Levi Henriksen & Babylon Badlands
«Alle mine døde»

Du vet folk begynner å bli voksne når de skriver sanger som heter ting som «Alle mine døde». Dette er tittelen på den andre singlen fra 190 Desibel Kjærlighet, det etterlengtede fjerdealbumet til Levi Henriksen & Babylon Badlands som får sin offisielle utgivelse i morgen. Nederst på denne siden kan du for første gang se videoen.

Levi er 59 år gammel, og er dermed godt over halvveis i livet og omgitt av spøkelser. Han byr dem opp til dans i denne nye sangen som er en klassisk rockeballade for «sånne som oss», slik Henning Kvitnes sang i sin gjendiktning av Poul Krebs, dog med en litt annen betydning. Med «sånne som oss» mener jeg altså vi som er «litt» oppe i åra og har hørt en del på Springsteen og Lundell – og selvsagt Kvitnes – for å ha nevnt noen vesentlige musikalske grensesteiner.

Levi Henriksen er en jorda musiker og forfatter, og jeg tror vi trygt kan si han trives best i selskap med låtskrivere av det «litterære» slaget og skriveføre av det «musikalske» slaget, om det gir mening. Hemingway og Børli, Mytting og Burke? De er alle forfattere med musikk i pennen. Så derfor, med Levis litterære og musikalske ballast, er det ikke det minste rart at hans to roller ser ut til å gli mer og mer i hverandre, slik vi hører i «Alle mine døde». Det er ikke bare naturlig, det synes uunngåelig. I hans univers hviskes linjene mellom kunstformer mer og mer ut, de blir utydelige inntil de knapt er til å skimte lenger. Slik er også 190 Desibel Kjærlighet – og hans tidligere plater – også en slags kunstverk for oss som er så heldige å ha dem på vinyl, med forseggjort, gjennomtenkt innpakning og design. Det er likevel en annen historie.

«Alle mine døde» er en følsom, rørende og trøstende sang om livets uutgrunnelighet og om dødens plass i tilværelsen. For mot døden finnes ingen reell beskyttelse. Kun forsoning gir mening, selv om avmakt og sorg truer oss alle med egen undergang og fortapelse. Jeg tar neppe munnen for full om jeg hevder at Levi finner trøst i det skrevne ord og i musikken, og akkurat en komposisjon som «Alle mine døde» viser hvordan han er seg sitt ansvar som kunstner bevisst, og fører tradisjonen videre der sangens – eller kunstens – funksjon er å lege sjelens sår.

Når han i siste vers takker sine døde for hva de har vært, er det vanskelig å forstå hvordan han kunne formulert seg bedre:

Du som skrev sanger,
om hvor vi skulle dra
Du som søkte mørket,
min pinsevennbror
Du med brune øyne,
min kjærlighetsnonne
Du som skrev bøker,
og min far og mor
Kom igjen, kom igjen og dans med meg
Kom igjen, kom igjen og dans med meg
Alle mine døde

I sine liner notes til 190 Desibel Kjærlighet siterer Levi noe «den kjente vismannen», fotballmanageren José Mourinho, sa om sin kollega Bobby Robson: «Jeg tenker på Sir Bobby hver dag, og du blir ikke borte før det siste mennesket som elsket deg dør.» Levis døde, fra hans bestevenn Denis Kamphaug til foreldrene, lever som vi forstår i beste velgående der borte i skyggene et sted.

Her kan du nå se videoen til «Alle mine døde» regissert av Christina Ommestad. Det er nok mulig å lese en viss symbolikk inn i forsommerblomster og løv som svaier i vinden, og de fire bandmedlemmenes alvorlige miner, men først og fremst oppfatter jeg videoen som en stemningsbærer for en fin sang. Fraværet av smil og latter er åpenbart passende, men Levi er også nøye med å presisere at 190 Desibel Kjærlighet er en livsbejaende plate, og det kommer godt til uttrykk i «Alle mine døde».

Sangen er utsøkt melodisk, flott fremført av Levi selv og hans våpenbrødre Finn Lilleseth (trommer), Morten Andreassen (bass) og Anders Bøhnsdalen (gitar), nydelig produsert av Henrik Maarud, og med ekstra pålegg av Tora Teresa Waaler Wærvågen og Einar Halle på henholdsvis fiolin og cello.

Jeg er litt usikker på hvordan du vil bli mottatt i selskapslivet om du byr noen opp til dans når denne sangen sparkes i gang – med mindre du kjenner vedkommende svært godt – men Levis oppfordring til de døde får stå: «Kom igjen, kom igjen og dans med meg.»