Tegneserier på ramme alvor

Dominique Goblet
«Den som later som lyver»
(No Comprendo Press)
[usr 5 text=»false»]

Jeg husker godt da begrepet «tegneserier for voksne» ble forsøksvis lansert i Norge. Det skjedde tidlig på 80-tallet da blant annet vidt forskjellige serier som Corto Maltese og den halvpornografiske Kvinnen fra stjernene ble lansert, og forlagene gjorde det de kunne for å distansere disse fra Donald og Fantomet. Jeg tror nok stadig mange er av den oppfatning at tegneserier er en barnegreie, men har du fulgt med bare ørlite grann de siste 20-30 årene kjenner du det mer presise begrepet «tegneserieroman» som jeg tror ble brukt første gang for å beskrive Will Eisners enestående En kontrakt med Gud. Om tegneserier for voksne er et litt hult begrep, kan vi altså i det minste si at tegneserien som medium er blitt voksent.

Ha meg unnskyldt denne forsøksvise historietimen (som sikkert også kunne vært mer presis), men når jeg åpner Dominique Goblets selvbiografiske Den som later som lyver innser jeg hvor mye som har forandret seg siden jeg første gang stusset over hva tegneserier faktisk kunne være. Denne belgiske tegneserieboken er en smertelig utleverende biografisk fremstilling av Goblets følelsesliv, resultatet av oppveksten med en alkoholisert far, en brutaliserende og åpenbart sinnsforvirret mor, og et forhold i voksen alder til en mann som ikke klarer å bli ferdig med et tidligere forhold og dermed får rollen som bedrageren. Dette er heavy stuff, strålende godt fortalt gjennom tekst, tegninger og andre grafiske virkemidler, ulikt noe jeg tidligere har sett.

Les også: Tretti tusen varulver, men bare én Nemi

Fortellerstilen er ikke linjær. Historien hopper i tid og rom, med en kronologi som ikke bare blir brutt av forskjellige tilbakeblikk, men også tegneteknikker. Jeg skal ikke prøve å late som jeg har nevneverdig peiling på de tekniske aspektene ved tegning, så den lar jeg ligge, men det jeg kan si er at det er fascinerende å følge handlingen fra ekstremt karikerte figurer via store, nesten tomme, skraverte tablåer og videre til poetiske sekvenser der fortellingen får utspille seg videre uten at det ytres et ord.

Og alltid kommer vi tilbake til den sterke historien, som innledningsvis antydet av det brutalt nakne slaget. De to kapitlene som handler om det håpløse kjærlighetsforholdet er sågar skrevet av Guy Marc Hinant. Og hvem er det? Mannen i forholdet. Her har vi altså to tidligere kjærester/elskere som sammen blottlegger sin fortid, og de er begge nådeløst ærlige. Det er likevel Goblets historie som fortelles, og Hinants bidrag styrker egentlig bare inntrykket av hennes katarsis og påfølgende følelsesmessige gjenfødelse.

Den som later som lyver er den første av Dominique Goblets tegneserier som er oversatt til norsk, opprinnelig utgitt i 2008. Et siste poeng verdt å nevne er i den anledning dette: Hun har selv stått for håndtekstingen, av den grunn at også den fungerer som et sentralt grafisk virkemiddel. Uvanlig, som alt annet ved denne boken.