Billy Gibbons and the BFG’s
«Perfectomundo»
(Concord Records)
[usr 5 text=»false»]

Med to plater i det inneværende millenniet kan ikke ZZ Top beskyldes for å være spesielt produktive om dagen. Hyggelig derfor at frontmann Billy Gibbons har valgt å spille inn sin solodebut, enda hyggeligere at Perfectomundo er det feteste han har gjort på leeeeenge!

Perfectomundo bygger på det samme musikalske fundamentet som det Gibbons lener seg på i ZZ Top. Den store forskjellen ligger i rytmikken. Her har supergitaristen valgt å se tilbake til sine personlige røtter, der han studerte perkusjon under ingen ringere enn den kubanske mambokongen Tito Puente, før han spilte i The Moving Sidewalks på slutten av 60-tallet og deretter startet ZZ Top, en av de mest hardtslående rocktrioer populærmusikken har sett. Men der ZZ Top og Gibbons’ patenterte bluesrock – med eller uten synthesizere – i den grad den er dansbar er musikk for strippestenger, er solodebuten mer for dansegulvene som sådan. Skjønt, hva vet jeg? Perfectomundo sitter like hardt i mellomgulvet som Eliminator, så jeg antar at begge deler funker begge steder.

Platen åpner med en sløy versjon av Slim Harpos «Got Love If You Want It», klassisk blues som ikke hadde vært det minste fremmed på en ZZ Top-plate om det ikke var for de latinske rytmene. Når en cover av Roy Heads «Treat Her Right» (sjekk videoen her) og Gibbons’ (og medkomponisters) egen «You’re What’s Happenin’, Baby» fortsetter i enda mer intense spor, skjønner du snart at du har å gjøre med en partyplate utenom det vanlige. Det går slag i slag utover albumet, med den ene kanonlåta etter den andre, og bare tanken på å se Billy Gibbons og hans backingband The BFG’s på en tett klubbscene får det til å gå rundt for meg. Gibbons’ knalltøffe gitarspill, Greg Morrows allestedsnærværende trommer og perk, Alex Garzas stødige bass, samt Hammond-orgel og piano traktert av den argentinske musikeren og filmregissøren Martin Guigui, er hovedingredienser til en feststund jeg hadde betalt gode penger for å bevitne.

Med sine 11 sanger er albumet også passe langt. Her er noen spanskspråklige låter – og noen hybrider på «slanguish» – for å gi ekstra latinsk smak, og vi får også noen ørsmå innslag av hip hop. I bånn ligger imidlertid bluesen hele veien inn til mål som det eneste logiske styringsmiddelet Gibbons kan ha. Som gitarist er han, om ikke uovertruffen, så iallfall drivende dyktig, og han besitter den ytterste forståelse for bluesens vesen. Kort oppsummert er dette en plate som fløtter alvorlig på seg. Eller som man også kan uttrykke det, perfectomundo!