Taylor Jenkins Reid
«Daisy Jones & The Six»
(Hutchinson London)
[usr 5 text=»false»]

Aldri hørt om Daisy Jones & The Six, sier du? Hva med albumet Aurora? På slutten av 70-tallet var sanger som «Turn It Off», «This Could Get Ugly» og «Impossible Woman» overalt. Bare synd ingen har hørt disse sangene i virkeligheten. I amerikanske Taylor Jenkins’ Reids siste roman Daisy Jones & The Six forteller hun historien om det fiktive californiabandet gjennom øyevitneskildringer fra bandmedlemmene selv, familie, venner og samarbeidspartnere. Med en ikke ubetydelig eleganse gir hun liv og følelser til syv musikere som prøver å overleve og holde sammen under de elleville forholdene som rådet i musikkbransjen i dets aller mest eksessive tiår.

Det er umulig ikke å tenke på Fleetwood Mac og innspillingen av Rumours når du leser Daisy Jones & The Six. Det klassiske 1977-albumet var da også utgangspunktet for Jenkins Reid da hun startet arbeidet med romanen, og i særdeleshet forholdet mellom Stevie Nicks og Lindsey Buckingham. Romanens sentrale figurer, Daisy Jones og Billy Dunne, har åpenbare likhetstrekk med de to, men de er også tydelig fiktive personer, med sine egne oppdiktede historier.

Når vi møter Daisy Jones er hun tenåring fra et rikt kunstnerhjem i Hollywood Hills der hun går for lut og kaldt vann. Foreldrene enser henne knapt, og hippiescenen på Sunset Strip har en tiltrekningskraft på henne som skal bli livsendrende. I begynnelsen er hun bare en blant de mange unge jentene som søker groupietilværelsen, men Daisy vil mer enn å bli anerkjent for sitt magnetiske utseende og har en drøm om selv å stå på scenen, om selv å være del av den spennende musikkscenen som på slutten av 60-tallet sprang ut fra Laurel Canyon. Hun har en stemme som matcher det vakre ansiktet og fremtoningen og blir da også lagt merke til. Hun får platekontrakt, men må mot sin vilje nøye seg med å spille inn et album med coverlåter. Hennes egne låter er uferdige skisser som hun ikke har arbeidet med. Hun er vant til at det meste bare kommer til henne – penger, dop, utseende, stemme, alt er på plass – men forstår ikke at man også må arbeide – hardt – for å oppnå virkelig suksess.

Parallelt med historien om Daisys tidlige år skriver Jenkins Reid om hvordan bandet The Six, ledet av låtskriveren og sangeren Billy Dunne, tar sine første famlende steg på vei mot berømmelse. De øvrige fem bandmedlemmene som i varierende grad er sentrale i handlingen er Billys bror George, Karen Sirko, brødreparet Pete og Eddie Loving og Warren Rhodes. De står på terskelen til noe stort, men det andre albumet mangler det lille ekstra. Det kommer i form av «Honeycomb», en duett med Daisy Jones. Ikke bare er det en sterk låt, men samspillet mellom Daisy og Billy slår gnister. Det løfter Daisy Jones’ lenger inn i rampelyset, og The Six får akkurat den oppmerksomheten de trenger. Eller?

Daisy Jones & The Six har et bredt register av virkelige historier fra rockens annaler å spille på. Det må ha vært utrolig morsomt for Taylor Jenkins Reid, men samtidig svært krevende, å skape en egen historie som fremstår som realistisk uten å gjenfortelle faktiske hendelser. Når det besluttes at Daisy og The Six skal spille inn et helt album sammen legger det samtidig grunnlaget for bandets uunngåelige endelikt. Daisys og Billys egoer kolliderer på så mange katastrofale måter at det synes utrolig at det til slutt blir et album i det hele tatt, og at det blir så bra som det gjør virker enda mer spinnvilt. Men du kan si nøyaktig det samme om Rumours og dens tilblivelse. En plate som i større grad oppsummerer 70-tallets dekadente musikkadel i California og samtidig er så himla bra finner du ikke. Det nærmeste i mine ører er Eagles’ Hotel California som ble utgitt to måneder før Rumours, men Rumours var også resultatet av at begge parene i Fleetwood Mac gikk gjennom opprivende brudd under innspillingen. John og Christine McVie snakket ikke til hverandre i løpet av de seks månedene det tok å spille inn platen, mens Lindsey Buckingham og Stevie Nicks brukte mye tid på å skrike til hverandre og krangle. På toppen av det hele gikk også Mick Fleetwood gjennom et brudd, der en av hans beste venner hadde innledet et forhold til kona hans. Det var noe ekstra pikant over dette som ikke en gang de interne stridighetene i Eagles kunne hamle opp med og som gjorde Rumours til en slags såpeopera fra virkeligheten i musikks form.

Innspillingen av Daisy Jones & The Six’ eneste album er en fest å lese om. All handling presenteres som innledningsvis nevnt i intervjuform, og etterretteligheten til aktørene settes på prøve når de gjenforteller episoder og anekdoter på forskjellig vis. Sannheten finnes kanskje et sted midt imellom. På denne måten benytter romanen en velkjent fortellerform, blant annet fra musikkjournalistikken, men der det ofte dreier seg om et kortere tids- og/eller handlingsforløp, dekker Daisy Jones & The Six en tidsramme som strekker seg fra 1965 til bandets siste konsert, 12. juli 1979. Ingen har noen sinne fått vite sannheten om hvorfor bandet gikk i oppløsning på denne datoen. Før nå.

Daisy Jones & The Six kunne fint vært en virkelig historie. Både 70- og deler av 80-tallet var i sannhet hedonismens virkelige tidsalder i musikkbransjen, preget av hemningsløst narkotika- og alkoholmisbruk, fri og tøylesløs sex, enorme egoer og en livsstil som kunne ta livet av de fleste. Mange bukket da også under. Daisys ukontrollerte misbruk er av det stygge slaget, og Billys vandring på den smale sti er en kamp han må ta hver dag. Etter å ha stått på avgrunnens rand har han valgt familie fremfor rock’n’roll, men da er ikke posisjonen som frontfigur i et av USAs mest suksessrike band det beste stedet å befinne seg på slutten av 70-tallet.

Dette er en roman som bør appelere til alle som satte pris på den tidligere Rolling Stone-journalisten Cameron Crowes film Almost Famous om det fiktive bandet Stillwater, og selvsagt alle som har lest en rockbiografi eller to, for eksempel Stephen Davis’ uautoriserte Led Zeppelin-biografi Hammer Of The Gods eller Mötley Crüe-medlemmenes egen (fortalt til Neil Strauss) The Dirt som nå er blitt til en middels vellykket Netflix-film. Den bør også appelere til den som lar seg fascinere av mytene rundt band og artister som nettopp Fleetwood Mac og Eagles, men også Jackson Browne, Joni Mitchell, Linda Ronstadt, Carly Simon, Warren Zevon og alle de andre som bidro til å gjøre California til et musikkens ground zero på 60- og 70-tallet.

Det Taylor Jenkins Reid først og fremst gjør er likevel ikke å skrive om selve musikkscenen, men om kvinnenes plass i den. Med alt hennes romanfigurer Daisy Jones og Karen Sirko står overfor viser hun hvor mannsdominert og sexistisk bransjen var, noe ganske mange kvinnelige artister nok fremdeles vil hevde den er. En av de mest talende replikkene i romanen – som både sier noe om hvor drøyt alt var og samtidig distanserer aktørene fra deres tidligere liv – kommer fra The Six-trommeslager Warren Rhodes i det siste kapittelet «Then & Now»: Now I live in Tarzana, California, in a huge house surrounded by strip malls, my kids are in college, and no one asks me to sign their tits anymore.

Noe som for øvrig er imponerende er at Taylor Jenkins Reid har skrevet tekster til samtlige av de ti låtene på Aurora og samlet dem bakerst i boken. De er forbausende gode til å være skrevet av en som ikke har skrevet en sang i sitt liv, og ikke minst virker de troverdige i forhold til gnisningene mellom Daisy og Billy. Beskrivelsene av sangene gir meg også lyst til å høre dem. Aurora virker rett og slett som det kuleste albumet du aldri har hørt!

Daisy Jones & The Six er i ferd med å bli en 13 episoders TV-serie produsert av Amazon med Reese Witherspoon i hovedrollen, og da må nødvendigvis noen skrive musikk til tekstene. Om ikke annet vil det bli interessant, og med et så godt utgangspunkt som denne romanen er, kan det slumpe til å bli en god TV-serie også. Mens jeg venter på at den skal bli ferdig, hører jeg Rumours noen ganger til. Det finnes adskillig verre måter å korte ned ventetiden på.

Sjekk også: De 100 beste instrumentallåtene