15 tenner i en pose – 168 sider med latterkick (og et forord)

Frode Øverli
«Pondus: 15 tenner i en pose»
(Egmont Publishing)
[usr 6 text=»false»]

Jeg tilhører den kategorien skrotinger som kjøper og leser hver Pondus-stripe minst tre ganger. Først når den dukker opp i månedsbladet Pondus, deretter når den dukker opp i den første bokserien som nå er fremme ved sitt 15. bind, og til slutt når den atter en gang publiseres i Eliteserien, luksusbokserien der ALT samles, inkludert forsider fra blader og bøker, spesialhistorier fra julehefter og lignende, samt ymse artikler om ditt og datt. Som om ikke det er nok kan stripene fort dukke opp i jubileumsbøker, nevnte spesialalbum av typen julehefter, og de kan selvsagt også leses i aviser landet rundt hver eneste dag, for dem som fremdeles leser aviser, vel å merke. Kort oppsummert er Frode Øverlis univers overalt, og jeg ler like hysterisk (nesten) hver gang jeg leser en Pondus-stripe, selv om jeg altså har lest den flere ganger før.

Stripene som presenteres i årets bok, 15 tenner i en pose, er altså kun på andre runde (tredje hvis du regner med publisering i avis), og jeg hikster av latter der jeg sitter og min kone i sofaen ved siden av aner fred og ingen fare. «Hva ER det du leser nå?», spør hun før hun slår seg til pannen og det går opp for henne hvor meningsløst spørsmålet er. Ingenting får meg til å le mer enn Pondus.

Så her sitter jeg nå, ferdiglest og ferdigledd (for denne gang), offer for Frode Øverli, hans agent og hans forlags evner til å skvise sitronen til siste dråpe (OK, rett skal være rett, jeg har fått et anmeldereksemplar av boken), og lurer på hva jeg skal skrive som jeg ikke har skrevet før. Eller kanskje ikke det er så farlig. Øverli finner jo slett ikke opp kruttet på nytt hver gang han lager en ny stripe. Det han derimot gjør er å finstemme figurene sine ytterligere for hver nye stripe, gi dem ekstra ballast, utdype karaktertrekkene deres, harselere over deres svakeste (og noen få ganger sterkeste) sider og stille dem ut til spott og spe, speilbilder av oss selv, karikerte kan hende, men likevel gjenkjennelige nok til at vi elsker dem.

Les også: Scener fra et ekteskap

Bergenstrubaduren Jan Eggum – som for noen år siden ble beæret med en stripe der han gjør en gjesteopptreden i anledning sin 60-årsdag – har skrevet forordet til 15 tenner i en pose der han røper at han faktisk klipper ut favorittstripene sine fra avisen etter hvert som de kommer. Da er du fan. Eller blodfan, som han skriver. Hvor Eggum gjør av stripene han klipper ut sier han ikke noe om, så om han klistrer dem opp over kontorpulten, på kjøleskapet, på toalettet eller i egne permer aner jeg ikke (litt over alt kanskje?), men jeg forstår ham så inderlig godt. Det er jo akkurat dette store kulturopplevelser handler om (Ja, Pondus er kultur!), at du vil ta vare på de fine øyeblikkene, om det er noe du gapskratter eller griner av. I tilfellet Pondus er det jo til og med snakk om den perfekte kombinasjon av de to, at du når humoren er på sitt beste ler så du griner.

Les også: Eddies inntogsmarsj

I den nye boken får vi lengre sekvenser der Pondus skal kjøpe ny bil og kommer hjem med en skrota replika av en batmobile fra 1976, og en serie striper der Pondus’ homsenabo Tito kommer hjem til Balthazar med litt for mye botox i leppene og på sykt vis klistrer seg til hodet til Pondus. Ikke spør, les. Vi blir også påminnet hovedpersonens aversjoner mot vintersport og alle andre engelske fotballag enn Liverpool, er med ham på puben der de colakorksamlende bussjåførene Hugo og Ivar forgjeves prøver å sjekke damer, mens den moralsk betydelig avstumpede lokalavisjournalisten Eddie med sin imponerende utrendy hockeysveis og fippskjegg imidlertid lykkes over all forventning. Jokke forsøker på sin side – ikke alltid med kjempestort hell – å balansere familielivet med «en rolig bayer på pøbben».

La oss heller ikke glemme Beate og barna og bikkja Bjarne hjemme hos Pondus, Camilla og Gordon hjemme hos Jokke, ei heller Jokkes mor Else og hennes stutte dvergtysker Günther, den golfelskende og totalt underkuede Harold og hans på alle måter voldsomme kone Selma, dr. Zimmerknaben med sine «Lyckliga gatan»-piller på blå resept, barmfagre Turid-Laila bak pubdisken og alle buruglene foran disken… ja, Ponni-Petra får attpåtil en liten gjesteopptreden i et av Jokkes mareritt. Lykken – og galskapen – er med andre ord komplett.

Og bare vent – de samme stripene vil om noen år dukke opp i en Eliteserien-bok, og da vil jeg atter en gang le så jeg rister. Gamle striper om igjen? Ja takk, det går helt fint.

Les også: Intervju med Frode Øverli