Tre vise menn
Hvordan står det egentlig til med norsk visesang om dagen? Ikke verst, for å si det pent. Nye plater med Benny Borg, Erik Lukashaugen og Trygve Skaug er på hver sin måte kunstneriske triumfer, og selv om det muligens er å dra det langt å kalle sistnevntes Stor gutt en ren viseplate har den et udiskutabelt slektskap til både Sirkelen er sluttet og Midt på treet. Fellesnevneren er kloke, velformulerte og ofte finurlige norske tekster som sier en hel del om livene vi lever her på jorden, i forsøksvis harmoni, og som gang på gang settes på prøve.
Om ikke Stor gutt teknisk sett kvalifiserer til betegnelsen viseplate, lar det seg fint gjøre å argumentere for at Trygve Skaug kommer fra visebakgrunn. Hans gamle band St. Morritz puslet riktignok med popmusikk, men soloartisten Trygve Skaug som vi er blitt kjent med gjennom plater som Sanger du skal få når jeg dør, Sanger du skal få når du våkner og Sanger du skal få når vi er vektløse har sine røtter i visesang og tradisjonen etter hedersmenn som Alf Prøysen, Lillebjørn Nilsen og til en viss grad Ole Paus. At Trygve denne gangen har gitt ut noe som minner mer om et klassisk rockalbum endrer ikke på det.
Benny Borg og Erik Lukashaugen dog? Visesangere, uten tvil. Men la oss legge sjangerdiskusjonen til side. Det er nok å si at Benny, Erik og Trygve er tre trubadurer med kloke hoder og hjertet på rett plass – med veldig fine nye plater i bagasjen.
Morsomt nok er de tre platene spilt inn på helt forskjellige måter. For Bennys vedkommende stilte han i studio med nyskrevne sanger, kassegitar, levd liv og inderlig røst, der han sang og spilte. Produsentene Rune Berg og Åge Reite tok opp Bennys kassegitar og vokal, sendte hovedpersonen hjem og hentet deretter inn forskjellige musikere for å ferdigstille platen. Noen måneder senere var den i boks uten at Benny hadde særlig til innsigelser, noe han heller ikke har noen grunn til.
Erik har spilt inn de fleste instrumentene helt på egen hånd i et studio hjemme i Elverum, og der han har trengt hjelp har de forskjellige musikerne levert sine bidrag fra sine respektive hjemmestudioer. Deretter har han bokstavelig talt klippet og limt, og resultatet er langt mer enn midt på treet. Jeg tror det er hans beste plate.
Til sammenligning ble Trygve nærmest stengt inne i studioet til Bror Forsgren sammen med sin produsent Torgeir Waldemar og et knippe musikere. Fem dager, og simsalabim. Ferdig plate etter en innspillingsmetode direkte inspirert av Bob Dylan: – Jeg hadde sett en dokumentar om Bob Dylan i studio og fikk veldig lyst til å forsøke å spille inn ei plate sånn som man spelte inn plater før. Uten masse takes og pålegg, men bare være en svær gjeng i studio som spilte alt sammen, sånn på gamle måten. Bare se hva som skjer, liksom.
Det funka fint, det. Også Trygve har spilt inn sitt beste album, og han har tatt et viktig skritt fremover. Der han har blitt kjent for sine trøsteviser skrevet til så mange av dem rundt oss som på forskjellige vis sliter, har han nå vendt blikket innover og mot seg selv. Det har skjedd i samarbeid med forfatteren André Vaaler, i kjølvannet av et nylig samlivsbrudd. Når Trygve er så personlig ligger det mer i potten, men han har også gjort plass til flyktninger og soldater som må utkjempe en krig de ikke har bedt om.
Jeg er ingen stor tilhenger av sanger forskjellige artister skriver til barna sine, men Trygve Skaugs to forsøk på denne subsjangeren på det nye albumet, «I det ene sekundet» og tittelkuttet «Stor gutt», er helt på høyde med Steve Earles «Little Rock ‘N’ Roller» og Oscar Danielsons «Besvärjelse (Vi kommer älska dig då)». Det betyr i klartekst at de er i overkant bra. «I det ene sekundet» er en rørende fin ballade skrevet til datteren. Det er helt nakent, med kun hans eget pianospill og intenst vakker cello fra Jenny Zett. Det er en sang man umiddelbart stopper opp ved og lytter litt ekstra til i dens varsomme fremferd. «Stor gutt» er på sin side platens tydeligste rocker, en up-tempo og litt rifftung poplåt som er umiddelbart medrivende og seriøst allsangvennlig, nærmest sjablåaktig.
At Trygve Skaug tidvis skriver i sjablåer er vi vant til. Likevel må jeg si det er nokså respektløst av Aftenpostens anmelder å omtale ham som «instagrampoet». Trygve er poet med flere diktsamlinger bak seg, og Instagram er ganske riktig en av flatene hans, men det blir litt som å omtale ham som spotifyartist fordi de fleste hører sangene hans på Spotify. Han er poet, og han er artist.
Stor gutt er blitt en svært helhetlig plate. Metoden med å spille inn alt live i studio på kort tid har båret frukter og gjort den svært sammenhengende, med musikalske nikk både til Bob Dylan og flere singer/songwritere som Carole King, Robbie Robertson og Bruce Springsteen. Den har en 70-tallskulør med stedvis Daniel Lanois-lyd, og det er noe umiskjennelig gammelmodig over den. Det er altså sagt i beste mening. Stor gutt låter virkelig som en sånn plate det ikke lages så mange av lenger.
Åpningssporet «Frennings vei» er et godt eksempel. I likhet med resten av sangene tar den seg god tid, og det går et helt minutt før Trygve begynner å synge. Allerede her signaliserer han og Torgeir Waldemar at dette er en annerledes Trygve Skaug enn han vi kjenner fra før. Et nydelig arrangement fylt av luft og lekre detaljer gir alle musikerne god plass – Trygve selv og Torgeir på gitarer, Audun Erlien på bass, Eirik Fjelde og Arne Aasland på tangenter, Christer Engen på perkusjon og Kristofer Staxrud på trommer med nydelig harmonisang fra Jenny Zett. Det er en seks minutter lang, frydefull perle av en sang, som i grunnen bare er hinsides fin.
«Dagen jeg drar» kommer som sang nummer to, er litt tung i sessen og skikkelig fin, sannsynligvis skrevet til eksen og hans barns mor, sunget med en inderlighet ikke så mange andre enn Trygve Skaug kan fremvise. På slutten av tredje og siste vers synger han «det ble kveld og det ble frokost på den syvende dag, det ble velsignelsen jeg hviler i den dagen jeg drar», og det er dypt rørende. «Ved sida av meg» og «Alle veier fører til Rom» er også helt ellevilt vakre, og igjen blir jeg slått av den musikalske fintfølelsen som hviler over alle sangene. Som kontrast kan nevnes den helt stille «Om du faktisk ser meg» der Trygve kun akkompagneres av piano, men nydelig romklang får sangen til å låte som den er innspilt i en katedral. Små og store detaljer viser seg i lydbildet, og jeg skal hilse å si de kler sangeren Trygve Skaug. Dette er akkurat denne platen han måtte lage.
Den nydelige «Redd» var første single, og skildrer de ukrainske ofrene for Vladimir Putins angrepskrig:
Jeg så en gressplen full av glass
i en by som kunne ha vært min
Jeg så en lekeplass bli knust under belter
Jeg så en kvinne som forsøkte å gjøre seg fin
Jeg så en buss over ei grense i mørket
full av fjes som ligna sånn på oss
Jeg så et kjærestepar gå ut der hånd i hånd
i kamuflasje på vei ut for å sloss
Trygve Skaug kan være nærmest uhyggelig presis, og denne sangens umiddelbare gjenkjennelse fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min da jeg hørte den første gang. Det skjer fortsatt.
Han har heller ikke glemt flyktningenes prekære situasjon, og i «Prisen for din billett» adresserer han indirekte alle som omtaler flyktninger som lykkejegere for å presisere at det fører med seg en skyhøy pris å flykte fra alt du har – og at det ikke handler om penger:
Hvor høyt må du elske din datter når du kaster henne over en mur?
Hvor mye er frykten din verdt når du får henne rett i retur?
Hvor mye lidelse kan stues bak i et overfylt fly?
Hvor mange ganger skal de plyndre
ditt liv og din sønderskutte by?
Hvor gjemmer du på alt uutslettelig øynene dine har sett?
Si meg, hva er prisen for din billett?
Jeg må si det er deilig med låtskrivere som kommenterer samtiden og ikke bare seg selv og egne liv. Selv om Stor gutt er en personlig plate, tar Trygve også opp temaer som opptar og opprører ham, og når verdens ledere svikter blir det kunstnerens oppgave å si fra. Det er ikke Trygve Skaug redd for.
Benny Borg er 40 år eldre enn Trygve, men 78 år gammel er han bedre enn noen gang. Det har åpenbart å gjøre med at Åge Reite og Rune Berg lokket ham tilbake til platestudio for første gang siden 1993 da de kontaktet ham for ti år siden. I kjølvannet av sin kones død begynte Benny å skrive nye sanger, og de hadde helt andre kvaliteter enn hva han hadde skrevet tidligere. På Den lengste reisen som ble utgitt i 2016 og var foranlediget av «God morgen, min kjære» (Bennys mest populære sang siden «Balladen om Morgan Kane») viste han seg som «ekte kunstner», en låtskriver som i en alder av 70 år ba om å bli tatt på alvor på helt nye premisser.
Tre år senere kom albumet En dag på jorden, og rett før nyttårsaften 2023 slapp han Sirkelen er sluttet, den endelige platen i det som hele tiden var ment å bli en trilogi. Det morsomme er at Benny er så produktiv at Sirkelen er sluttet neppe blir hans siste plate.
Flere av sangene på den første platen handlet direkte eller indirekte om hans avdøde kone, og «God morgen, min kjære» er selvsagt den mest kjente. På oppfølgeren skildret han veien tilbake til en slags hverdag i «Sting for sting» på så rørende vis at tårene presset seg på, mens han i «Arr» på den nye platen viser en form for forsoning:
De fleste arr vil blekne mer og mer
Men det fins et som ikke noen ser
Det ligger gjemt i hjertet mitt – jeg vet,
der vil det hvile i all evighet
Denne gangen åpner han derimot platen med et annet alvorlig tema, farens selvmord i den gripende sangen med den enkle tittelen «Pappa». Det var Maud Angelicas tale i sin far Ari Behns bisettelse som inspirerte ham til etter alle år i taushet å anerkjenne og hedre faren. Det er blitt en sang full av empati som forhåpentligvis vil være for gjenværende etter selvmord hva «God morgen, min kjære» er for gjenværende etter «normale» dødsfall. Slik Trygve Skaug har sunget og snakket om det tidligere, er Bennys hensikt den samme; vi må snakke om at så mange tar sine egne liv og ikke la det forbli tabubelagt eller skamfullt.
Alle platene i trilogien inneholder dikt av Herman Wildenvey som Benny har satt musikk til. Denne gangen er det antikrigsdiktet «Quo Vadis» som ble skrevet i 1917 og grusomt nok er like aktuelt i dag:
Om noen spør oss, hvorhen vandrer verden?
da svarer ingen, ingen djevel vet,
hva jordens mennesker i hatets verden
har lært å tåle av elendighet
Wildenveys budskap er likevel et håpets budskap, og det er i stor grad der Bennys fascinasjon for den store dikteren ligger. Hans egen «Vuggevise for jorden» er tematisk beslektet med Wildenveys poesi, men ikke fullt så preget av håp. Det er en kort tekst skrevet i tydelig resignasjon. Er det for sent å snu? spør Benny indirekte, og han har ikke noe svar. Alvoret understrekes av arrangementet der lyden av flammer går gjennom hele sangen og en overstyrt gitarsolo er et «styggpent» bilde på destruksjon og mørke.
Når vi først er inne på dette med arrangementer, skal det bemerkes at Rune og Åge har gjort fremragende arbeid. Hver av de ti sangene rommer detaljer å bite seg merke i, i og for seg med unntak av den avsluttende «Ved mitt bord» som er en slags «kassettvariant» som Rune uttrykker det, der vi kun hører lyden av Bennys stemme og kassegitar med litt bakgrunnsstøy, men det er jo også en effekt og et gjennomtenkt grep.
To sanger utmerker seg spesielt i mine ører, «Bli hos meg» og «Min Far, jeg skjenker deg min hånd». Førstnevnte er nesten cohensk i tekst og uttrykk, det nærmeste Benny kommer en eksplisitt grisevise, plassert i et 50-tallsarrangement med nydelig gitarsolo spilt av Geir Sundstøl. «Min Far, jeg skjenker deg min hånd» er omtalt som «salmen» og har fått sitt eget preludium skrevet av produsentduoen. Når Benny begynner å synge er det en sang som man skulle tro handlet om forsoning med Vår herre på terskelen til det evige liv, men Benny er ikke religiøs. Dette er den ene sangen på Sirkelen er sluttet som ikke handler om ham, men det er også en av de fineste, kanskje til og med en av de fineste han har spilt inn i hele sin karriere.
Samlet sett er trilogien for et gedigent mesterverk å regne, inneholdende totalt 30 sanger som har forandret vår oppfatning av Benny Borg for alltid. Vi kan vel også trygt si den har forandret Bennys liv, og da skulle jeg mene kunsten har gjort en god jobb på vegne av oss alle.
Erik Lukashaugen er den minst kjente i denne troikaen, men det håper jeg det en dag kan bli slutt på. Midt på treet er hans sjette plate, og selv om to av dem i sin helhet er viet tolkninger av Hans Børlis dikt er det trubaduren og låtskriveren Erik Lukashaugen som selvstendig kunstner vi aller helst skal ta på alvor. Det vil selvfølgelig være urettferdig å sammenligne andres lyrikk med Børlis, og i det perspektivet har Erik gjort det vanskelig for seg selv, men han er simpelthen en fremragende tekstforfatter like mye som han skriver uimotståelige melodier.
Jeg tør påstå at han aldri har vært bedre enn på den nye platen. Riktignok har han satt musikk til to Børli-dikt («Junikveld» og «Under himmelen») også her, og han har dessuten tonesatt Sigbjørn Obstfelders «Jeg ser» og fått Tom Roger Aadland til å skrive teksten på «Skogblues», men han er ikke dårligere på egen hånd. Å skrive sanger som «Hvit desember», «Byen jeg forlot» og den løsslupne «Fiskespråk» krever sin dikter.
Det er noe umiddelbart sympatisk ved visesang og visesangere, og når Erik Lukashaugen åpner sin nye plate med en hyllestsang til sin mor, «En gang en mor», er det liksom ikke måte på. Men det kler ham. En sang som denne kunne lett blitt overdrevent sentimental, men Eriks finstemte dikteråre unngår klisjeene, til tross for at han benytter store ord. Grepet som gjør at det fungerer så bra er at han ser alt gjennom et speil inn i fortiden, som en samling minner. Det er som en velformulert takketale i en jubileumsfeiring, av det slaget de færreste kan skrive og i hvert fall ikke sette musikk til.
«Hvit desember» er en utstrakt hånd til en venn som er dumpa, som ber om en drikkekamerat Erik ikke kan være, men som han likevel vil hjelpe. Han kan ikke forlate ungene, men inviterer heller vennen hjem, for eksempel til en filmkveld, eller om han tar med gitaren kan de jamme som i gamle dager, og i sangens rørende avslutning ringer han på døra. Jeg antar at historien er sann. Den er formulert på en måte som tyder på det, og hvilke formuleringer! Enkle, men fine ord til en venn som skal være glad for å ha en Erik Lukashaugen i livet sitt.
«Byen jeg forlot» er en annen perfekt vise, et melankolsk tilbakeblikk på studiedager gjennom et nytt besøk i en fremmed by som ganske sikkert er Trondheim. Han vandrer i gater der han ikke kjenner seg igjen, der stamkafeen har skiftet både navn og meny, men bybrua kaster den samme skyggen som før. I «Elverum var hele verden» skriver han om hjemstedet og en oppvekst med småbyliv, i pakt med naturen og elementene rundt, og den rommer samtidig en erkjennelse av at Oslo og han «aldri fant tonen». Erik Lukashaugen er en småbytrubadur, men han er like fullt universell. Som oslogutt kan jeg fint forholde meg til en annen oppvekst når den er forklart så godt som her.
«Fiskespråk» ble skrevet i frustrasjon over ikke å kunne uttrykke seg like godt som han tror han gjør, og er den ene spretne og humoristiske sangen som bryter med platens øvrige alvor. Ikke at alt er så innmari trist altså, men «Fiskespråk» er utvilsomt det nærmeste Erik Lukashaugen har vært Øystein Sunde så langt i platekarrieren.
Når vi hører «Junikveld» er det lett å forstå – og bifalle – at Erik ikke gir slipp på Hans Børli uten videre. Han er en utømmelig kilde til nye komposisjoner, og «Junikveld» er som det fineste musikalske postkort fra Børlis hjemtrakter. Selv om de er et par timers kjøring fra der Erik kommer fra er det samme landskap med de samme menneskene, og i hans hender er Børlis poesi stadig utsøkt ivaretatt. La meg også gi litt skryt til noen av musikerne som gjester på Midt på treet og dukker opp på «Junikveld». Tarjei Nysted er Eriks faste mikser og musikalske våpendrager, en multiinstrumentalist som her trakterer kontrabass og hardingfele, og også Siri Snortheims vakre cello gir farge til sangen.
Jeg kan ikke avrunde denne anmeldelsen uten å ha nevnt «Skogblues» annet enn i forbifarten. Som allerede nevnt er teksten skrevet av Tom Roger Aadland, og om han er blant annet å si at han er en av våre aller fremste tekstforfattere. Det viser han til fulle her, og Erik har skrevet en forførende melodi som kler den perfekt. Et av mange høydepunkt fra en plate som er full av dem.
Trygve Skaug, Benny Borg og Erik Lukashaugen har gitt ut hver sin plate som begeistrer meg voldsomt og rører meg dypt. Sangene på Stor gutt, Sirkelen er sluttet og Midt på treet er kloke, velskrevne og melodiøse, nydelig fremført og nydelig arrangert. Så ja, det står meget godt til med norsk visekunst. Du skal lete litt etter bedre bevisførsel enn hva disse platene gir.
