I dag vil jeg fremsnakke flinke folk. Det er så mange av dem og så altfor få gode ord som blir dem til del, alt tatt i betraktning. Hadde jeg hatt anledning til det, ville jeg brukt adskillig mer tid på denne bloggen for å hedre alle de gode artistene som gjør en fabelaktig jobb de fortjener ros for. Jeg skulle gjerne anmeldt alle platene jeg liker og skrevet side opp og side ned om utøverne, men ulønnet arbeid gir ikke mat på bordet.

Jobben min som frilansjournalist føles heldigvis bestandig givende, men noe av det aller morsomste og triveligste jeg gjør er å intervjue norske artister om deres fremste norske inspirasjonskilde for musikknettstedet Ballade. I serien med det enkle navnet «Inspirasjoner» har jeg blant annet intervjuet så forskjellige utøvere som Lars Lundevall, Trygve Skaug, Myra og Anders Odden om deres musikalske forbilder og/eller helter. Her legges alle eventuelle egoer til side, og artistene snakker pent om noen de ser opp til. Det gir – synes jeg – spennende innblikk i musikertilværelsen som kanskje ikke alle er så oppmerksomme på. Er du interessert kan du finne alle intervjuene i serien her.

Nå vil derimot jeg snakke pent om noen av de mange artistene jeg selv av forskjellige årsaker digger og beundrer. Det er selvsagt ikke et helt vilkårlig utvalg her, men jeg har i det minste forsøkt å opprettholde en viss musikalsk spredning. Et fellestrekk er dessuten at samtlige 11 artister jeg har plukket ut er gode på tekst, noen av dem selvsagt i større grad enn andre, men likevel. Alle her pusler med musikk som har et visst innhold, en tekstlig nerve. Det er i stadig større grad viktig for meg, selv om jeg også kan omfavne en tøylesløst god poplåt som bare inneholder lyrisk babbel uten å blunke. Det er en tid for alt.

La meg nå ta en kjapp gjennomgang av artistene. Jeg har valgt ut tre låter fra hver av dem som jeg er spesielt glad i, uten at det dermed sagt trenger å være de beste de har gjort, og samlet dem i en egen spilleliste nederst på siden. Dette er heller ingen kåring. Listen har ingen innbyrdes rekkefølge, og dette er ikke nødvendigvis mine 11 norske favorittartister. Det er rett og slett snakk om 11 artister som er skikkelige flinke i jobben sin. Du vil heller ikke finne noen band her, kun soloartister, så kanskje det er en annen sak jeg kan pusle litt med mellom slagene. Vi får se. Her er uansett noen velmente ord om 11 dritbra artister.

Malin Pettersen
Malin Pettersen er en av svært få artister jeg så live i fjor, og er som mange er klar over en av de ledende stemmene innen det svært blomstrende norske americanamiljøet. Dessverre valgte NRK P13 å legge ned Kåbbåi der Malin var programleder ved årsskiftet. Der sørget hun for å presentere sine norske kolleger og vise frem det enorme mangfoldet som finnes innen sjangeren, men hun laget også fine programmer om blant annet countrymusikkens røtter og veien videre.

Dette fordomsfrie mangfoldet og interessen for andre musikere preger også i høy grad Malins artistkarriere. Den fikk sin spede start da hun var Idol-deltager i 2005, og hun ble tidlig frontfigur i bluegrassbandet Lucky Lips som har utvidet nedslagsfeltet betydelig siden oppstarten i 2010. Bandet kan i tillegg til tre egne utgivelser notere seg for en samarbeidsplate med blueshelten Amund Maarud og var husband under innslaget A Nordicana Revue på fjorårets Interstate 20-festival der de backet et titalls andre norske americanaartister. I tillegg er Malin medlem av Robert Moses & The Harmony Crusaders som kommer med sitt tredje album til høsten.

Solodebuten References Pt. 1 kom i 2018 og signaliserte en enda større musikalsk plattform, og med en akustisk EP og soloalbumet Wildhorse fra i fjor spilt inn i Nashville, ligger muligheten til videre ekspansjon åpen for Malin. Den mangefasetterte Wildhorse og gjestespill som jazzvokalist med Harr & Hartberg og popvokalist med Kristian Kaupang tyder på at hun kan synge det meste, uten at hun dermed bør delta i Stjernekamp. Ikke til forkleinelse for dem som gjør det, men jeg tror Malin har gjort sitt som deltager i musikkonkurranser og har mer å tjene på fortsatt å utvikle sin egen stemme innenfor sine egne rammer. Det gir seg også utslag i noen aldeles nydelige låter, som av åpenbare årsaker også blir lagt merke til utenfor Norges grenser.

Don Martin
Jeg har for å være ærlig ikke spesielt god peiling på hiphop, hverken norsk eller internasjonal, men at Don Martin er en av Norges beste tekstforfattere er jeg ikke et sekund i tvil om. Han har en lyrisk treffsikkerhet og fingerspissfølelse som er sjelden, og det urbane tekstuniverset hans er for meg gjenkjennelig, og samtidig ikke. Oslo er og blir en delt by, og jeg er vestkantgutt, Martin østkantgutt. Det hindrer meg likevel ikke i å forstå hva han synger om, tvert imot, og i likhet med forfatteren Zeshan Shakars romaner er det slik at Martins musikk gir meg nye perspektiver på en by jeg tror jeg kjenner. At han trekker frem Charles Dickens’ A Tale Of Two Cities som en inspirasjonskilde er ikke særlig overraskende.

Don Martin skuer ut over en delt by. Foto: Mathias Fossum

2016-albumet Løvehjerter blant slangene i en tigerstad er det ypperste jeg har hørt innen norsk hiphop, for øvrig en plate jeg oppdaget så sent som i fjor. Sanger som «Ordfører», «Alle må falle», «Hold fast», «Løvehjerter», «Hvis linjene kunne snakke» og «Dedikasjon» tegner et bilde av en by fylt av helter og skurker, og er i sum en konseptplate og en protestplate som setter skapet ettertrykkelig på plass overfor politikere som ikke alltid treffer blink med det de gjør.

Det er blant annet Martins omgang med ord som skiller ham fra røkla, og når han i sangen «Nordahl Grieg Inger Hagerup» forener Inger Hagerups minnedikt til Nordahl Grieg med et eget minnevers til Inger Hagerup, slutter han en sirkel som viser hvordan rap og poesi har samme funksjon. I typisk hiphop-stil er også Don Martins prosjekt et demokratisk prosjekt, der han kanskje ser seg som del av en større bevegelse og samarbeider med en lang rekke andre artister, også på tvers av landegrenser. Han har i årenes løp samarbeidet med svenske rappere som Timbuktu og Promoe, men de norske bidragsyterne er selvsagt flere: Jonas Benyoub, Boss Castro, Arif, Chirag og mange andre. Vi skal heller ikke glemme Tommy Tee som leverte refrenget til låta som mer enn noen definerer Don Martin som artist, 2013-låta «Nilsen», som altså er «fortellinga om to byer», slik han sier det.

Matias Hilmar Iversen
Matias Hilmar Iversen er nøyaktig like sympatisk som han ser ut. Den godslige karen med det fyldige skjegget, alltid med et eller annet hodeplagg på plass, er dessuten en knakandes god musikksmed og tekstforfatter. Han er mest kjent som frontfigur i bluegrassorkesteret Ila Auto, men ga nettopp ut sin andre soloplate som viser at han er i besittelse av flere musikalske sider og som blant annet inneholder en uforfalsket hyllest til Sonic Youth. Han og Ila Auto-kollega Kay Arne Sulutvedt er dessuten en slags assosierte medlemmer av Hagle, bygderølpebandet til André Jensen og Olav Tokerud som har truffet blink med låter som «Bøgda» og «Ærmen i kærmen».

Matias Hilmar Iversen er trivselen selv, og for en låtsmed! Foto: André Løyning

Der Matias’ solodebut Best på vinyl fra 2018 på et vis kunne kalles «den beste Ila Auto-skiva bandet aldri hadde gjort», skiller den helt ferske platen Hei Teddy seg ganske betydelig fra det vi tidligere har hørt fra denne kanten. Det skal nevnes at Matias med Ila Auto i mellomtiden har gitt ut bandets desidert fineste plate Piknik med døden, og at han med det nye soloalbumet helt tydelig har anstrengt seg for å gjøre noe annerledes. Det virker også som en nødvendig plate for hans videre utvikling. Der solodebuten la seg adskillig nærmere det musikalske landskapet Matias var kjent for gjennom Ila Auto, går den nye platen i flere retninger, med klare referanser til klassisk popmusikk, fra The Beatles til Lemonheads, og en slagside mot rock’n’roll, godt hjulpet av de to tøffe gitaristene Stian Jørgen Sveen (Lucky Lips) og Bjørnar Ekse Brandseth (The Northern Belle/Silver Lining).

Som tekstforfatter er han underfundig og tidvis veldig morsom, men bak den lune humoren og en hang til mer eller mindre vellykkede ordspill ligger et alvor som ikke bør undervurderes. Matias er empatisk til det ytterste, med en til tider humanistisk tilnærming til det han ønsker å si. Aller viktigst er nok likevel hans evne til å kjenne igjen en god melodi når den kommer slentrende. Sangene hans har så å si alltid det felles at de er utsøkt iørefallende og lette å like, og det siste poenget er fremmet i beste mening.

Annie
Med albumet Dark Hearts gjorde Annie et formidabelt comeback i fjor høst. Det var bare hennes tredje albumutgivelse i en platekarriere som hadde vart lenger enn 20 år, og den første siden Don’t Stop fra 2009. Det kan godt tenkes at det også er hennes beste. På de 11 årene som var gått siden forrige gang hadde Annie (Anne Lilia Berge Strand) tydelig rukket å bli voksen, men uten av den grunn å miste noe som helst av det tilsynelatende overskuddet som preget hennes to første plater. Dark Hearts er simpelthen bare enda mer gjennomarbeidet og helhetlig, breddfull av gode låter som den er.

Nybakt vinner av Spellemannprisen i kategorien pop, Annie. Foto: Hildegunn Wernæss

Gledelig, og kanskje noe overraskende, vant hun sin andre Spellemannpris for den nye platen som var døråpner til et univers med referanser til David Lynch-filmer, 80- og 90-tallslyd, og minnene om ungdomskjæresten Tore «Erot» Kroknes som døde 23 år gammel og hylles i sanger som «The Streets Where I Belong» og «Corridors Of Time». Hele albumet må være en filmskapers drømmesoundtrack, der det bobler over av elektronisk drømmepop av det ekstremt stemningsfulle slaget. Sang på sang herfra ville passet perfekt til nattescener fra Twin Peaks eller Drive. Dark Hearts er i grunnen så visuell som musikk kan bli.

Jeg både håper og tror suksessen og den varme mottakelsen dette albumet er blitt til del, fører til at Annie nå en gang for alle har gjenoppstått som artist. Om det er tidlige hits som «The Greatest Hit» og den fullstendig tidløse «Heartbeat» eller nye låter som «American Cars» og «Dark Hearts» er hun i besittelse av en melodiføring så velutviklet og sikker at hun ikke har noe å frykte. Dette vil gå bra, noe den siste Spellemannprisen også indikerer.

Odd Nordstoga
Uten at det var meningen ble Odd Nordstoga en helt vesentlig del av koronaåret 2020 da han urfremførte «Fatig ferdamann», tittelkuttet fra hans siste album, under en av de såkalte Koronerullingkonsertene som ble arrangert på Sentralen i Oslo for tom sal. Der satt vi, min kone Helle og jeg, og fulgte med på en av de mange konsertene som ble strømmet i pandemiens tidlige fase, og bæng! så spilte han en ny sang som vekket entusiasmen for en artist jeg nok hadde begynt å ta litt for gitt. Gåsehuden struttet da vi hørte «Fatig ferdamann» første gang, og det samme skjer fremdeles rett som det er. Det er en fantastisk sang med en vidunderlig tekst om en fri fugl som ikke tror på noen inndeling av «eit vinnar- og eit taparlag» foran Perleporten.

Odd Nordstoga solodebuterte i 2004 og ble umiddelbart en nasjonalskatt. Foto: Esben Kamstrup

Som så mange andre falt jeg pladask for Odds solodebut Luring da den kom i 2004. Platen som ble innledet med «Kveldssong for deg og meg» gjorde ham til superstjerne, ikke bare takket være en gris som står og hyler, men en seriøst gjennomarbeidet og vellykket samling sanger som representerte et brudd med all urban hipness og millenniumsentusiasme som rådet og i stedet var noe rotnorsk, kanskje noe «ekte», noe mange lengtet etter. Hva det enn var, traff Odd Nordstoga en nerve som vibrerte i det ganske land.

I årene som er gått siden den gang, har han levert et knippe plater fylt av kloke og til dels underfundige betraktninger rundt livets mange finurligheter og paradokser, skrevet enten av ham selv eller tekstforfattere som Ragnar Hovland og Stein Versto. Det er blitt en imponerende sangkatalog som med fjorårets tilfang av nytt materiale, ikke minst altså sangen «Fatig ferdamann», ble enda litt bedre og føles enda litt viktigere.

Ane Brun
Ane Brun satte også sitt preg på koronaåret 2020, takket være ikke én, men to nye plater. Hver måned gjennom størsteparten av året slapp hun en ny single, som enten havnet på After The Great Storm eller How Beauty Holds The Hand Of Sorrow. Fra hun debuterte med platen Spending Time With Morgan i 2003 har hun jevnt og trutt gitt ut plater, vært en racer på å samarbeide med andre musikere, og med all ballasten det har gitt henne blitt en stadig bedre og mer spennende artist. Ane Brun er av det slaget der du virkelig undres over hvor langt hun som musiker kan nå. Hva enn hun gjør er det liksom gjort så bra som du forestiller deg at noe kan gjøres, og med fjorårets to plater minnet hun oss ettertrykkelig om det.

Ane Brun fotografert under Pipfest i 2017. Foto: Erik Valebrokk

Ane er en artist som tilsynelatende legger alt hun har inn i hver tone hun spiller inn. Kanskje er det fordi hun først begynte å spille i voksen alder, at musikken kom til henne sent og at hun virkelig følte at hun hadde noe ugjort? Og om hun skriver sine egne låter eller gjør coverlåter bærer resultatet bestandig hennes tydelige bumerke, om hun bidrar som gjestevokalist på et prosjekt legger hun igjen en del av seg som føles som en gave, om hun samarbeider med andre om å skape musikk oppfattes det som en søken etter noe enda mer sublimt.

De to platene til Ane var noe av det beste som skjedde innen musikk i fjor, og med tanke på at de i alt 17 nye sangene var de første egne komposisjonene hun hadde gitt ut siden 2015 og platen When I’m Free var de ikke akkurat mindre velkomne. Men akkurat for Ane Bruns vedkommende er det et poeng å fremheve den siden av henne som driver med coverlåter. Den er en så vesentlig at den ga seg til kjenne gjennom et helt album med tolkninger av andres sanger i 2017, i tillegg selvsagt til en nærmest endeløs rekke innspillinger gjennom hele platekarrieren. Om hun spiller inn egne eller andres sanger, spiller ingen rolle. Alt hun gjør låter som Ane Brun uansett hvem som har skrevet dem.

Erlend Ropstad
Gitarhelt og «følsom» poet er nok ingen veldig utbredt kombinasjon, men det er en god merkelapp på Erlend Ropstad. Gjennom en serie plater – syv i tallet – utgitt fra 2013 og frem til i dag, har han målrettet jobbet seg opp til å bli en av våre store låtskrivere og artister, som en Ulf Lundell møter Thåström, men åpenbart på norsk. Tidlig i karrieren ga han ut to engelskspråklige plater som det ikke er noe nevneverdig negativt å si om, men det var avgjort en klok beslutning å begynne å skrive og synge på Vennesla-dialekt.

Erlend Ropstad med Mattias Hellberg på Øyafestivalen i 2019. Foto: Erik Valebrokk

Erlend liker å spille høyt, og som liveartist er han et syn, særlig med band, der han sammen med den svenske gitaristen Mattias Hellberg (kjent fra duoen Hederos & Hellberg) gjør sitt ytterste for å sette fyr på scenen. Og der øset fra scenen er udiskutabelt eh… høyt, er Erlend Ropstad på plate en mer nyansert opplevelse. I studio kommer luften inn i lydbildet, og de ofte storslagne arrangementene er fulle av dynamikk som gir rom for at det også er mulig å høre hva han synger om. Med utsøkt diksjon formidler han sine historier om livets mange mysterier.

I fjor omarrangerte han en del av sangene sine for en turné der han fremførte dem alene på piano eller gitar, og på livealbumet med den veldig gode tittelen Året som er over nå får vi høre hvordan det artet seg. Selv om jeg avgjort foretrekker Erlend med fuzzpedalen i bånn – det gjør han nok selv også – er det spennende å høre hvordan sangene fremstår i slike nakne versjoner. Svaret er noe sånt som «slett ikke verst», og det understreker at han skriver sanger for evigheten, sanger som klarer seg helt fint på egen hånd.

Sondre Lerche
Det går nesten ikke an å mene noe annet enn at Sondre Lerche er en av våre mest spennende artister, hands down. Årsakene til det er mange, men det jeg faller aller mest for hos den utsøkt sympatiske bergenseren er hans åpenhet og sans for horisontens ytterkanter. At han er som en svamp og tar til seg alle tenkelige musikkarter og lar seg inspirere av dem er nå én ting, men det som bidrar så sterkt til at artisten Sondre Lerche er så fascinerende er hvordan han ikke ser stengsler eller begrensninger, at han mer enn gjerne inkorporerer andre kunstretninger i sin egen. Den heseblesende fremføringen av hans siste single «King Of Letting Go» under Spellemannprisen for noen uker siden er det beste eksemplet jeg kan gi: Det var tøylesløs performance, en solid blanding av musikk, dans, teater og kunst, som fremstår som høyst originalt og deilig annerledes, uten å være ekskluderende. Sondre Lerche kjenner i så måte sitt publikum, men definerer seg som kunstner på egne premisser like fullt.

Sondre Lerche er en ekte tusenkunstner. Foto: Johanna Siring

Musikken hans er heller ikke alltid like umiddelbar som «King Of Letting Go», noe han også er inne på i sin meget velskrevne essaysamling Alle sanger handler om deg. Han er helt åpenbart opptatt av aldri å kopiere seg selv. Han ser alltid videre, leter med lys og lykte etter akkordkombinasjoner og vendinger han ikke har benyttet før, og platene reflekterer denne jakten på noe ukjent ved alltid å overraske lytteren. Sangene gir slett ikke alltid ved dørene og krever at vi setter oss ned for å bli bedre kjent med dem, slår av en prat og kanskje tar et glass, før vi sier ha det og på gjenhør. Det som irriterer meg litt er at jeg selv ikke alltid har tålmodigheten som trengs for å gjennomføre denne lytteøvelsen, men det skal jeg ikke gjøre til Sondres problem.

Sangene gjenspeiler også musikkentusiasten i Sondre og har i seg spor av alt han lar seg inspirere av, fra Van Dyke Parks’ strykerarrangementer til Ariana Grandes hudløse oppriktighet, fra Burt Bacharachs elegante omgang med akkorder til Elvis Costellos metode for å snu disse på hodet og stable dem sammen igjen. Hver nye plate – og det begynner å bli noen av dem nå – byr på nye overraskelser og oppdagelser, og når Sondre en dag, forhåpentligvis om mange år, ikke lenger har mer å by på, vil vi sitte tilbake med en sangkatalog som er blant de mest originale og hørbare noen norsk artist har skjenket verden. La meg også benytte anledningen til å si at Patience er veldig mye bedre enn den 21. plassen jeg henviste den til da jeg kåret de beste platene fra 2020. Den er et mesterverk jeg burde ha brukt mer tid på å gjøre meg kjent med, men så er det dette med all den tiden man ikke har og all den musikken man skal høre på. Kinkig!

Ida Jenshus
Inderøyas egen solstråle Ida Jenshus er en annen av alle disse artistene det lønner seg å bruke tid på, og selv om From This Day On kom i 2019, gikk deler av 2020 med til å høre enda mer på dette prakteksemplet på hvor god en plate kan bli.

Ida Jenshus på kjøkkenet til undertegnede. Foto: Erik Valebrokk

Etter å ha slått seg opp som en reinspikka countryartist med seieren i NRK-serien Lyden av lørdag i 2007 og to påfølgende plater, ble det snart tydelig at Ida hadde adskillig mer å by på. Hennes videre plateutgivelser var av det noe mer innadvendte, søkende og stemningsfulle slaget, en reise inn i et kosmisk amerikansk lydlandskap som ble godt hjulpet av blant annet den amerikanske låtskriverlegenden J.D. Souther som er delansvarlig for at albumet Two Worlds fra 2017 låter så bra som det gjør. Og på From This Day On slår popentusiasten i henne ut i full blomst. Det er en praktisk talt feilfri plate som trekker veksler på ABBA og Fleetwood Mac og The War On Drugs og en hel masse annet, men det er først og fremst Idas triumf, en virkelig bunnsolid plate som viser hennes iboende melodisnekker i all dens bredde.

Da hun i fjor kom med en single på norsk ble det ikke mindre stas å være fan. «Heim igjen» var aller første gang Ida skrev og fremførte en sang på egen dialekt, og om den er det å si at den jaggu er gjennomarbeidet. Hvert ord og hver tekstlinje er tydelig jobbet med og jobbet litt mer med og jobbet enda litt mer med, og sangen som er et bestillingsverk fra Bufetat kunne neppe blitt mer vellykket. Jeg var så heldig å ha Ida hjemme i mitt eget kjøkken der hun spilte sangen i all sin nakne enkelhet på kassegitar, og slike musikkopplevelser er som kjent ikke hverdagskost. Har du ikke sett opptaket før, ligger det her. I januar i år kom så «Fin dag» som hun synger med opphavsmannen Rasmus Rohde, en sang jeg glatt utpekte til en av tidenes fineste norske duetter. De to har også tidligere gjort nydelige «Har du glemt» sammen, så hvorfor ikke et helt album? Gjerne for meg, iallfall. Men før den tid kan vi se frem til et splitter nytt engelskspråklig album fra Ida, sannsynligvis i løpet av året. Jeg aner ikke hvordan det vil låte, men jeg vet det blir bra. Det gledes.

Signe Marie Rustad
Skriver du en tekstlinje som «I was looking out the window from the backseat of a car/When I saw you do the moonwalk outside The Shadow bar» har du min fulle oppmerksomhet. Ikke at Signe Marie Rustad ikke alt hadde den da jeg hørte «Not Without My Pen» første gang, men det er en tekstlinje som mer enn forklarer hvorfor hun vant Spellemannpris i kategorien tekst for sitt tredje album When Words Flew Freely fra 2019.

Er Signe Marie Rustad Norges aller beste låtskriver? Jeg synes det. Foto: Erik Valebrokk

Første gang hun fikk min fulle oppmerksomhet var med den vidunderlig titulerte Hearing Noises Seeing Colors tre år tidligere. Det var hennes andre album og et av de fineste noen artist eller band – norsk som internasjonal – ga ut i 2016. Debutplaten fra 2012 hadde jeg bare så vidt registrert og ikke hørt (den er også veldig fin, har jeg notert meg i ettertid), men nummer to-albumet traff meg med full tyngde. For meg var det kun David Bowies svanesang Blackstar som danket ut Signe det året, og det sier sitt.

Jeg er listefreak, og i 2019 tok Signe storeslem med å toppe både listen over årets beste album (When Words Flew Freely) og årets beste låter («Die With Your Boots On»). Første gang jeg hørte studioversjonen av «Die With Your Boots On» (jeg var til stede under en urfremføring på John Dee, men den gled forbi under en kveld med god stemning og kanskje litt mye alkohol) sto jeg på flyplassen i Hongkong og skulle hjem. Den var akkurat dukket opp i innboksen, og den gølva meg fullstendig. Det er en slik låt som ikke kan forklares rasjonelt, men der du forestiller deg at en eller annen kraft har styrt skriveprosessen. Og det er i slike stunder du forstår at musikk på sitt beste er ren, uforfalsket magi, at den rommer en kraft som er mye større enn oss selv. For meg var det en bekreftelse på at jeg hadde rett da jeg tre år tidligere hevdet at Signe Marie Rustad er Norges fremste låtskriver. Det mener jeg fortsatt. Nå har hun forsiktig begynt å viske om ny musikk, og jeg tipper hun stadig har evnen. No pressure, Signe!

Lars Vaular
Egentlig skulle denne listen bare romme ti artister, så Lars Vaular er litt å regne for et bonusspor. Årsaken er denne: Tirsdag denne uken satt jeg og ante fred og ingen fare etter middag, Helle og jeg så TV og drakk vin, og så ringer telefonen. Det lokale vaksinasjonskontoret i bydelen hadde igjen en ubrukt vaksinedose, og kunne jeg tenke meg den og i så fall være der innen en halvtime? Svaret på begge spørsmål var «ja», og det tok meg cirka ti minutter å gå ned til Skillebekk, eller sagt på en annen måte, det tok meg to ganger Lars Vaular-låta «Samme nummer som i 99» som tilfeldigvis lå for tur i en spilleliste på telefonen. Den sangen vil derfor for alltid minne meg om da jeg fikk min første vaksinedose, et første seriøst steg mot en ny hverdag, post-korona.

Lars Vaular synger sitt liv. Foto: Sara Angelica Spilling

Nå er det avgjort slik at Lars Vaular har alt å gjøre på en liste som denne, så å ha ham her som bonusartist føles helt fint. Likevel er det, for å komme tilbake til det jeg skrev lenger opp om Don Martin, slik at jeg kanskje ikke prioriterer hiphop som sjanger, at den taper litt i forhold til annen musikk jeg bruker tid på. Jeg merker imidlertid at jeg blir mer og mer interessert i hiphop, både musikalsk og lyrisk. Det er en sjanger preget av kreativitet og oppfinnsomhet, med overraskende samples og elektroniske virkemidler, og når disse kombineres med «ekte» instrumenter er den ofte på sitt mest spennende.

Og ja, hiphop har tradisjonelt fremmet et tvilsomt kvinnesyn og en brautende gangsterkultur, men det er bare en ørliten del av det større bildet. Tematisk favner sjangeren adskillig bredere, og som dikterkunst betraktet er hiphop ofte vesentlig mer spennende og avansert enn «normal» poplyrikk. Selvfølgelig er ikke hiphopen fri for nødrim, men den er minst like rik på originalitet og tøylesløs kreativitet. Samtidig er den relevant, skrevet av vanlige mennesker, om vanlige mennesker, for vanlige mennesker. Lars Vaular synger sitt liv og det livet han ser rundt seg, og nettopp i det ligger mye av tiltrekningskraften for meg. For øvrig er en av låtene jeg har valgt ut til denne listen «To minutter» fra hans siste album Flere steder alltid fra 2019. Låta er et samarbeid med Röyksopp som han slapp noe sånt som to minutter før åpningen av baren Effeff der han har eierinteresser, og kan selvsagt oppfattes som en slags reklamespot. Men det sier jeg bare, at når det er mulighet til det, forhåpentligvis om ikke SÅ lenge, skal jeg feire den sprøyta jeg fikk på Skillebekk med østers og petnat på Effeff. Snakkes!