Your Turn To Pray», men ikke versjonen som havnet på albumet. Denne er hentet fra dobbelt-A-side-singlen «The Dark»/«Your Turn To Pray» som ble utgitt i 2019, og utmerker seg ved å holde marginalt høyere tempo, det vil si at det knapt er hørbart. John-Arnes låtskriverkunster er noe helt for seg. Han har en egen evne til melodisnekring ledsaget av gode formuleringer, i det som gjennomgående er temmelig triste sanger. Sweethearts musikalske uttrykk er selve definisjonen på ordet «lavmælt», og som frontfigur har ikke John-Arne noe som helst å skjule seg bak. Dette er utstudert naken musikk, og at kollega Mette korer forsiktig i bakgrunnen gjør ham ikke mindre sårbar. Tidligere bandmedlem Frode Bjørnstad kommer riktignok inn med litt forsiktig spill fra en resonatorgitar mot slutten av sangen, men det gjør den ikke nevneverdig mer bråkete. Dette er finstemt og utsøkt vakker tristesse fra første til siste tone.

Onsdag 2. februar – Lee Clayton: «Bottles Of Booze»

I går kveld oppdaget jeg, ganske tilfeldig, at den levende countrylegenden Lee Claytons selvtitulerte debutalbum fra 1973 en gang i løpet av de siste par årene er gjort tilgjengelig digitalt. Dermed var det ingen tvil om hva som skulle bli dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. «Bottles Of Booze» er den beste sangen Guy Clark aldri skrev, som heller ikke var med på Guys debutplate Old No. 1 fra 1975, men som ville hørt perfekt hjemme der, og det er første gang på mange år at jeg hører den. Men hva skjedde egentlig med Clayton, del av outlawcountryen på tidlig 70-tall som blant annet leverte låter til Waylon Jennings, Willie Nelson og Jerry Jeff Walker? Jeg er sikker på at noen jeg kjenner vet, og hvis en av dere leser dette, vær så snill å oppdatere meg. Jeg husker noen fantastiske konserter han hadde med norsk band, blant annet på Cruise Cafe sent på 80-tallet, med Tore Elgarøy, den avdøde gullgutten Jørgen Lie, Arne Sæther og Bjørn «Julle» Juliusson, som attpåtil resulterte i livealbumet Another Night, men så ble det tyst. Claytons mest kjente sang er «Silver Stallion» fra 1978-albumet Border Affair, gjort kjent for adskillig flere enn han kunne forestilt seg da Highwaymen åpnet sitt andre album med den i 1990, men «Bottles Of Booze» er enda bedre. Det er en virkelig klassiker, og det er SÅ digg å høre igjen. 

Torsdag 3. februar – Frank Zappa: «Willie The Pimp»

Det er tid for Frank Zappa i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og det med en sang jeg ikke har hørt på lenge og, for å være ærlig, bare så vidt hadde hørt en gang eller to tidligere. «Willie The Pimp» er blant hans desidert mest kjente låter, en ni og et halvt minutt gitareksersis og nøkkelspor på 1969-albumet Hot Rats. Det var Zappas andre album under eget navn og hans første innspilling etter å ha oppløst originalbesetningen av bandet Mothers Of Invention. «Willie The Pimp» er det eneste sporet på Hot Rats med vokal, der Captain Beefheart har gleden av å gestalte halliken Willie som presenterer seg slik: «I’m a little pimp with my hair gassed back, pair of khaki pants with my shoes shined black.» Når Willie har fått sagt sitt overlates gulvet til bandet – Max Bennett og John Guerin på bass og trommer, Ian Underwood på tangenter og Sugarcane Harris på hypnotiserende fiolin – og det er litt av en forestilling, utsøkt groovy, med Zappas fantastiske gitarspill som dominerer. At jeg ikke helt har registrert denne låta tidligere er i grunnen litt rart, så hardt som den har truffet meg nå, men det sier vel noe om hvordan du også må være mottagelig for musikken på et gitt tidspunkt. Det er ikke alltid det passer, for å si det på den måten, og da kan perler som «Willie The Pimp» gli forbi uten at du registrerer det. Heldigvis er det aldri for sent.

Fredag 4. februar – Aretha Franklin: «See Saw»

I dag er det tid for å høre en av populærmusikkens aller største og mest imponerende stemmer i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Aretha Franklin som forlot denne jammerdal for tre og et halvt år siden ble med rette kalt «The Queen of Soul». Ingen, og da mener jeg ingen, kunne dra på som henne. Hennes innflytelse var da også enorm, både på samtidige soulsangere som Gladys Knight og Martha Reeves, fremtidige stjerner fra Natalie Cole til Whitney Houston til Adele, og til og med på countrysangere som Dolly Parton og Tammy Wynette. Store stemmer til tross, er det ingen som helt kan måle seg med den enestående Aretha. Med gospelbakgrunn og en rekke plateutgivelser bak seg var det da hun ble hentet til Atlantic Records i 1966 av produsent Jerry Wexler at hennes virkelige suksess fant sted. I årene 1967 til 1972 ga hun ut en serie til dels fantastiske album, og 1968 var et spesielt godt år. Da kom Lady Soul i januar og Aretha Now i juni (utgivelsestempoet var et helt annet enn i dag) med noen av hennes aller sterkeste innspillinger fordelt på de to platene. Dagens låt er hentet fra sistnevnte og er hennes uforlignelige versjon av Don Covay og Steve Croppers «See Saw», som Covey hadde en mindre hit med i 1965. Aretha Franklins versjon løfter taket på huset ditt hvis du spiller høyt nok, så bra synger hun.

Lørdag 5. februar – Madrugada: «Hands Up – I Love You»

I dag kunne det ikke bli noe annet enn en Madrugada-låt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg var så heldig å se dem spille i Oslo Spektrum i går, og det var en tidvis magisk konsert der den utvidete besetningen presenterte et sett som balanserte bra mellom klassikere og materialet fra den utmerkede nye platen Chimes At Midnight. Et av de helt store høydepunktene kom for mitt vedkommende tidlig i konserten, «Hands Up – I Love You» fra andrealbumet The Nightly Disease (2001). Det var en fantastisk versjon, stemningsfull til tusen, og med stort rom for lekre detaljer og Sivert Høyem på sitt sangmessig mest briljante. Denne mørke og dystre kjærlighetssangen er som et kammerspill for to, proppfull av psykologisk drama og manipulasjon, et mesterverk av en komposisjon som sågar toppet VG-lista i sin tid. En stor takk til dagens Madrugada (de tre originalmedlemmene Sivert Høyem, Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen, samt Erland Dahlen, Cato Salsa, Christer Knutsen og Freddy Holm) for å løfte den enda noen hakk opp fra den strengt tatt helt feilfrie originalen som du kan høre her. Moralen er denne: Få med deg en Madrugada-konsert hvis du har sjansen!

Søndag 6. februar – Kamasi Washtington: «Truth»

Hver dag velger jeg ut en låt, ny eller gammel, fullstendig etter innfallsmetoden, som jeg skriver noen linjer om på Facebook og legger til i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition som på årets siste dag forhåpentligvis vil være nettopp det. Når jeg ser på de første 36 låtene slår det meg at jeg er godt i rute, og at denne listen virkelig kommer til å bli i verdensklasse god.

Nummer 37 gjør heller ikke spådommen til skamme. I dag er det tid for et nesten 14 minutter langt, episk stykke jazz, komponert og fremført av den amerikanske saksofonisten Kamasi Washington, og hans fantastiske band. «Truth» er kulminasjonen av deres Harmony Of Difference-EP fra 2017. Den samler trådene fra de første fem, kortere partiene av den seks deler lange suiten, og du vet hvordan det er, musikk lyver ikke. Kamasi og bandet hans forener motivene fra de første delene – «Desire», «Humility», «Knowledge», «Perspective» og «Integrity» – og skaper gjennom det sin egen sannhet, et storslagent og mektig stykke musikk, fylt av undrende skjønnhet, utsøkt fremført og dypt rørende som det er. Vi har å gjøre med organisk musikk som lever og trenger seg inn i og bukter seg gjennom lytterens bevissthet, helt i tråd med de forskjellige stemningene de fantastiske musikerne evner å formidle. Musikk som denne får meg til å kjenne at jeg lever, med hver fiber i kroppen.

Mandag 7. februar – Public Enemy: «Can’t Truss It»

Det er tid for hip hop i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Public Enemy er og blir en av de barskeste, mest kompromissløst politiske rapgruppene som har eksistert, og «Can’t Truss It» fra 1991-albumet Apocalypse 91… The Enemy Strikes Back er IKKE en låt som tøyser i så måte. Chuck D, Flavor Flav og Terminator X rapper om hvordan deres forfedre ble fraktet fra Afrika til Amerika i slaveskip som tok livet av tusener og atter tusener i årenes løp, der de overlevende ble auksjonert bort til rike landeiere og andre med behov for litt «hjelp i huset». Disse menneskene ble brennemerket, pisket, mishandlet og holdt nede frem til den amerikanske borgerkrigen bidro til avskaffelsen av slaveriet i 1865. Den grusomme praksisen varte i rundt regnet 250 år, og skal vi tro Public Enemy – og det kan vi trygt gjøre – levde undertrykkelsen av den svarte delen av USAs svarte befolkning videre og i beste velgående i 1991. At det er stort bedre i dag er det dessverre heller ikke så mye som tyder på, og også andre etniske gruper føler det på kroppen i et stadig mer polarisert og hatsk samfunn. Når denne spillelisten i og for seg også skal handle om musikk, er det å si at «Can’t Truss It» er en av mine desiderte favorittlåter med Public Enemy, en knallhard, men melodiøs og catchy sak med bortimot hypnotisk kraft. Dette er konfronterende hip hip som på alle måter mener alvor, som virkelig ikke gir ved dørene.

Tirsdag 8. februar – Echo & The Bunnymen: «In Blues Skies»

I dag er det tid for Echo & The Bunnymen i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Firkløveret fra Liverpool – den mildt sagt breiale vokalisten Ian McCulloch, den utsøkt kreative gitaristen Will Sergeant, bassisten Les Pattinson og den nå avdøde trommeslageren Pete de Freitas – utgjorde den kanskje aller beste postpunkgruppa i Storbritannia da de i årene 1980 til 1984 ga ut albumrekken Crocodiles, Heaven Up Here, Porcupine og Ocean Rain. Det var en serie plater som førte dem fra det helt primitive til det sublimt vakre, en form for vekselvis frenetisk og suggererende kunstmusikk som føltes ekstremt viktig da den kom – og i grunnen gjør det fremdeles. Bunnymens fire første plater er hjørnestener i min musikalske bevissthet, nettopp nyutgitt på 180 grams vinyl som får dem til å låte bedre enn noen gang, skal vi tro de som har greie på slikt. Da jeg i den anledning skulle høre gjennom platene på nytt, måtte jeg stoppe opp ved Porcupine. Det er det «vanskelige tredjealbumet», en plate som var svært tung å spille inn for bandet som da slet med seriøse samarbeidsproblemer. Plateselskapet sendte dem attpåtil tilbake i studio med førsteutkastet fordi de oppfattet albumet som for lite kommersielt, og Bunnymen og produsent Ian Broudie (kreditert som Kingbird) spilte inn låtene på nytt, denne gangen med den indiske fiolinisten Shankar på laget. Det viste seg å være et klokt valg. Ikke minst satte han sitt preg på «The Cutter», som ble bandets første Topp 10-single da den ble utgitt i januar 1983. Men Porcupine har likevel et frynsete rykte, og er generelt ansett som den svakeste av de fire første platene til Echo & The Bunnymen, en oppfatning jeg har delt inntil nå. 39 år etter utgivelsen slår det meg imidlertid at den er langt bedre enn jeg har trodd, men så har jeg da heller ikke hørt den på lang, lang tid, sannsynligvis ikke siden den fine CD-versjonen med bonusspor som kom i 2003. Der jeg tidligere har avfeid side 2 som ganske unødvendig, har jeg nå fått et par nye favoritter, «Ripeness» og avslutningssporet «In Bluer Skies». Det var vanskelig å velge en av de to, men sistnevnte endte som dagens bidrag til denne spillelisten som blir bedre og bedre for hver dag som går. Dagen i dag er intet unntak i så måte.

Onsdag 9. februar – Nick Cave And The Bad Seeds: «Push The Sky Away»

Noen dager er merkedager med større kraft enn andre, og i dag vil jeg markere at det er ni år siden min far døde i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. At det gjøres med Nick Cave And The Bad Seeds er i og for seg tilfeldig, men avgjort passende, synes jeg. Caves musikk er ofte mørk, men samtidig oppløftende. Han har alltid skrevet musikk som tar livet og døden på alvor, og det er ikke uten grunn han er blant de aller viktigste artistene i livet mitt. Nå skal du få vite hvorfor jeg også knytter ham til min fars siste dag her på jorden. Kåre Valebrokk forlot oss 9. februar 2013, ni dager før Bad Seeds-albumet Push The Sky Away ble utgitt. Jeg hadde fått en forhåndskopi av platen, og den siste natten min far levde satt mine søsken, hans kone og jeg ved hans side. Han klarte seg gjennom natten, og vi barna reiste hjem om morgenen for å dusje og spise frokost, for så å skulle vende tilbake til sykehuset der han lå. Jeg kom hjem til min kone Helle som spilte Push The Sky Away, noe hun hadde gjort igjen og igjen før jeg kom. Hun er enda større Cave-fan enn meg, og den nye platen var en åpenbar trøst for henne i en tung stund. Jeg husker ikke hva hun serverte meg til frokost den dagen, men jeg husker at jeg hørte Caves nye sanger og også fant en form for trøst i dem. Jeg husker også tekstmeldingen som kom fra min fars kone da vi satt hjelpeløse på kjøkkenet, som fortalte at vi måtte skynde oss tilbake, og jeg husker hvordan han lå livløs i sengen da jeg ankom sykehuset igjen. Det var bare skallet etter ham som lå der, tomt, men han er med meg hver eneste dag fremdeles, som om han bare har reist et annet sted, til et annet plan. Svak som han var den siste natten tror jeg han tviholdt på livet med det lille han hadde tilbake av krefter til vi var gått, for at vi skulle bli spart for å se ham dø. Det er en gest jeg er takknemlig for, selv om jeg innerst inne skulle ønske jeg var der da det skjedde. Likevel, hvis jeg har rett, så var det altså ikke det han ønsket. Og hver gang jeg hører Push The Sky Away tenker jeg på ham. Det er en plate jeg vil forbinde med min fars død helt til jeg selv en dag for siste gang skal takke for alt det fine livet har gitt meg. Stemningen i sangene, som er lys til Cave å være selv om temaene ikke alltid er det, skjønnheten i dem, storheten, kunsten som formidles, alt ved denne platen gjør at jeg klarer å se min fars død i et mildere skjær enn jeg kanskje ellers ville gjort. Jeg er helt ubegripelig glad i enkelte sanger på Push The Sky Away, ikke minst det nærmest sakrale tittelkuttet som er dagens tilskudd til spillelisten. Med orgel (eller synth?), kor og ellers enkle virkemidler og lekre detaljer, er sangen «Push The Sky Away» (skrevet av Cave og kollega Warren Ellis) noe av det fineste Cave og bandet hans har laget, nesten som en salme, og når jeg har sett dem fremføre den live ved flere anledninger er Cave ypperstepresten som holder messe for sine disipler. Ikke minst gjorde det inntrykk da Helle og jeg så dem i Stockholm en tid senere. Cave holdt oss i ånde med hypnotisk kraft, og med dramatiske bevegelser og total dedikasjon førte han oss i publikum til en form for frelse du ikke trenger være religiøs for å anerkjenne. «You’ve got to just keep on pushing, keep on pushing, push the sky away» – indeed.

Torsdag 10. februar – Darden Smith: «Running Out Of Time»

Jeg burde sikkert ventet til 11. mars med å legge Darden Smiths helt nye single «Running Out Of Time» til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Nå har det seg imidlertid slik at listen bygges helt og holdent etter innfallsmetoden, og siden jeg oppdaget denne aldeles nydelige sangen i går kveld kommer den nå. Darden blir 60 år gammel denne forestående marsfredagen, og det er alderen han skriver om i «Running Out Of Time». Han har lite tid igjen, sier han, og det stemmer i og for seg. Han innser at nå gjelder det mer enn noen gang å gjøre det beste ut av det han har tilbake. Det er en tanke som i en alder av 55 så avgjort streifer meg også – oftere enn før – men takk og lov har jeg som leveregel å benytte hver dag som det er den siste. Ikke i den forstand at jeg brenner lyset i begge ender, men jeg sørger så godt det lar seg gjøre å ta imot og ta tak i det livet har å by på, som kan forklares med at jeg forsøker å sette pris på det jeg er så heldig å ha og sørge for at dagen blir så bra som mulig. Det trenger ikke innebære mer enn at jeg spiser noe godt eller har en fin kulturopplevelse (lik denne sangen), finner glede i et vennlig smil eller en god kopp kaffe; da er jeg langt på vei, og egentlig svært fornøyd. Det er litt sent å begynne å stresse med at tida går fort når du står på terskelen til runde 60, så jeg håper Darden har tenkt på dette en stund allerede og for lengst begynt å følge sin egen programerklæring i sangen: «I’m gonna love you like I’m running out of time.» Jeg må legge til at det er utrolig deilig å høre Darden Smiths stemme igjen. Etter at han debuterte på slutten av 80-tallet og ga ut tre-fire veldig fine plater – og hadde et ublidt møte med takvifta på legendariske Cruise Café – gikk futten ut av ham, og det jeg har hørt han har laget siden har stort sett vært trøtte greier. «Running Out Of Time» er det stikk motsatte, en pianoballade som bør kunne overleve både Darden Smith og meg selv. Den føles som en sang for evigheten.

Fredag 11. februar – The Divine Comedy: «To The Rescue»

De siste dagene har jeg spilt og spilt Charmed Life, den nye samleplaten til The Divine Comedy, verdens desidert beste kammerpopband, som i bunn og grunn er et pseudonym for den nordirske sangeren og låtskriveren Neil Hannon. Derfor er det naturlig at et spor herfra får plass i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag som det er fredag og gode greier. Hannons enestående popøre kombinert med sans for musikalsk drama, for ikke å snakke om hans hang til original historiefortelling og en brennende god formuleringsevne, er alltid en fest, men hva skal man velge fra en samling på hele 24 sanger, spekket med gull? Akkurat den oppgaven har vært vanskelig, og nå på morgenkvisten har valget omsider falt på «To The Rescue», en enormt oppløftende og jublende glad låt fra 2016-albumet Foreverland. Her hører vi The Divine Comedy på det mest storslåtte, med fullt orkester og et nydelig arrangement som også har funnet plass til cembalo og en piccolotrompet som truer med å løfte taket mot slutten av sangen. Hver tone spilt i løpet av de i overkant av fem minuttene den varer, er så velplassert at hårene reiser seg i nakken, og Hannons myke, varme stemme som forsikrer oss om at han er der når verden går oss imot, gjør «To The Rescue» til en av de aller fineste sangene han har skrevet. Det sier en hel del, om du skulle være i tvil. Tekstlinjer som «Got a vigilante sleeping in my bed, I looked for Marilyn, I got Che instead – yes I did» skal heller ikke gå upåaktet hen. Usikker på hva det egentlig betyr, men den skulle jeg gjerne skrevet, for å si det slik. La meg også nevne at om du ikke kjenner The Divine Comedy fra før, så er den nye samleplaten en knakende god introduksjon til et musikalsk univers som er blant de mest givende jeg vet om. Jeg tror ikke så mange er klar over akkurat dette, men Neil Hannon er en av de mest udiskutabelt begavede skikkelsene innen popmusikken. 8. april spiller The Divine Comedy på Rockefeller. Vi sees!

Lørdag 12. februar – Simply Red: «Something Got Me Started»

I dag blir det skikkelig uhipt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og det er takket være Dagsavisens eminente journalist Geir Rakvaag som i dagens Lydhørt-spalte har skrevet om musikken ingen «rettroende» nevner når de skal smykke seg med sin antatt gode smak. Foranledningen er at Geir selv for noen uker tilbake skrev om musikkåret 1972. Det slo ham i ettertid at han ikke hadde nevnt den musikken som virkelig var mest populær (Middle Of The Road, Gilbert O’Sullivan, The New Seekers, etc.), men konsentrerte seg i større grad om mer etablerte klassikere (Exile On Main Street, The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars, m.fl.). I samme spalte tar han argumentasjonen med seg videre og slår et slag for annen musikk han liker som heller ikke står særlig høyt i kurs i enkelte kretser. Blant annet nevner han Simply Red-albumet Stars som solgte i bøtter og spann da det ble utgitt i 1991, men som selvsagt har havnet godt i skyggen av album som Nevermind, Blue Lines, Ten, Out Of Time og så videre. 1991 var et godt musikkår. Jeg hatet Stars da albumet kom. Det passet simpelthen ikke inn i mitt musikalske verdensbilde, men sett i bakspeilet har jeg utvilsomt undervurdert Mick Hucknall og hans kollegaer. Særlig har åpningssporet «Something Got Me Started» gledet meg i en årrekke nå, og det er i godt selskap. Som Geir skriver har vi heldigvis for lengst klart å skrote fenomenet «guilty pleasures», men selve begrepet brukes stadig. La meg derfor understreke, en gang for alle, at man ikke skal trenge å skamme seg over musikken man liker. Det heter kort og godt «pleasures».

Søndag 13. februar – Gut Clark: «Let Him Roll»

I dag skal det handle om god, gammeldags historiefortelling i 365GO – verdens beste spilleliste. «Let Him Roll» er et av nøkkelsporene på Guy Clarks fantastiske debutalbum Old No. 1 fra 1975. Det forteller om en gammel dranker med forkjærlighet for hvit portvin, og minnet om en hore fra Dallas som er hans lodd om halsen livet gjennom, i mine ører et av de mest rørende stykker musikk som er skrevet. At dette er en sang på fire minutter og ikke en roman – eller iallfall en novelle – er knapt til å tro. På denne korte tiden gir Guy Clark historien om den gamle fylliken så mye farge og smak, så mange detaljer og litterære vendinger, at det lukter Nobelpris lang vei. Den fikk han aldri, og det var neppe noen som snakket seriøst om at han burde få det heller, men Guy ga verden noen musikalske gaver vi skal være uendelig glade for. Han døde i 2016, og med det mistet vi en ekte mester. «Let Him Roll» er den best tenkelige bevisførsel for den påstanden.

Mandag 14. februar – Prefab Sprout: «The Mystery Of Love»

Med tanke på at jeg synes Paddy McAloon er verdens fineste låtskriver, kan det virke litt underlig at jeg har ventet helt til årets 45. dag med å innlemme en Prefab Sprout-låt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men jeg har ventet på rette øyeblikk. I forbindelse med Valentinedagen var jeg i forrige uke gjest hos Totto Mjelde og Kjartan Ericsson i deres eminente program Stjernepose på NRK P13 for å telle ned de fem beste romantiske sangene jeg vet om, av den positive arten, vel å merke. Og i dag er omsder Valentinsdagen her slik den er 14. februar hvert eneste år. Da jeg telte ned til den aller fineste romantiske sangen, var det ikke så mye tvil inne i bildet. Prefab Sprouts fantastiske «The Mystery Of Love», hentet fra 1997-albumet Andromeda Heights, måtte trone øverst, foran The Rubinoos’ «I Wanna Be Your Boyfriend», Neil Youngs «Harvest Moon», Pretenders’ «Don’t Get Me Wrong» og The Cures «Lovesong».

I «The Mystery Of Love» undres Paddy McAloon over det samme som har undret millioner av menn i tidens løp – hva ser hun i akkurat meg? Som han sier i sangen kan du komme med svaret på universets største gåter uten at han vil genierklære deg. Det sparer han til den som kan forklare ham hvorfor han er så heldig å ha fått sitt hjertes utkårede til å forelske seg i ham. Det er i sannhet et mysterium. Et annet mysterium er selvfølgelig hvorfor Prefab Sprout ikke har enda større anerkjennelse der ute. Skriver du så gode låter som Paddy har også jeg en utfordring til Mensa-medlemmer: Hvordan er det mulig å skrive så gode sanger som det Paddy gjør? Kan du gi meg svaret på det, kan du ta det helt med ro – da skal jeg genierklære deg. Hvis ikke du er i stand til det, og det har jeg full forståelse for, synes jeg heller du skal gjøre som meg, å spille så å si hva som helst av Prefab Sprout når som helst og hvor som helst. Og akkurat i dag bør du altså spille «The Mystery Of Love». Happy Valentine!

Tirsdag 15. februar – Silk Sonic: «Love’s Train»

At det var Valentinsdagen i går ble behørig markert i musikkverdenen, og derfor fortsetter også feiringen av kjærligheten med dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Mange fikk nok med seg at Sondre Lerche slapp sitt mer enn ti minutter lange og, for å si det som det er, helt fantastiske tittelkutt fra det kommende albumet Avatars Of Love, men også mine favoritter Silk Sonic ga ut ny musikk i går. Dette felles soul-funk-prosjektet til Bruno Mars og Anderson .Paak var ansvarlige for fjorårets beste album An Evening With Silk Sonic OG fjorårets desidert beste single, den intenst smoothe og innsmigrende «Leave The Door Open». I forbindelse med Valentinsdagen valgte de å spille inn en cover, og det av en låt som best kan tolkes som en slags arbeidsinstruks for hele prosjektet. Con Funk Shuns «Love’s Train» fra 1982 beskrives da også i en pressemelding som en av Bruno Mars og Anderson .Paaks «favorittsanger», og det gir mening.

Det er rart med det, inntil jeg oppdaget denne utgivelsen nå på morgenkvisten hadde jeg aldri hørt om Con Funk Shun. Det var et band i skjæringa funk og soul som eksisterte i årene 1973 til 1986 og angivelig var inspirert av artister som James Brown og Sly & The Family Stone, som ga ut en rekke plater som gjorde det skarpt på de amerikanske R&B-listene, og også ga seg visse utslag på poplistene. Originalversjonen av «Love’s Train» (som altså ikke må forveksles med The O’Jays’ «Love Train») skapte riktignok ikke de store bølgene da den ble sluppet som siste single fra albumet To The Max, men jaggu er den fin. Likevel er det Silk Sonics cover som blir dagens låt. Det skyldes for det første at denne gjengen er så sjukt bra, dernest at de har byttet ut den småirriterende synthen fra originalen med en lekker liten blåserrekke. Det er hva jeg kaller et klokt valg.

Onsdag 16. februar – Raga Rockers: «Ting»

Nå har det vært mye soft på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i det siste, så det er på tide å trøkke til litt. Raga Rockers – selve symbolet på «farlig» og rufsete oslorock – og deres «Ting» fra Maskiner i Nirvana, bandets andre album utgitt i 1985, er to minutter med destillert attityde. Det er mørkt og dystert med klassisk riffing og Michael Krohns avslepne observasjoner av det hverdagslige og banale. I de to korte innledende versene snakker han om tingenes forgjengelighet, og forbereder finalen med seks korte, konsise tekstlinjer:

Jeg så deg igjen her om dagen
Du kom ut i fra supern med en baby i magen
Med poser i henda og poser under øya
gikk du bort til bilen hvor han satt og løyan
Kjip kis spør du meg, men ålreit bil
Kom igjen baby, spander et smil

Med låter som denne forandret Michael det norske rockspråket for alltid. Bakgrunnen fra punken og låtene han skrev da han spilte trommer i Kjøtt la grunnen for at han da Raga debuterte i sto klar med et arsenal av fantastiske formuleringer og onelinere. Det ble også fort klart at ikke mange kunne leke med rockens klisjeer som Michael gjorde, og når han synger «yeah, yeah, yeah», eller «baby» som han synger her i «Ting», er det liksom ikke mulig å gjøre det kulere.

Til slutt en liten popquiz-godbit til dem som er interessert i den slags: Da Kristopher Schau med sitt gamle band Datsun skulle gjøre en coverversjon av Billy Idols «Rebel Yell» på 2003-album Don’t Even Dare To Care la han inn den ovenstående delen av «Ting» som følger melodien perfekt.

Torsdag 17. februar – Janet Jackson: «Nasty»

«Gimme a beat!» I dag er det blytung 80-talls elektrofunk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når Janet Jackson setter tonen for en av de barskeste hitsinglene fra hele tiåret, den kompromissløse «Nasty». For første gang i karrieren er Janet nå i gode hender, og med uvurderlig hjelp fra produsentteamet Jimmy Jam og Terry Lewis etablerer hun seg med albumet Control som en popstjerne å regne med. Her trer hun ut av storebror Michael og de andre Jackson-søsknenes skygge, og i bunn og grunn er hun tøffere enn alle de andre til sammen. Janet hadde allerede gitt ut to album under farens kontrollerende overoppsyn, men hun sparket ham omsider som manager og reetablerte sin begynnende popkarriere på en måte de færreste hadde forestilt seg. Når hun i «Nasty» synger «No, my first name ain’t baby, it’s Janet – Ms. Jackson if you’re nasty», er det den «ekte» Janet som omsider står opp for seg selv og konfronterer alle som på forskjellige måter ønsker å kontrollere henne – om det er faren eller tilfeldige menn som ser henne som et sexobjekt. Andre sanger fra albumet som tittelkuttet og førstesinglen «What Have You Done For Me Lately» følger samme tematikk, men «Nasty» er den aller tøffeste låta. Jam og Lewis hadde bakgrunn fra miljøet rundt Prince, og hadde begge spilt i The Time. Dette kan høres på hele Control, men der Prince-protesjeer som Jill Jones, Apollonia og Vanity muligens var mer veggpryd enn strålende musikalske begavelser, var Janet Jackson en ung kvinne på 19 år som viste at hun hadde adskillig å fare med. Dette var begynnelsen på en svært suksessrik karriere, men i mine ører har Janet Jackson aldri vært bedre enn på Control og da spesielt «Nasty».

Fredag 18. februar – Webb Wilder: «Baby, Please Don’t Go»

Det er fredag, så da tenker jeg det kan sprute litt ekstra av god energi i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. I dag skal vi høre en av bautaene innen bluesen, «Baby, Please Don’t Go», men i en versjon som virkelig får taket til å løfte seg. Låta er en såkalt «traditional» uten sikkert opphav, men er mest sannsynlig basert på en gammel folkesang fra slavetidens USA som heter «Long John». Big Joe Williams populariserte den i 1935, og da hadde den fått navnet «Baby, Please Don’t Go». Den er gjort i en rekke forskjellige tolkninger siden, blant annet av Muddy Waters, Them (Van Morrisons band som nok har den mest kjente versjonen) og AC/DC, men jeg setter penga mine på Webb Wilders avsindig kule versjon fra 1991-albumet Doo Dad. Her går det unna i et forrykende tempo, og Wilder viser hele sitt spekter som gitarist. Det er en helt ellevilt kul versjon, og i det fabelaktige mellompartiet forteller Webb Wilder om hvordan han en gang møtte Big Joe Williams, «about a year before he died, yeah» og spør «Hey, Big Joe, what are your favorite songs you ever recorded?» Jeg deler ikke ut et eneste poeng til dem som har riktig svar, så innlysende er det. Men altså, fra å være en sløy blueslåt til dette fyrverkeriet av en rocker, er «Baby, Please Don’t Go» en knakende god låt i begge tolkninger, men jeg vet hvilken jeg foretrekker. Som Webb Wilder sier et sted i sin versjon: «Hit me!»

Lørdag 19. februar – Matias Hilmar Iversen: «Den andre veien hjem»

I dag blir det bursdagsfeiring i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Gullgutten Matias Hilmar Iversen, kjent som frontfigur i bluegrassbandet Ila Auto og i tillegg vellykket soloartist og assosiert medlem av Hagle, fyller 47 år, og det synes jeg vi skal markere. «Den andre veien hjem» er det nydelige åpningssporet på solodebuten Best på vinyl fra 2018, og en av mine favoritter fra det året. Det er en trist, rørende og forsiktig håpefull kjærlighetssang, med en fantastisk iboende kraft. Særlig live er det fascinerende å være vitne til hvordan den løfter seg og blir stor og sterk. I utgangspunktet er ikke «Den andre veien hjem» en sang med særlig store fakter, men den besitter dette magiske og uforklarlige som inntar veldig god musikk. Denne gode kraften befinner seg ikke minst i refrenget som går slik:

Om du roper skal jeg komme med det samme
Om du trenger meg så er jeg her igjen
Du skal bare slette ulest det jeg sendte
Og jeg skal ta den andre veien hjem

Hvis du synes stemmen som korer låter kjent, er det nok fordi den tilhører Malin Pettersen. Å si at den kler stemmen til Matias blir litt som å si at vann er vått. Det er nemlig slik perfeksjon lyder.

Søndag 20. februar – Prince: «Mountains»

I dag er det selveste Prince som dukker opp i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Han var – hands down – en av de største musikalske begavelsene som har levd og han EIDE 80-tallet med en serie plater som er så gode at det knapt er til å fatte. Du kan si han hadde et betydelig ego med et tidvis fraværende gangsyn, og ikke alt han befattet seg med var like vellykket. Filmen Under The Cherry Moon fra 1986 var for eksempel ingen dundrende suksess. Prince var nok stadig høy på mottagelsen av filmen og albumet Purple Rain to år tidligere og dundret på, og da skjønte de fleste at han kunne trå fryktelig feil også. Jeg skal innrømme at jeg syntes Under The Cherry Moon var en sjarmerende film (jeg var kanskje litt for mye fan til helt å avfeie den), men ingen som er vel bevart kunne unngå å like musikken, utgitt under tittelen Parade. Her er Prince på sitt mest sprudlende kreative, stadig sammen med sitt fantastiske backingband The Revolution. Det er en merkelig plate som slett ikke hele veien gir ved dørene, men den er proppfull av musikalsk undring og utforskertrang og full av melodier som potensielt blir med oss inn i evigheten. «Mountains» er en av de helt store favorittene mine, og for meg når den sitt senit når Prince to minutter og 28 sekunder ut i denne forrykende herligheten instruerer bandet med «Guitars and drums on the 1 – huh!» Det er mildt sagt heftig!

Mandag 21. februar – Tommy Keene: «Places That Are Gone»

Ikke hørt om Tommy Keene kanskje? Vel, han var en amerikansk powerpophelt som hadde en beskjeden, men hengiven fanskare, og han er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Da jeg for mange år siden, høsten 1985 for å være presis, begikk mine første spede forsøk på å skrive om musikk og attpåtil få betalt for det, var da jeg fikk jobb i Pop, redigert av den levende legenden Per Borglund som hadde solgt magasinet han hadde startet et par år tidligere til forlaget Hjemmet. Per ga meg både tillit og lønn, og ikke nok med det, jeg fikk for første gang gratis plater, et konsept jeg må innrømme at jeg hadde umiddelbar sans for. Lønna var jo ikke mye å skryte av — 6200 kroner måneden — så disse kom godt med og ble kilder til nye oppdagelser som ellers ikke ville vært meg forunt. En av platene som dukket opp på kontoret i Kristian Augusts gate og jeg slo kloa i var Tommy Keenes Songs From The Film, som ble utgitt i 1986, altså noen måneder inn i min første journalistjobb. Jeg ante ikke hvem han var, men plata traff meg som et knyttneveslag midt i fleisen, så tøft låt det. Åpningssporet «Places That Are Gone» har ikke mistet stort av sin eksplosive kraft på 36 år, og hver gang jeg hører den blir jeg transportert tilbake i tid, der jeg møter den 19 år gamle famlende, usikre og håpefulle utgaven av meg selv. Riktignok synger Tommy «these are places that are gone», men det er da ikke noe å bry seg om. JEG er her fortsatt.

Tirsdag 22. februar – Buddy Miller: «With God On Our Side»

I dag skal min nå høyst reelle krigsfrykt reflekteres i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Helt ærlig synes jeg nå det som skjer – og ikke skjer – langs grensen til Ukraina er dritskummelt, og selv om jeg er en evig tilhenger av diplomatiets edle kunst, er det ikke alltid det fører frem. Det mer enn rasles med sablene, og ingen vet hva som vil kunne skje. Derfor skal vi nå høre på en av tidenes viktigste protest- eller antikrigssanger, Bob Dylans «With God On Our Side», men i Buddy Millers enda sterkere versjon. I korte trekk forteller sangen om hvordan vi liker å skyve Vårherre foran oss for å rettferdiggjøre grusomme handlinger, hvordan vi dekker oss bak en innbilt guddommelig støtte, og dermed ofrer vår moral og menneskelighet, om det gjelder utslettelsen av den amerikanske urbefolkningen eller Holocaust, den kalde krigen (som nå altså har blusset opp) eller Judas Iskariots svik. Der Bob Dylan ofte kan være kryptisk og subtil er han det ikke et øyeblikk her. Linjer som «Though they murdered six million, in the ovens they fried, the Germans now too have God on their side» eller «But now we got weapons of chemical dust, if fire them we’re forced to, then fire them we must» er ikke til å misforstå et sekund, og det er tanker å ta med seg inn i dagens skremmende klima. Bob Dylan skrev «With God On Our Side» i 1963, ga den ut i 1964, og den er covret en rekke ganger siden. Denne fantastiske ni minutter lange versjonen er hentet fra Buddy Millers 2004-album Universal United House Of Prayer, og den er altså like aktuell i dag som i 1964 eller 2004 – dessverre.

Onsdag 23. februar – Manfred Mann’s Earth Band: «Father Of Day, Father Of Night»

Bob Dylan-covere to dager på rad i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition? Hvorfor ikke? Skal først én låtskriver utsettes for litt spesialbehandling, kunne valget falt på adskillig mindre begavede skikkelser. Men der Buddy Miller i gårsdagens innslag tross alt gjør en nokså «åpenbar» versjon av antikrigshymnen «With God On Our Side», skal vi høre noe helt annet i dag. Da Manfred Mann’s Earth Band spilte inn «Father Of Day, Father Of Night» til sitt Solar Fire-album i 1973 forvandlet de en halvannet minutts liten pianotrudelutt, avslutningssporet på Dylans 1970-utgivelse New Morning der den kun heter «Father Of Night», til å bli en storslagen rocksymfoni. Det er et ti minutter langt mesterverk som den dag i dag står som en av de helt store Dylan-tolkningene og tilsvarende som en bauta i Manfred Manns egen katalog, full som den er av enestående coverversjoner side om side med originalmateriale. Dette var jo heller ikke første gang – ei heller siste – at Mann tolket Dylan. I denne inkarnasjonen av hans Earth Band er det Mick Rogers som synger og spiller gitar, mens Colin Pattenden og Chris Slade utgjør rytmeseksjonen. Manfred selv leverer kaskader av lyd og spiller både orgel, mellotron og en Minimoog, og koret som kaller seg Grove Singers gir den helt rette «bibelske» stemningen i tråd med tekstens noe kryptiske bønn til Vårherre som sies å ha skapt alt liv. Dette arrangementet står også svært godt til albumcoveret som forestiller det som vel må være en brennende sol, for dette er virkelig musikk som oppleves som den tar oss langt ut i Kosmos. Solar Fire er for øvrig Manfred Mann’s Earth Bands fjerde album, og det første der jeg synes bandet – eller kanskje snarere visjonen til Manfred – begynner å utkrystallisere seg i noe virkelig bra. Earth Band skulle i og for seg bli vesentlig bedre enn her, men i min bok er det likevel på dette tidspunktet det starter. Manfred Mann – popgruppen – skapte en rekke strålende hits på 60-tallet, men det var som mange vil vite noe ganske annet enn det vi hører på «Father Of Day, Father Of Night» og resten av Solar Fire.  

Torsdag 24. februar: Gundelach: «Vinter»

Det er helt ærlig ganske pyton å våkne til nyheten om at russiske styrker har invadert Ukraina og at en krig er i gang. Konsekvensene er umulige å forutse, men det finnes nok av grusomme scenarier. Nå kan ikke musikk stanse demagoger og krigshissere, men den kan gi trøst, og i dag er dette dens åpenbare funksjon når jeg legger den siste Gundelach-singlen «Vinter» til den stadig bedre 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. I går kveld var jeg på lyttefest for hans kommende album Shapeshifter, og det var en utsøkt glede. Platen er inspirert av Theodor Kittelsens fantastiske maleri Nøkken, derav tittelen. Det slippes riktignok ikke i sin helhet før 29. april, men allerede i morgen kommer halvparten, og så langt er dessuten tre singler sluppet fra det som er blitt et nydelig drømmepopalbum som nok en gang beviser at norsk musikk er på nivå med hva som helst der ute i den store verden. Kai Gundelach er en begavelse å regne med, og hans kommende tredjealbum er det første for Sony Music som jeg både håper og tror har visse tanker rundt en bred internasjonal lansering. Med Shapeshifter-albumet bør de ha alle muligheter til å lykkes – sier jeg vel å merke etter én gjennomlytting – men singlene så langt har vært utsøkte, og av disse liker jeg nok «Vinter» aller best. Det er en vakker sang, den er griselekkert spilt og produsert, og Gundelachs karakteristiske gitarspill får lytteren til å sveve av sted på musikkens vinger, mens han i falsett fører deg inn i en kald, kald verden:

Broken glass, two blue eyes
Things will never be the same
Winter cold, your embrace
I was calling out your name

Første halvdel av sangen er stillfaren og nedpå, før en solid beat kommer inn og driver den i mål, hele veien med den finstemte melodiske sansen som gjennomsyrer musikken til Kai. La meg forresten legge til at jeg har sett ham live tre ganger, med klart stigende formkurve, og at jeg gleder meg voldsomt til å se hva han og bandet kan utføre med materialet fra Shapeshifter. Med mindre vinteren virkelig er på vei, kan 2022 lett vise seg å bli Gundelachs år.

Fredag 25. februar: Matthews Southern Comfort: «Woodstock»

Jeg skal ikke hele tiden kommentere dagsaktuelle hendelser når jeg legger ny musikk til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men andre dag ut i Russlands tankeløse invasjon av Ukraina synes det meningsløst ikke å gjøre det. I dag er det derfor Matthews Southern Comforts definitive hitversjon av Joni Mitchells hippieklassiker «Woodstock» som skal under lupen.

Joni Mitchell var ikke selv til stede på farmen til Max Yasgur der noe sånt som 400 000 ungdommer samlet seg helgen 15. til 18. august 1969, men hennes daværende kjæreste Graham Nash var der. Han fortalte om den storslåtte festivalopplevelsen som inspirerte Joni til å skrive sangen hun så spilte inn til albumet Ladies Of The Canyon. Akkurat som festivalen Woodstock kan betraktes som et slags fredsprosjekt i ly av Vietnamkrigen vel så mye som en festival, var sangen «Woodstock» vel så mye en fredshymne som en antikrigssang. Tekstlinjen «And I dreamed I saw the bombers riding shotgun in the sky, and they were turning into butterflies above our nation» var så poengtert og velformulert at den også inspirerte Per Kleiva til å lage sitt berømte bilde «Amerikanske sommerfugler» her hjemme. Omtrent samtidig som Joni Mitchell spilte inn sin original tok Graham Nash den med i studio og spilte den inn sammen med David Crosby, Stephen Stills og Neil Young til albumet Déjà Vu, og de to versjonene ble vidt forskjellige. Det måtte imidlertid en engelskmann til for å gjøre «Woodstock» til en sertifisert hitsingle. Iain Matthews hadde nylig sluttet i Fairport Convention, og da han hørte sangen spilte han den inn med sitt nye band Matthews Southern Comfort og fikk stor suksess med den i 1970. Hjemme i England gikk den sågar helt til topps, og én ting er sikkert; på de mer enn 51 årene som er gått siden den ble sluppet har den ikke mistet noe som helst av sin uskyldsrene ynde. Dette er lyden av hippiebevegelsen på sitt mest romantiserte og samtidig fine. Den kunne ikke stanse Vietnamkrigen, og den kan ikke stanse dagens krigshandlinger rundt i verden, men den kan minne oss om hva som bor i oss mennesker når vi er de beste versjonene av oss selv: «We are stardust, we are golden, and we’ve got to get ourselves back to the garden.»

Lørdag 26. februar – Catastrophe: «Maintenant ou jamais»

Nå blir det fransk fest i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg oppdaget nylig sangen «Maintenant ou jamais» (nå eller aldri) med bandet Catastrophe gjennom den supertrivelige Netflix-serien Dix Pour Cent (Ring min agent) om et agentbyrå for skuespillere. I hver episode i de fire sesongene møter vi en eller flere franske skuespillere som spiller seg selv i lett karikerte roller (blant annet Juliette Binoche, Guy Marchand, Isabella Adjani, Christophe Lambert, Isabelle Huppert, Béatrice Dalle og Jean Reno), og det er en serie som virkelig er verdt å se, tidvis hylende morsom og feelgood som den er. «Maintenant ou jamais» spilles under en fest, og gjør for all del slik de gjør i serien: Spill den høyt og kom i veldig godt humør – du kan vanskelig bomme med en slik strategi. Catastrophe er for øvrig et helt nytt bekjentskap for meg. Fra oppstarten i 2015 har bandet telt fra tre til tjue medlemmer, men har angivelig landet på en stamme på sju personer. De er også så vidt jeg forstår glad i å blande musikalske stilarter, men «Maintenant ou jamais» er enkel å forklare. Dette er pur, oppstemt og dansbar popmusikk som passer perfekt for deg som liker Phoenix eller Daft Punk. Singlen ble utgitt i 2019 og ble plassert som bonusspor på 2020-albumet Gong! Topp stemning hele veien!

Søndag 27. februar – Kae Tempest: «Salt Coast»

Dette er sensasjonelt bra! Kun basert på to låter og mindre enn to måneder inn i 2022 ligger Kae Tempests kommende album The Line Is A Curve an til å bli et av årets soleklart sterkeste for mitt vedkommende. Det er grunnen til at de er første artist (Kae har erklært seg ikke-binær og har skiftet navn fra Kate og ønsker å bli omtalt deretter – de/dem/deres) til å bli representert med mer enn én låt på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. I januar la jeg til den første singlen fra den nye platen, «More Pressure», et samarbeid med rapperen Kevin Abstract fra det amerikanske hip hop-kollektivet Brockhampton, og i dag er turen kommet til single nummer to, den enda sterkere «Salt Coast». Det aller første vi hører er den samme pianoakkorden som åpner Marvin Gayes episk flotte «Inner City Blues (Make Me Wanna Holler)» fra 1971, før den forvrenges og tweakes og Kae begynner å resitere sin gjenkjennelige gatepoesi til et bakteppe av enkle synthmotiver med en kruttsterk melodiføring. Kae beskriver låta på denne måten: «My love song to this complex, devastating, deeply beautiful island Salt Coast is out now. This song means the world to me. Hope you feel it.»

Det er da også en ubegripelig flott og mangesidig kjærlighetserklæring til et Storbritannia i en problematisk brytningstid. Fortiden er til de grader det, nettopp fortid, og som Kae så treffsikkert uttrykker seg:

Veering into change
I appreciate your efforts
Acknowledging your privilege
But prone to back-stepping
Sure, it’s not by our past that our future will be measured
It’s by the very moment that we’re slumping in, dishevelled
Six hours in to some TV show that tastes like the feeling of pizza

«Salt Coast» er en ubegripelig fin sang med en suggererende kraft som løfter den til himmels, et nesten seks minutter langt elektronisk mesterverk og noe av det mest intenst uttrykksfulle jeg har hørt på en evighet. Kaes tredje album, 2019-utgivelsen The Book Of Traps And Lessons var en stor oppdagelse, for meg og mange andre, men når oppfølgeren The Line Is A Curve blir utgitt 8. april kan jeg ikke forestille meg annet enn at de får sitt virkelige gjennombrudd. Jeg gleder meg som en unge til å høre resten av platen.

Mandag 28. februar – Sterk Naken og Biltyvene: «Sommerlykke»

Lørdag kom den triste nyheten om at Leif Helgeland er død, 65 år gammel. Han var «snakkesanger» i den legendariske oslogruppa Sterk Naken og Biltyvene og i kunstnerisk forstand en slags norsk utgave av Serge Gainsbourg. Jeg kjente ham ikke særlig godt, og det er mange år siden sist jeg møtte ham, men jeg har alltid satt pris på Leif og hans vidunderlige formuleringsevne. I tillegg til å være frontfigur i SNoB var han oversetter av et ukjent antall filmer og noen færre bøker. Ikke minst var han mannen som klarte å overføre amerikanske James Ellroys unike telegramspråk til norsk – med bravur. Aller mest kjent er likevel Leif for «Sommerlykke», debutsinglen til SNoB som ble bannlyst av NRK da den ble utgitt i 1989. Tekstlinjen «Jeg har ingenting på, jeg har en kjempesvær stå, og den skal du få for det er sommer» slo ikke helt an der i gården. Godt sagt, spør du meg, men det var altså ikke alle enige i. Resten av teksten er også av det vovede slaget, men den poesien da, mann! Det var starten på en platekarriere som førte til fire fine langspillere stappfulle av velskrevne tekstlinjer og skakke låter, som jeg for å være ærlig har hørt altfor lite på. Den siste av disse platene, Brenn lille venn, kom i 2000, og når jeg hører SNoBs plater i dag fremstår de som enormt mye bedre enn jeg helt var klar over. Leifs poesi mangler sidestykke i norsk poplyrikk, og bandets musikalske uttrykk er for å si det forsiktig, svært lekent og oppfinnsomt.

Honnør for «Sommerlykke» skal også rettes til komponist Bjørn Ranstorp, og vi vet jo hvordan det er: Ting som blir forbudt, har en tendens til å vekke mer enn normal interesse, og den ble en stor hit som dessuten har tålt tidens tann. Det går fremdeles ikke en sommer uten at jeg spiller «Sommerlykke», og der er jeg ikke alene, vet jeg. Men altså: Kjære Leif, du blir aldri helt borte, og dessuten elsker jo som kjent aktive kvinner en vinner som deg. Hvil i fred nå.