Tilbake til Øya

Jommen er det stas med festival! Etter to år med pandemi er verden i det minste tilnærmet normal igjen, med alt det innebærer av kulturarrangementer og sosial omgang, to av de tingene jeg har savnet mest. I går var det åpning av Øyafestivalen 2022, og det var en solfylt og varm drømmedag for historiebøkene. Mye bra musikk fikk vi også.

Under forhold slik vi hadde i går er det svært vanskelig å forestille seg en riktigere åpning av festivalen enn den Kings Of Convenience presenterte. Erlend Øye og Eirik Glambek Bøes lett pastorale, nedstrippede og intenst akustiske (!) poplåter er selve lyden av nettopp slike sommerdager. Si hva du vil om at duoens fire plater ikke skiller seg veldig fra hverandre – fjorårets Peace Or Love var deres første siden Declaration Of Dependence 12 år tidligere og låter omtrent som den ble spilt inn uka etter – men sangene de snekrer sammen er så utspekulert fine at det ikke spiller noen som helst rolle. Første del av settet var forbeholdt de to alene med hver sin kassegitar og sedvanlig innbydende melodier, og mot slutten ble de akkompagnert av fiolin, bass og trommer uten at det akkurat ristet i scenekonstruksjonen av den grunn. Kings Of Convenience er pur vellyd, og det er nesten så jeg hadde vært fornøyd om det stoppet der.

Men altså, brenn. For et liv det ble! brenn. er også en duo, bestående av Edvard Smith Save (vokal, gitar) og Rémy Malchère Pettersen (trommer), men live er de forsterket med ytterligere to gitarer og en bassist. Her er det et energinivå som kan sette fyr på scenen uten at de hadde trengt å benytte seg av pyroeffekter som spruter flammer hist og pist. Synd at ikke Kaja Gunnufsen gjestet på den strålende «Mystisk», men hvem bryr seg? brenn. leverte en ehh… brennhet konsert og var en av de store opplevelsene for meg i går.

Jeg så ikke så mange hele konserter som jeg pleier å gjøre under Øya. Det hadde flere årsaker, men det var mye som ikke helt traff meg i går. Jeg lot meg dog ikke plage nevneverdig av det. Årets festival er kjærkommen uansett, og det var først og fremst hyggelig å møte venner og kjente i det fine været, se litt musikk her og der, klemme og smile og skåle og spise soppesmørbrød.

Gårsdagens kanskje kuleste konsert sto amerikanske Bikini Kill for. Punkbandet som langt på vei står som grunnleggere av riot grrrl-scenen er kanskje mer relevant enn noen gang. I en tid der verden – og særlig USA – går baklengs inn i fremtiden, hvor reaksjonære krefter vinner frem, og det tilsynelatende blir vanskeligere å være så å si alt annet enn velstående, hvit mann for hver dag som går, trenger vi artister som Kathleen Hanna og hennes kumpaner som taler makta midt imot. De gjør det med godt humør også, tross alvoret i budskapet, og hissige punklåter som «Rebel Girl» og «Suck My Left One» slår gnister i ettermiddagssolen. Bikini Kill er rett og slett dritbra!

Hva ellers? Jeg likte veldig godt nigerske Mdou Moctar og hans elektriske ørkenblues. Tenk deg en kombinasjon av Tinariwen og Jimi Hendrix, og du er ikke langt unna. Jeg hadde store forventninger til Aldous Harding, men hennes introverte kunstrockforestilling passer nok adskillig bedre i et lukket rom med tilviste seter og mørk kveldsstemning enn i et festivaltelt.

Forresten var det sikkert en tabbe å forlate festivalområdet når Gorillaz bare så vidt var kommet i gang, men jeg valgte helt bevisst å gå tidlig hjem. I dag står de gode konsertene i kø, og straks er jeg på plass igjen. Været er dessuten minst like bra som i går, så dette skal bli bra. Snakkes!