Du trenger hverken være hjernekirurg eller musikkpedagog for å vite at det er stor forskjell på musikk. Alle med noenlunde velfungerende hørsel forstår instinktivt at black metal og easy listening ikke er det samme selv om begge deler kan karakteriseres som musikk. Ikke at alle er enige i akkurat det, men det er i det minste en kjensgjerning at Mayhem og James Last ligger nokså langt fra hverandre, definisjonsspørsmålet om hvorvidt de fremfører musikk eller ikke til side.

Det er normalt å gå gjennom faser der vi verdsetter forskjellige typer musikk i varierende grad. Dette kan forstås som at man i én del av livet setter større pris på Kaptein Sabeltann enn man gjør på et senere tidspunkt, og at man kanskje hører kvaliteter i musikken til Miles Davis i større grad når man er voksen enn som barn. Slike ting.

For min del har det alltid vært på den måten. Først og fremst takket være all musikken jeg har hørt, men også relatert til dagsform, sinnsstemning og andre faktorer av det mer flyktige slaget, endres måten jeg hører musikk på kontinuerlig. Min klare antagelse er at alle med et minimum av musikkforståelse opplever noe tilsvarende. Hvor glad du enn måtte være i «Rebel Rebel» eller «A Case Of You», er det ikke sikkert du setter like stor pris på dem eller oppfatter dem likt hver gang du hører dem.

Rent bortsett fra at jeg (høyst frivillig) eksponeres for all mulig slags musikk i en salig samrøre hele tiden – som også har vært tilfelle nylig under årets Øyafestival – har jeg den siste tiden lånt litt ekstra øre til musikk jeg oppfatter som «sofistikert». Iblant er det godt å høre musikere og artister som vil smøre øregangene dine med elegante sus-akkorder og myke Fairlight-toner, en snasen, men ikke for heftig funkgitar, eller en over gjennomsnittlig teknisk begavet vokalprestasjon. Andre ganger søker vi det stikk motsatte.

Jeg har brukt mange timer på å sette sammen en spilleliste med 125 (100 var ikke nok) utmerkede eksempler på sanger jeg mener havner innenfor dette landskapet, selvfølgelig i kraftig utvidet forstand. Det er 125 til dels svært forskjellige låter, men jeg mener å kunne hevde at de bindes sammen ved at dette er musikk fremført av folk som virkelig kan bruke instrumentene sine og/eller kan synge. Det er lite skramling og harving og bæljing ute og går her, og desto mer måtehold og lekre produksjoner, selv om det i visse tilfeller «tar av» innenfor rammene jeg har skissert.

Sjangermessig beveger vi oss over en fargerik palett. Her er pop, jazz, soul, R&B, funk, soft rock, elektronika og klassisk singer-songwriter-håndverk i fin sameksistens, med glidende overganger i den ene eller den andre retningen innenfor mange av sangene. Og her kommer jeg til et ørlite poeng apropos det jeg snakket om innledningsvis: Det er mye på denne listen jeg ikke kunne utstå tidligere, men som jeg i dag setter enormt stor pris på. Vi forandrer oss med alderen, og musikken vi liker er ikke alltid den samme som den bestandig har vært.

Måten jeg opplever for eksempel Steely Dan, Randy Crawford eller Toto på, artister jeg i mitt enfold en gang betraktet som «flinkiser», har endret seg vesentlig. Det var en tid jeg fyrte opp mine imaginære fakler og hentet mine mentale høygafler for så presist som mulig å illustrere hva jeg mente om denne «type» artister, men så dum er jeg ikke i dag. Jeg respekterer imidlertid andres rett til å være det, bare så det er nevnt.

Denne spillelisten er uansett ikke for dem. Her er kjente og mindre kjente navn, blant dem Prefab Sprout, Stevie Wonder, Eg And Alice, Fleetwood Mac, Danny Wilson, Sade, Kristina Train, Donna Summer, Anita Baker, The Style Council, George Michael, Swing Out Sister, Van Morrison, Gregory Porter, Jessie Ware, Crowded House, Earth Wind & Fire, Imagination, Wet Wet Wet, Jamie Woon, Ginne Marker, Valerie Carter, Whitney Houston, Phil Collins, Herbie Hancock, Luther Vandross, Janet Jackson, The Stylistics, Shelby Lynne, Prince, Elkie Brooks, Chic, Pat Metheny Group og en drøss andre. Nå bør det være åpenbart for de fleste at mange av disse artistene er navn jeg alltid har elsket, men slett ikke alle.

Har du lest helt hit, har du for lengst skjønt at dette er en spilleliste med nokså «soft» fokus, og i så fall har du også fortjent å høre musikken. God fornøyelse!