Francois Bourgeon
Vindens passagerer
tilgjengelig som fire,
inkludert to samlebind)

43 år etter at det franske forlaget Glénat ga ut La fille sous la dunette, fullførte tegneserieskaperen Francois Bourgeon sitt massive verk Les Passagers du vent i 2022. Rett før jul i fjor kom endelig siste bind av Vindens passagerer i dansk oversettelse, og dermed kan også norske lesere som lot seg begeistre av den opprinnelige fembindsserien og som meg ikke er kyndige i fransk lese ferdig denne på flere måter historiske tegneserieromanen.

Etter de fem første Vindens passasjerer-albumene (utgitt på norsk av Cappelen i 1986 og 1987) gikk Bourgeon i gang med helt andre ting; middelalderserien Les Compagnons du crépuscule (tre bind, utgitt i årene 1984 til 1990, på norsk under tittelen Skumringens venner i 1988 og 1990) og science fiction-eposet Le Cycle de Cyann (seks bind, 1993 til 2014, ikke utgitt på norsk, men på dansk under tittelen Cyanns saga og skrevet sammen med Claude Lacroix). Men han ga ikke slipp på Vindens passasjerer. 25 år etter at Bourgeon avsluttet den første serien med albumet Le Bois d’ébène (Svart last) vendte han tilbake i 2009 med første del av tobindshistorien La Petite Fille Bois-Caïman (andre del kom året etter), og i 2018 kom del en av den aller siste historien Le Sang des cerises, som fikk sin slutt med utgivelsen av del to i 2022.

Nå foreligger Vindens passagerer komplett på dansk. De opprinnelige fem albumene er utgitt i et samlebind av forlaget Cobolt som også har relansert Barn af Kaimantræet (La Petite Fille Bois-Caïman) i et dobbeltbind, og endelig har utgitt Kirsebærrenes blod (Le Sang des cerises) i to bind i 2019 og 2023. Med sine totalt 577 sider er Les Passagers du vent noe av det mest omfangsrike innen det som en gang ble kalt tegneserier for voksne og i dag omtales som tegneserieromaner eller grafiske romaner. Og kall det hva enn du vil, men vit at Vindens passagerer samlet sett er å betrakte som noe av det mest imponerende som er laget innenfor det franskmennene så fint omtaler som den niende kunstart.

Herfra og ut vil jeg for enkelhets skyld benytte seriens norske navn Vindens passasjerer, mens jeg i omtalen av de fire siste albumene som ikke er utgitt på norsk vil holde meg til de danske titlene. Så er det bragt på det rene.

Den første syklusen er kanskje kjent av mange som leser dette, men jeg skal oppsummere likevel. Fortellingen tar til om bord på den franske fregatten Foudroyant, i Karibien i 1780. Her møter vi seriens hovedperson Isabeau de Mournaye (Isa har gitt tittel til det første bindet Piken i akterhytten) som opprinnelig er adelspiken Agnes de Roselande, men forveksles med sin beste venninne som barn og vokser opp i et strengt nonnekloster under kummerlige forhold, mens den opprinnelig foreldreløse Isa vokser opp som adelspiken Agnes. Nå er jentene 18 år gamle, og Isa er blitt selskapspike for Agnes. Agnes dør under et grufullt sjøslag med engelske krigsskip når en kanon sliter seg og treffer henne, mens Isa, matrosen Hoel og skipslegen Saint-Quentin overlever slaget, men tas til fange av engelskmennene.

I bind to, Fangeskipet, er de to mennene satt til soning i Portsmouth, mens Isa klarer å bløffe engelskmennene til å sette seg fri. Hun får oppholdstillatelse og jobb som fransklærer for Mary Hereford, datteren til en søkkrik handelsmann, og legger en slu plan for å hjelpe Hoel og Saint-Quentin med å flykte. Sammen med Mary og hennes forlovede løytnant John Smolett og deres nyfødte datter Enora går ferden til Frankrike, men de to unge parene er nødt til å flykte videre og blir passasjerer om bord på slaveskipet Marie-Caroline, nå uten Saint-Quentin.

De tre siste bindene av første syklus viser oss slavehandelen på slutten av 1700-tallet i all dens gru, og siste bind, Svart last, er hjerteskjærende og rått, men har en vakker og poetisk slutt som fint kunne satt punktum for Vindens passasjerer.

Du trenger ikke mer enn åpne første bind av Barn af Kaimantræet før du blir sjeleglad for at Francois Bourgeon valgte å fortsette sagaen. Historien starter i Louisiana våren 1862, et års tid etter at den amerikanske borgerkrigen startet. Den tidligere franske kolonien er herjet av nordstatenes krigshandlinger, og vi introduseres nå for den 17 år gamle kreolske Zabo hvis egentlige navn er Isabeau Mourrait. Hun flykter fra det krigsrammede New Orleans til familiens hus i bayouen sammen med en ung fotograf, Quentin Coustans, og her møter hun Isa fra seriens første syklus. Hun er nesten 100 år gammel og viser seg å være Zabos kjødelige bestemor.

Gjennom flere tilbakeblikk i de to bindene fordelt på 142 sider som utgjør Barn af Kaimantræet får vi innblikk i Isas historie fra hun endte opp i Cap-Francais på Haiti på slutten av Svart last og senere etablerer seg i Louisiana. Isas og Zabos historie veves således i hverandre, og vi blir stadig eksponert for menneskenes mange grusomheter mot hverandre. Slaveri, krig, voldtekt og tortur er dessverre slikt som bringer verdenshistorien fremover, og om vi i dag liker å smykke oss med et demokratisk sinnelag vet vi samtidig at det demokratiet mange av oss elsker er en skjør konstruksjon, mer enn noen gang truet av demagoger og krigshissere, polarisernede maktmennesker og folk som er ute etter å berike seg på andres bekostning. I dag som den gang.

De samme temaene finner vi også i den tredje og siste syklusen, det 205 sider lange tobindsverket Kirsebærrenes blod. Her er fortellerpersonen den bretonske bondepiken Klervi som sendes til Paris og møter Zabo som har forlatt Louisiana og nå går under navnet Clara, av årsaker som blir klargjort i løpet av historien. Året er 1885, og Klervi ankommer den franske hovedstaden samme dag som den kommunistiske revolusjonshelten Jules Vallès fra den kortlivede Pariskommunen gravlegges på Père Lachaise. Av de tre syklusene er Kirsebærrenes blod den mest eksplisitt politiske, og stedvis står den i fare for å bli i overkant «pratsom». I partier er dialogen vel unaturlig og leksikal, men det balanseres takk og pris med handlingen ved at Bourgeon tross alt er en drivende god historieforteller.

Særlig er tilbakeblikkene til «den blodige uken» i 1871 gode, der Pariskommunen brutalt blir knust en gang for alle og anslagsvis 20 000 menn, kvinner og barn ble slaktet av styrkene til Adolphe Thiers, den såkalte tredje republikkens president. Uten å redegjøre for hele Paris’ politiske historie her, kan nevnes at Pariskommunen oppsto som et slags uavhengig selvstyre anført av ledende anarkister og sosialister, og fikk sitt endelikt etter fattige 72 dager. Kirsebærrenes blod viser ikke så mange av grusomhetene som ble begått rent grafisk, men Bourgeon skildrer hvordan den delen av Paris’ sivilbefolkning som ikke anerkjente Pariskommunen (les: borgerskapet) opptrer som lynsjemobb og i hvor liten grad Thiers’ regjeringsstyrker beskyttet sine krigsfanger. Det gir seg groteske, hatske utslag som Zabo/Clara får kjenne på kroppen. Hennes mann er soldat for kommunen og blir drept i kamp, mens hennes fire måneder gamle datter blir iskaldt henrettet av regjeringssoldatene. Hun anklages for å ha skjult en snikskytter, blir gruppevoldtatt og dømt til deportasjon og livsvarig fengsel i Ny-Caledonia.

Rammen rundt historien om Pariskommunens fall og de påfølgende straffeforfølgelsene fra Thiers-regjeringen er Klervis møte med Clara og deres opplevelser sammen fra hun ankommer Paris 14 år etter «den blodige uken» og Clara for lengst er tilbake fra straffekolonien med sine mentale arr som ikke har knekket hverken livsgnist eller politisk overbevisning. Handlingen i første bind foregår for det meste på Montmartre, og i bind to må de to forflytte seg til Klervis hjemtrakter i Bretagne av sikkerhetsgrunner. En hallik som har hatt sine klør i Klervi blir deres felles skjebne, om ikke bane.

Vindens passasjerer vakte berettiget oppsikt da den første syklusen ble utgitt. Med sine skildringer av sterke kvinner i helterollene var Francois Bourgeon en forkjemper for en mer feministisk orientert tegneserie i en tid der det var mangelvare. Han viser mye av det samme i seriene Skumringens venner og Cyanns saga, men han er best i Vindens passasjerer som da også er for hans hovedverk å regne. Isa fra de to første syklusene, Zabo/Clara fra de to siste, og Klervi fra den siste er alle uforglemmelige skikkelser, og de er heller ikke alene om å stå i glansen fra spennende kvinneskikkelser. Riktignok rommer også serien sin skjerv av interessante menn, men det er sjelden dem som skinner sterkest.

Det bør bemerkes at Bourgeons tegnede kvinneskikkelser trygt kan kalles en smule seksualiserte, om de ikke er på nivå med hans italienske kollega Milo Manara. Bourgeon er glad i kvinnekroppens «estetikk», for å si det på den måten, men han er utvilsomt også en mann som nærer en dyp respekt for feminismen og nødvendigheten av den.

Jeg leste de første danske oversettelsene av Vindens passasjerer som 15-16-åring og var nok ikke like oppmerksom på disse aspektene som jeg er i dag. Likevel kan jeg si at Isa var ulik alt annet jeg hadde opplevd av kvinnelige helteskikkelser innen tegneseriemediet. Hun er da heller ingen helt i tradisjonell forstand, snarere en sterk person som bevitner grusomheter og urett og klarer å kjempe seg gjennom opplevelsene først og fremst ved tankens kraft og sin betydelige intelligens. Selv om serien er full av dramatikk – sjøslag, stormer, slaveopprør, rovdyr, utspekulerte avstraffelser og utallige intriger – er det primært på et intellektuelt plan den forteller sin historie.

Det var utvilsomt tegningene som først fanget meg da jeg oppdaget serien. De var helt tydelig basert på et solid historisk kildemateriale, og var kombinert med en banebrytende sans for grafiske virkemidler i en tidligere nokså stram og dogmatisk kunstform. Det var krutt den gang, og er ikke mindre imponerende i dag. Den fantastiske bruken av farger (Bourgeon benyttet seg mye av en del vellykket airbrushing i de tidlige årene) og leken med form og format hevet Vindens passasjerer himmelhøyt over det meste som ble produsert i første halvdel av 1980-tallet.

Om tegningene i Barn af Kaimantræet og Kirsebærrenes blod umiddelbart vekker mindre oppsikt er det utelukkende fordi vi i årene etter den første syklusen er blitt stadig mer bortskjemt med stor tegneseriekunst. De i alt fire albumene er aldeles nydelige bare å bla i, og når du leser dem fra perm til perm er det en fryd å se i hvilken grad de bidrar til og løfter fortellingene, både gjennom sin tydelige skjønnhet og en sjelden poetisk fingerspissfølelse. Med stadige skifter av perspektiv blir Bourgeon aldri kjedelig, og så å si hver eneste av de detaljerte tegningene er verdt å finstudere. Den realistiske stilen bidrar også til å gi serien sin høye grad av troverdighet.

Det er selvfølgelig noe vemodig over at Vindens passasjerer har nådd sin endelige havn etter alle disse årene, men nå som Francois Bourgeon er blitt 78 skal vi kan hende først og fremst være tilfredse med at serien er fullført. Jeg må også legge til at jeg fylles med både takknemlighet og beundring, og det er med stor glede jeg kan si at han har holdt det skyhøye kvalitetsnivået oppe hele veien. I sin komplette form er Vindens passasjerer et udiskutabelt mesterverk, en stor bragd fra en stor kunstner.

Skulle du ha lyst til å kjøpe Vindens passasjerer – eller «passagerer» – er Tronsmo stedet å henvende seg.