The Cuts debutalbum Shadow Talks er en norsk klassiker utgitt i juni 1981. Den havnet litt i… kremt, skyggen av De Press-debuten Block To Block som kom samtidig, men da som nå er den i mine ører minst like god. Det er riktignok ikke slik at The Cut aldri har fått anerkjennelse for sine gjerninger, men i samtiden var ikke bandet helt comme il faut i enkelte kretser – og har måttet lide en smule under det. Ettermælet har liksom ikke vært helt det samme som hva De Press kan skilte med. Kanskje er det ikke verre enn at Shadow Talks manglet en hit? Det er like fullt en knakandes god plate som i likhet med Block To Block var ulikt alt man til da hadde hørt innen norsk musikk – og som fremdeles ikke ligner på noe annet. Shadow Talks er i sannhet en unik plate, og noen måneder etter utgivelsen ga bandet ut en ny single, en versjon av den tyske kabaretsangen «In Dieser Stadt» skrevet av Charly Niessen og første gang fremført av Hildegard Knef i 1965. Da smalt det litt mer. «In Dieser Stadt» ble The Cuts første – og siste – hit, med en imponerende syvende plass på VG-lista i 1981.

42 år senere er debutalbumet relansert på vinyl, to år forsinket i forhold til den opprinnelige planen – nå med tittelen Shadow Talks 2.0 og utgitt av platebutikken Big Dipper i samarbeid med bandet selv. Samtidig har et knippe yngre artister fått leke seg med originalopptakene. Det har resultert i atter et unikt album, Some Like It Cut, en perle av en remixsamling som bassist Torgrim Eggen og gitarist Atle Pakusch Gundersen har stått i spissen for.

La det være nevnt med en gang at denne teksten ikke er ment å være en anmeldelse av Shadow Talks 2.0 og Some Like It Cut. Den er snarere en personlig betraktning, og en feiring av de to platene, men uten «dommen» som tradisjonelt ligger i et terningkast, eller som her på bloggen, antall stjerner. Det er en selvfølge for meg å omtale Shadow Talks som en plettfri klassiker, og remixalbumet kaster nytt lys over både originalalbumet og bandet The Cut. Mest gledelig av alt er at remixene låter kontemporære og mer enn antyder at dette var et orkester en smule forut for sin tid. Kan hende var det også en delårsak til skepsisen som møtte The Cut hist og pist, at de ikke helt ble forstått i sin samtid. Det de holdt på med var på langt nær science fiction, men du måtte være ganske oppegående for å ta referansene i musikken de skapte. De skuet tilbake, men til de grader også fremover.

Gammelt promotionbilde av The Cut. Fra venstre Don Buchanan, Arne Lund, Torgrim Eggen, Kikkan Fossum og Volker Zibell. Foto: Mona Gundersen

For meg var Shadow Talks tidsriktig og spennende nettopp fordi den minnet om andre ting jeg hørte på, ny musikk jeg oppdaget fortløpende. Den representerte noe jeg følte skjedde i real time, der og da, som om verden åpnet seg mot ukjente horisonter, og at en ny æra sto for døren og både The Cut og jeg var på vei hvor nå ferden enn bar, bandmedlemmene som guider, jeg som eventyrlysten ungdom. Shadow Talks (og for all del også Block To Block og Kjøtts LP Op.) var akkurat hva jeg trengte, musikk som snakket direkte til meg. I likhet med flere av (eller alle) musikerne i The Cut var også jeg kjent med David Bowies Scary Monsters (And Super Creeps) og Talking Heads’ Fear Of Music og Remain In Light, mens jeg er usikker på om jeg hadde hørt David Byrne og Brian Enos banebrytende samplingfest My Life In The Bush Of Ghosts som var utgitt noen måneder tidligere.

Særlig mange av de øvrige referansene som finnes på Shadow Talks hadde jeg nok ikke inne den gang. Jeg var for eksempel kun kjent med de mer glattpolerte sidene ved Roxy Music enn bandmedlemmene i The Cut var vokst opp med, noen år eldre enn meg som de var. Scary Monsters var den eneste Bowie-platen jeg kjente, mens den såkalte Berlin-trilogien med Low, ‘heroes’ og Lodger stadig var ukjent for meg. Heller ikke krautrocken vokalist Volker Zibell hadde vokst opp med i Berlin var noe jeg hadde forstand på. Jeg hadde aldri hørt Neu, Can eller for den saks skyld Kraftwerk.

Alt dette og mye mer er viktige markører for å forstå Shadow Talks, men det jeg heldigvis hadde rukket å få en viss forståelse av og som også formet dette besnærende albumet var postpunken, eller new waven, som det het den gang, og artister som Joy Division, Magazine, The Cure, Scars, Echo & The Bunnymen og til og med U2. Martin Hannett og John Leckie var to av de viktigste produsentene i England på den tiden, og begge sto på ønskelisten til The Cut da de fikk det for seg at de trengte noen med ordentlig peiling til å produsere debutalbumet sitt. Tredje navn på listen var Bill Nelson, som i tillegg til å ha produsert Skids som The Cut var fan av, både var en anerkjent soloartist og medlem av Be-Bop Deluxe. Hannett ga aldri noe egentlig svar, og Nelson var for dyr – opptatt som han var av å ha en limousin med sjåfør tilgjengelig 24/7. Leckie takket derimot ja til å produsere det som skulle bli Shadow Talks. Han var likevel kostbar, men lot seg overtale til også å produsere De Press innenfor samme budsjett, og dermed ble utgiftene halvert. Det var likevel snakk om å ta opp lån og omtrent pantsette det lille man eide, men plate(r) ble det.

John Leckie satte sitt spor på både Shadow Talks og Block To Block, kanskje først og fremst ved at de fremsto som så moderne. Sistnevnte låter klart mest primitivt av de to, men så skal vi kanskje ta med i betraktningen at The Cut hadde dobbelt så mange medlemmer som De Press, og at det var mye keyboards inne i bildet.

Tyske Volker Zibell var vokalisten og keyboardisten som noen år i forveien hadde kommet til Norge fra Vest-Berlin via et opphold i Liverpool. Han startet The Cut sammen med Torgrim Eggen (bass), Don Buchanan og Atle Pakusch Gundersen (begge gitar), og sammen med en rytmeboks spilte de inn 12-tommers-EPen Four Cuts, Fresh And Bleeding i Claes Neeb Studio i Halden i april, 1980. Det var en skramlete og skakk affære som ikke minnet stort om bandet The Cut var blitt på Shadow Talks, spilt inn ganske nøyaktig et år senere i Arne Bendiksen Studio i Oslo. Mye var skjedd i løpet av denne korte tiden. Rytmeboksen var erstattet av en ekte trommeslager, Arne Lund, og saksofonisten Anders Sevaldsen som var innom en kort stund fikk kjapt sparken, før Kikkan Fossum ble med på keyboards. Sekstetten The Cut var ikke småtterier, iallfall ikke på plate. Bandet spilte mye live også, men så ung som jeg var fikk jeg bare oppleve dem en gang, og det varte ikke lenge. Av alle merkverdige steder holdt The Cut en gratiskonsert i Paviljongen mellom Nationaltheatret og Spikersuppa i Oslo sentrum, men de spilte så høyt at politiet (eller snuten, som vi sa) stanset konserten etter få låter.

The Cut i 1981. Fra venstre Arne Lund, Torgrim Eggen, Don Buchanan, Volker Zibell, Atle Pakusch Gundersen og Kikkan Fossum. Foto: Kåre Eide/Nasjonalbiblioteket

Til norsk new wave/nyveiv-band å være holdt The Cut det gående forbausende lenge, fra 1980 til 1984. Alt de spilte inn i studio og forskjellige konsertopptak ble samlet på en 5CD-boks med den enkle tittelen Boxed 1980-1984 utgitt på C+C Records for to år siden. Den presenterer både Four Cuts-EPen, Shadow Talks og andrealbumet Silent Movies (langt mer av et synthpopalbum enn Shadow Talks), samt en CD med konsertopptak, og endelig en «odds and ends»-CD som blant annet inneholder EPen Business Class Dance S.P.Y., et konseptkunstprosjekt om Arne Treholt-affæren, utgitt på 12-tommer i 1984 sammen med en avis! I tillegg rommer den fyldige bookleten som følger boksen en lang og meget velskrevet artikkel av Torgrim Eggen som vi jo alle vet er blitt en feiret forfatter etter at han la bassgitaren på hylla, der han byr på morsomme minner og anekdoter blandet inn i den fulle historien om The Cuts virkeår.

Nyutgaven av Shadow Talks, altså 2.0-versjonen som nå er ute på vinyl, er remastret, men inneholder også en bonus-LP. Den åpner med «In Dieser Stadt» og dens B-side «Ships» og fortsetter med outtakes og liveopptak. Originalalbumet har aldri hørtes bedre ut enn i sin nye utgave, og om ikke det akkurat er lyden av 2023 vi stifter bekjentskap med, virker den mer moderne enn jeg hadde trodd.

Det virkelig morsomme er likevel Some Like It Cut der et utvalg (noe) yngre norske artister og produsenter har fått leke seg med de gamle opptakene. Dessverre er bare seks av de ti låtene fra Shadow Talks remixet. Når dette spennende prosjektet først ble satt ut i livet, hadde det ikke vært unaturlig om alle låtene ble gjenstand for en form for omstrukturering eller dekonstruksjon eller remix, men det er da også min eneste innvending. Arbeidet som tross alt er gjort her, er av ypperste merke – hørbart, dansbart og merksnodig kontemporært.

«In Dieser Stadt» foreligger i to remixer (en av Sternklang og en av Rune Lindbæk), og det samme er tilfellet med «Television» (Sternklang også her, samt Mental Overdrive). De resterende sporene er «From Day To Day» (Rune Lindbæk), «I Wish It Was Simple» (Sternklang), «This Time» (Helene Rickhard) og «Supernatural Conspiracy» som er blitt til «Konspirasjon», forvandlet av cut and paste-bandet Polardegos der blant annet rapperen Jørgen Nordeng (kjent av mange som Joddski) er medlem. Han var for øvrig ordstyrer/platebader da Volker Zibell, Torgrim Eggen og Arne Lund var samlet på Big Dipper for å presentere de nye utgivelsene forrige fredag. Endelig er også B-siden fra singlen «I Wish It Was Simple» tatt med på Some Like It Cut. Det er en kort remix av albumsporet «Success» som John Leckie og bandet gjorde sammen i 1981.

Jørgen Nordeng intervjuer Torgrim Eggen, Volker Zibell og Arne Lund på Big Dipper i Oslo, 14. april 2023. Foto: Erik Valebrokk

Om denne remixplaten er det som skal til for å bringe The Cuts musikk videre til nye generasjoner spørs vel, men for oss som elsker Shadow Talks er den uunnværlig. Some Like It Cut er naturlig nok blitt en mer dansbar plate enn originalen var, og det skyldes særlig det stødige kompet. Torgrim Eggen har aldri vært kjent som en spesielt beskjeden mann, men i essayet han skrev til CD-boksen synes jeg faktisk han bagatelliserer sin rolle i bandet. «Man er selv den siste som oppfatter at man har en «stil». Jeg følte aldri at jeg hadde det, mer at jeg hentet litt her og litt der og alltid var åpen for noe nytt», skriver han, men at hans stødige og stedvis temmelig groovy og pulserende bassganger hadde enormt mye å si for hvor fett Shadow Talks låter, har jeg aldri vært i tvil om. Remixene på Some Like It Cut bekrefter trua jeg har på bassisten Torgrim Eggen.

Konklusjonen er denne: Selv om du er så heldig å sitte på et originaleksemplar av Shadow Talks (eller CD-utgaven) bør du investere i den nye utgaven som låter SÅ mye bedre, og når du er i gang bør du sikre deg Some Like It Cut. For så bra låter det. La meg si det slik: Hadde dette vært en anmeldelse, hadde begge platene fått seks stjerner.