Stor stemning på Interstate 20s første dag

Skal vi dømme etter publikumsoppslutning og stemning – og kvalitet på artistene – ser det lyst ut for americanafestivalen Interstate. Den startet i fjor som Interstate 19, i år er det Interstate 20, og jeg ser ikke bort ifra at vi kan komme langt opp på 20-tallet om ting fortsetter som nå. Med utsolgt hus på Vulkan i Oslo kom et knippe norske og utenlandske americanaartister med god musikalsk spredning for å gjøre seg lekre i går, og selv om ikke alt var like skjellsettende, var det nok gull til å kunne kalle første dag mer enn vellykket. Konsertene er fordelt mellom puben Pokalen i første etasje og Vulkan Arena i andre, med en liten pause mellom hver av dem.

Med vakre harmonier og lavmælt bluegrass åpnet Winding Road festivalen på overbevisede manér. Foto: Erik Valebrokk

Først ut i går var den norske bluegrasstrioen Winding Road på Pokalen bestående av Trine Skullestad Hølland, Øyvind Fredriksen og Erlend Skullestad Hølland. De debuterte med det flotte albumet Steady Ground i 2018, og tro meg når jeg sier at de levde opp til tittelen under gårsdagens konsert. Dette er muligens ikke musikk som flytter fjell, men til gjengjeld kommer den fra fjellene. Det er nydelig akustisk musikk med opphav i Appalachenes utilgjengelige regioner i de amerikanske sørøststatene Virginia, Kentucky, Tennessee og North Carolina (sånn cirka). Med vakre harmonier, autoharpe, mandolin, kassegitar og ståbass tryller de frem sine nydelige sanger, hvori opptatt blant annet en flott versjon av Crosby Stills Nash-klassikeren «Helplessly Hoping».

Malin Pettersen er som alltid en fest å se, både som soloartist og medlem av Lucky Lips eller Robert Moses & The Harmony Crusaders. På Vulkan Arena i går var det solo som gjaldt, og i bagasjen hadde hun en løs og ledig blanding av sanger fra solodebuten References Pt. 1, det akustiske minialbumet Alonesome og velvalgte covere av blant annet George Jones og Lucinda Williams. Bandet er strålende, med Alexander Lindbäck som trommevikar for Olaf Olsen, og Malin selv er i storform. Her er det liksom bare godt humør og positive vibber – triste sanger til tross – og Malin smiler fra øre til øre og gir jernet så innmari. Hun er i ferd med å opparbeide seg en rutine og en trygghet på scenen som sikrer henne plass blant de absolutte toppnavnene innen norsk americana.

Noen som er på vei samme sted er trioen Sweetheart som på bakgrunn av tre singler har gjort seg veldig godt bemerket det siste året med sin eksepsjonelt stillferdige og ditto vakre musikk. Låtskriver, gitarist og vokalist John Arne Ø. Gundersen, steelgitarist Frode Bjørnstad, og pianist og harmonivokalist Anne Mette Hårdnes gjør kanskje ikke så mye ut av seg med sceneshow og store fakter, men du verden som sangene tar igjen for det. Selvsagt var det en smule forstyrrende med all praten fra barområdet, men de relativt mange publikummerne som valgte å høre på sto som fjetret og tok inn den nydelige musikken. John Arne er simpelthen en gudbenådet låtskriver, og de stillfarne arrangementene er enkle, men akk så effektive. Dette var andre gang på forholdsvis kort tid jeg har sett Sweetheart, og du verden som jeg gleder meg til debutalbumet. Det spilles inn i mars, så det er godt håp om utgivelse til høsten. Er du blant dem som ikke har notert deg navnet, så gjør det nå. Dukker Sweetheart opp et spillested i nærheten av deg, er det bare å kjenne sin besøkelsestid.

Den kanadiske folk/country-duoen Kacy & Clayton overtok scenen på Vulkan Arena, men jeg må innrømme at jeg mistet interessen ganske raskt. Pent og pyntelig, men uten låter som helt treffer meg. Jeg lot meg heller ikke bergta av singer/songwriteren Jonah Tolchin fra New Jersey. Han stilte alene med sin countryblues og avgjort fine sanger, men jeg må med skam å melde bare unnskylde meg for at jeg ikke var så interessert i ham i går. Han er avgjort flink – noe også Kacy & Clayton er – men disse måtte spille annenfiolin.

Tilbake på Vulkan Arena var det imidlertid duket for aftenens virkelige headliner, Tyler Childers. Han stilte med fullt band – og hvilket band – som dro på fra start til mål og feide gjennom et godt og representativt utvalg låter fra de siste to platene Purgatory og Country Squire. De skulle egentlig spilt i kveld, men Tyler er Grammy-nominert for låta «All Your’n» og måtte reise hjem tidligere for å rekke utdelingen, så takk og pris at det lot seg gjøre å flytte konserten. Og blir det en Grammy er det høyst fortjent. For noen låter han skriver – «Feathered Indians», «Country Squire», «Gemini» og så videre – og som han leverer! Det var absolutt ingenting å utsette på gårsdagens konsert. Alle forventninger ble innfridd, og som jeg antok på forhånd ble dette en konsert for historiebøkene.

Svenske David Ritschard avsluttet gårsdagen med en intet annet enn fantastisk konsert på Pokalen. Med de fem musikerne i ryggen som trakterte gitar, fele, pedal steel, bass og trommer og utgjør backingbandet Krokodiltårarna, skrev denne konserten seg også forsiktig inn i historiebøkene. Ritschard ga ut debutalbumet Brobrännaren i fjor, et album jeg helt åpenbart har hørt for lite på. Hans empatiske sanger om trange kår og klasseforskjeller med mer, levert med humor og varme, vakte vill begeistring hos publikum som i utgangspunktet må ha undret seg litt over den rare fyren i polyesterjakke og slips, men det ga seg nok fort. David Ritschard har en sceneutstråling av de sjeldne og er en tekstforfatter som føyer seg i klassisk svensk visetradisjon, fra Evert Taube til Lars Demian, via Fred Åkerström og Ulf Lundell. Han dro til og med frem en flott versjon av Fred Åkerströms eviggrønne «Oslo» til stor begeistring. En fantastisk konsert, og kveldens desidert mest overraskende positive opplevelse for mitt vedkommende.