Velkommen til nye Tronsmo – her blir vi gamle!

Mandag morgen klokken 9.00 åpnet Tronsmo Bokhandel dørene inn til sitt store, flotte, splitter nye hjem. Etter 42 år i de samme lokalene i Kristian Augusts gate 19, de siste av dem med trusselen om utkastelse stadig mer reell, fikk det jeg uten å blunke betrakter som verdens beste bokhandel ny leiekontrakt noen skarve hundre meter unna, i Universitetsgata 12. Jeg, og sikkert mange med meg, ikke minst bokhandelens egne ansatte, syntes nesten det hørtes for godt ut til å være sant, men nå er altså nye Tronsmo et faktum. Gamle Tronsmo hadde sin siste salgsdag forrige torsdag, og etter en vanvittig helg der alle har stått på hodet nærmest døgnet rundt, klarte de altså å åpne etter tre knallharde dagers innsats. For å begynne i riktig ende: Gratulerer så inderlig mye!

– Gratulerer selv, smeller det kjapt tilbake fra Unni Rustad, kjent feminist, bistandsarbeider og forfatter som har jobbet på Tronsmo «bestandig», når jeg mandag ettermiddag er innom for å kikke på den nye butikken. Unni er tydelig klar over at det er en gledens dag like mye for kundene som for butikkens ansatte. Hun er den eneste gjenværende av Tronsmos virkelige veteraner, og hun er blid som en sol, åpenlyst stolt over og glad for nye lokaler, og i likhet med resten av gjengen, dødssliten etter helgens innsats, men uten egentlig å vise det. Her har det vært så mye overskudd og entusiasme inne i bildet at alle fremdeles har på seg sine største smil.

Smil var det adskillig færre av for noen måneder siden. Da utkastelsen fra de gamle lokalene var et faktum tidligere i år reagerte jeg og mange andre tronsmoentusiaster – det er mange av oss – med en blanding av sinne, oppgitthet og, til en viss grad, fremtidsoptimisme. Det er tross alt noe spesielt med et kulturelt fyrtårn som Tronsmo – det kan ikke bare slukke. Tronsmo er jo ikke den typen bokhandel som legger seg ned og dør. Og ganske riktig. Etter noen måneders leting fikk daglig leder Eva Stenlund Thorsen og hennes styre napp. Takk for det. En verden uten Tronsmo er ikke en verden jeg er interessert i.

Som ung tegneserieentusiast snublet jeg ned i kjelleren i Kristian Augusts gate første gang sommeren 1981. Det var faktisk sommeren jeg fylte 15, og min venn Reidar og jeg hadde fått sommerjobb på Bladcentralen der vi sto ved samlebånd og pakket tegneserier, ukeblader og pocketbøker for utsendelse til kiosker og butikker. Det var kort oppsummert en drømmejobb for oss som da fikk et eksemplar av alle de bladene vi ville ha en ukes tid før de var i salg. Da spilte det liten rolle at arbeidsdagen begynte kl. 7 om morgenen. At det var adskillig mindre erotikk i livet mitt enn hos 15 år gamle Peter fra Knut Faldbakkens berømte roman Insektsommer (filmatisert som Den sommeren jeg fylte 15 av Knut Andersen) var jeg lykkelig uvitende om.

Jeg tilhører den såkalte Tempo-generasjonen. Vi kaller oss det etter Tempo, det nærmest mytiske, ukentlige «føljetongbladet» som to år tidligere var gått inn og erstattet av det fullkomment ubrukelige Super-Tempo, og savnet etter det opprinnelige ukebladet var stort. Da jeg kom ned i kjelleren der salig Jón Sveinbjørn Jónsson sto bak disken oppdaget jeg til min enorme glede at mange av seriene derfra levde videre. De var bare ikke utgitt på norsk. Tronsmo importerte album fra Danmark med helter som Buddy Longway, Bernard Prince, samt mye annet som kunne vært Tempo-serier, og dessuten tegneseriene laget av Blueberry-skaper Jean Girauds alter ego Moebius som traff meg med enorm tyngde.

Og alle de andre serieskaperne jeg oppdaget da! Tardi, Lauzier, Gotlib, Pratt, Manara, Druillet… en endeløs rekke tegneseriekunstnere som er med meg fremdeles. Hugo Pratts Corto Maltese-figur har jeg sågar tatovert på armen, og min venn Vidar Kvalshaug gikk så langt i sin tid at han fikk tatovert Tronsmos logo på armen. Sånn kan det gå.

Men det var ikke bare tegneserier jeg oppdaget på Tronsmo. Jeg hadde en stor litterær oppvåkning da jeg var 19-20 år gammel, og da var Per Petterson god å ha. Forfatteren av Ut og stjæle hester sto i butikken og pushet kvalitetslitteratur, og det var han som førte meg til beatpoeter som Charles Bukowski og Allen Ginsberg, til Raymond Carver, Tess Gallagher, Richard Ford og andre størrelser. Jeg husker også hvor hyggelig det var da Per debuterte på «eget» forlag, altså Tronsmo, med novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa.

Jeg hoppet av gymnaset midt i tredje klasse og begynte å jobbe i stedet, men utdannelsen min fortsatte jeg altså på Tronsmo. Det er også litt morsomt at jeg hadde min første betalte journalistjobb i samme bygning, da jeg jobbet i popmagasinet Pop som Hjemmet Serieforlaget ga ut. Vi hadde kontorer i fjerde etasje, og selv om lønna var skranten, var veien kort for å bruke opp altfor mye av den. Mer utrolig er det at Tronsmo nå har flyttet til samme bygning der jeg hadde min andre betalte journalistjobb, da i popmagasinet Logo, også utgitt av Hjemmet Serieforlaget som hadde flyttet de samme par hundre meterne som Tronsmo har gjort nå, og holdt til i andre og tredje etasje. Da må det vel være lov å si at ringen er sluttet.

Jeg har mye å takke Tronsmo for, og den takken går selvfølgelig først og fremst til alle kvalitetsmenneskene som har jobbet der gjennom årenes løp. Her snakker vi – bare for å ha understreket det – om mennesker med en tung lidenskap for bøkene de selger. Takk til avdøde Jòn Sveinbjørn Jónsson som var døråpneren min og hans kollega Espen (som jeg dessverre ikke kjenner etternavnet til), takk til Eva Stenlund Thorsen og Terje Thorsen som har holdt fortet de siste 15-20 årene, takk til Håkon Strand, Norges fremste tegneserieagent som jeg har hatt mange og lange samtaler med nede i kjelleren, takk til Per Petterson og Jan Fjeldstad, to herrer som har gitt meg flust av solide boktips, og takk til alle dem jeg ikke har nevnt og som har bidratt til – og stadig bidrar til – å gjøre Tronsmo til verdens beste bokhandel.

Her har det vært rom for alt av alternativ litteratur, fra sære poeter og uavhengige serieskapere, politisk litteratur i alle avskygninger (dog primært fra den politiske venstresiden), homselitteratur, palestinaproblematikk og anti-establishment i alle former og fasonger. La meg også legge til at min kone Helles selvfinansierte kokebok Verdens beste kokebok som aldri ble utgitt – men gudene skal vite at jeg har prøvd kun har vært – og er – i salg i en eneste bokhandel, og det er Tronsmo.

De nye lokalene er vesentlig større enn de gamle, og følelsen av rom er derfor en helt annen. Her er det stort og lyst, og bokhandelen har flere nye avdelinger og hyller. Inn til høyre er et eget barnerom som allerede er dekorert og innredet med kunst og tegninger av Anna Fiske og Sindre W. Goksøyr. Innover i lokalet finner vi en stor vegg med musikkbøker før selve ballsalen åpner seg med flesteparten av de gamle avdelingene – beathylla, homse og lesbehylla, Afrika- og Asia-avdelingen som er blitt mye større, poesien, all den politiske litteraturen, kunstbøkene og alt det andre.

Prikken over i’en er selvsagt at det også her er et kjellerlokale, og selvfølgelig er det her tegneserieavdelingen har havnet. Ikke at tegneseriene ikke tåler dagens lys, men det er noe med kombinasjonen kjellerlokale og tegneserier som definerer Tronsmo i mine og mange andres øyne.

De gamle lokalene huset en rekke forskjellige evenementer, primært lanseringer, foredrag og signeringer, og det vil bli enda mer liv og røre i Universitetsgata 12. Det foreligger mange planer og tanker, men det Terje Thorsen foreløpig kunne røpe er en nært forestående releasekonsert med The Dogs (bandet til Kristopher Schau) og at Dag Solstad vil feire sin 50-årsdag som forfatter her. Det er mye annet på gang også, og lokalene vil nok etter hvert bli flittig dekorert av norske tegneseriekunstnere og andre kreative sjeler. Allerede har jo nevnte Fiske og Goksøyr bidratt, og Pushwagner har vært innom med et stort bilde i innflytningspresang. Folk stiller opp for Tronsmo, må vite.

Butikken har fått i land en 15-års leiekontrakt, så her øyner vi håp om å kunne bli gamle. Som Terje Thorsen sa til meg i går: «Da er jeg 65, så det stemmer godt.» Selv er jeg bare 64 om 15 år, men det er jo heller ikke just ungt. Når det er sagt satser jeg på at både Tronsmo og Terje og jeg blir eldre enn det også. Her er det bare å glede seg. Vel blåst!

Les også: Steffen Kverneland møter veggen