Stjernestøv i Tøyenparken – Øya 2024, dag 2

Visse artister har «det». Jeg snakker ikke om det vage og litt uhåndterbare begrepet X-faktor, jeg snakker om rent, uforfalsket stjernepotensial. Den 26 år gamle London-jenta Raye (Rachel Agatha Keen) er en slik artist som har kastet lassoen mot en komet, koblet seg til kometens hale, og er på full fart ut i kosmos der stjernehimmelen lyser med full kraft ned på jorden og gjør den til et ganske bra sted å være, all elendighet til tross. Det er i grunn den funksjonen all stor kunst er ment å fylle, et tomrom som kan hjelpe oss å holde ut, og noen – som nettopp Raye – drysser store mengder stjernestøv over oss fra sin plass der oppe, og det gjør dem ekstra verdifulle.

Kan Raye måle seg med legendariske skikkelser som Amy Winehouse, Edith Piaf, Frank Sinatra, Michael Jackson eller Billie Holiday? Det spørs, av den åpenbare årsak at det ikke er plass til så mange slike, men hun har mange av egenskapene som trengs for å lykkes, blant dem evnen til å skrive fengende sanger, en stemme som kan pulverisere betong, et naturlig underholdningstalent, et ekstremt vinnende smil og sjarm i strie strømmer. At Raye ikke var headliner på Øya i går skyldes nok først og fremst at hun ikke har tilstrekkelig materiale å ta av, for jeg skal hilse å si hun ville taklet oppgaven. Om det finnes ikke fnugg av tvil.

Tilsynelatende er alt på stell når Raye skal på scenen. Strøken dekor, velkledde musikere som vet hva de driver med, vakker lyssetting og hele pakka. Når hun begynner å prate blir det imidlertid fort klart at her kan alt skje. Hun betegner seg selv som drama queen, er impulsiv nok til å stokke om på setlisten uten å blunke, mer enn antyder at hun har hatt sin skjerv av utfordringer i livet, og det er tydelig at hun satser på at rutine, en liten dose flaks og kjærleiken fra publikum skal hjelpe henne å hale dette i land.

Hvor profesjonelt og innstudert alt enn synes, er det også et ørlite element av fare å spore. Det tilfører konserten en ekstra spenning som viser oss at Rachel Agatha Keen i høyeste grad er et levende menneske. Når hun introduserer bluesen «Mary Jane» ved å fortelle publikum om hva avhengighet kan bety og fremfører sangen sittende på scenegulvet, er hun ytterst sårbar, men ikke redd for å være det, selv om mange tusen tilskuere følger intenst med. Og når hun synger den vonde, selvopplevde #metoo-«hymnen» «Ice Cream Man» er det krevende å holde tilbake tårene.

Raye er innom en rekke sjangere i løpet av sitt korte sett, fra tilnærmet storbandjazz i åpningen «The Thrill Is Gone» til høyoktan popmusikk i monsterhiten «Escapism» til slutt. Vi får en dose elektronika, litt mer blues og en fantastisk versjon av James Browns tidløse «It’s A Man’s Man’s Man’s World». Hun er en entertainer av et format jeg knapt kan huske å ha sett på en scene, en naturbegavelse og et talent som transcenderer det dagligdagse og tilfører oss alle en solid porsjon glede, avledet både av den åpenbare entusiasmen hun legger i opptredenen, men også en ren musikalsk glede som ikke kan forklares, men kjennes i hver fiber av kroppen.

Etter en vanskelig start på karrieren debuterte Raye omsider med albumet My 21st Century Blues i februar i fjor. Det ble kåret til British Album of the Year under Brit Awards og har vært gjenstand for flere andre gjeve priser og nominasjoner. Jeg må innrømme at jeg ikke har lyttet nok til denne platen, men det har jeg tenkt å gjøre noe med. Hun ga nylig ut den nye singlen «Genesis», og la oss anta at det signaliserer at plate nummer to er underveis. Med den under beltet – forutsatt at den blir bra – bør Rayes stjerne være sikret ettertrykkelig. Neste gang hun kommer til Norge fyller hun Oslo Spektrum (eller større) eller er glatt headliner på Øya. SOM jeg gleder meg til å se henne igjen!

Raye var ikke den eneste sterke popartisten i går heller. Britiske Jessie Ware inviterte til en ellevilt morsom discofest på Vindfruen et par timer senere. Hun vant sitt publikum med et forrykende show med discokule og discodansere, tung homoestetikk og husmorimage hånd i hånd, og et knippe låter som kan sette fyr på dansegulv fra nord til sør, øst til vest, i alle verdens kriker og kroker, forent av uforfalsket musikkglede og kjempestore smil.

Jessie Ware dukket opp med albumet Devotion i 2012 som var en smule preget av britisk dansemusikk fra den tiden. Platen inneholdt fine, dansbare sanger som «Running», «If You’re Never Gonna Move» og balladen «Wildest Moments», men med årene har hun skrudd musikken i retning klassisk disco og fremstår i dag som rene Gloria Gaynor – eller Kylie Minogue – med den forskjell at Jessie Ware er en «grå» britisk husmor med tre unger.

I går var hun armert med et fremragende sett med de sannsynligvis mest dansbare av alle hennes dansbare sanger. Til tonene av «That! Feels Good» fra det siste albumet av samme navn ble hun ført inn på scenen av to mannlige dansere med trompet og trombone som rekvisitter, og den neste timen ble en storslagen festforestilling, der mesteparten av musikken dessverre var på boks. Hun hadde med to musikere – en trommeslager som virkelig fikk jobbe for føden og en kombinert gitarist og keyboardist – men de spilte ikke på alle låtene. Til gjengjeld var det full fyr i dansing og koreografi, og Jessie Wares «britisk husmor-image» i kontrast til den homoerotiske discoestetikken var en fryd å bivåne.

Og ja, vi danset. Publikum var ekstatisk, vekket til live av en artist som ga alt hun hadde og litt til. Om det ikke var liv nok i leiren under «Beautiful People» mot slutten, skal jeg si det tok av da vi fikk en versjon av Chers «Believe», før den skråsikre «Free Yourself» ble den mektige finalen helt sist. Da hadde vi også vært innom blant annet den fantastiske nye singlen «Lift You Up» som egentlig er en duett med fantastiske Romy. Det eneste som hadde gjort gårsdagens opptreden enda bedre, var om hun dukket opp for å synge sammen med Jessie, men det vi fikk var altså MER enn nok.

Ellers da? Mye bra, så det er på tide med en ørliten oppsummering av dagen for øvrig.

Forrige gang André 3000 besøkte Øya var som den ene halvdelen av hiphop-duoen Outkast. I går var han her med sitt nye musikalske prosjekt som vel kan karakteriseres som det stikk motsatte. Albumet New Blue Sun som kom i fjor er en 87 minutter lang utforsking av musikk i skjæringspunktet mellom ambient, new age og jazz, og han hadde med seg fire utsøkte musikere – en tangentmann, en gitarist og to trommeslagere – for å fortsette vandringen i dette landskapet. Han presiserte at alt som skjer på scenen er improvisert og takket publikum for viben som ga dem input til å fremføre akkurat gårsdagens musikk.

Det ville vært lettvint å avfeie dette prosjektet som det rene visvas, men jeg ble dypt fascinert. André 3000 og hans medsammensvorne gir ikke ved dørene og forventer neppe en ekstatisk respons heller, men jeg var tydeligvis ikke den eneste i publikum som lot meg besnære av det jeg hørte. De fikk en forbausende god mottagelse, men så er også Øya-publikummet en høflig gjeng.

Andreas Røysum Ensemble var gårsdagens første band på hovedscenen Amfiet. Selv om ensemblet har sluppet tre plater, var dette upløyd mark for meg, og jeg lot meg til de grader glede over det jeg hørte. Jeg tror de var 17 musikere på scenen, og det låt deretter. Her var mye og stor lyd, og musikk som nok har sine røtter i jazzen, men også trekker veksler på norsk folkemusikk og amerikansk blues og soul, og dessuten ikke er redd for å tøye grensene ytterligere.

Røysum selv spiller klarinett, og han kaster seg inn i musikken med en entusiasme som er smittende. Evig smilende, åpenbart begeistret for alt av prestasjoner medmusikantene og vokalistene – anført av Sofie Tollefsbøl fra Fieh – leverer og med en ekte formidlingsglede, er det ikke mulig å stille seg avvisende til dette. Av coverlåter bet jeg meg spesielt merke i Billy Stewarts «Sitting In The Park» og Etta James’ «I’d Rather Go Blind», begge låter som viser kraften i Sofies stemme. At hun og Andreas er en spennende musikalsk kombinasjon, kan du trygt si. Mitt inntrykk er at de deler en intuitiv forståelse av at musikk kan ta dem inn i det ukjente, og at det der finnes store oppdagelser som de ennå har i vente. Hva det kan føre til, skal bli spennende å høre.

Fullt så begeistret var jeg ikke for Holly Humberstone. Hun er en ung britisk artist med to forholdsvis iørefallende plater på samvittigheten til nå, og hun spiller en rett frem, ganske ukomplisert popmusikk som primært er gitarbasert. I mine ører blir hun dessverre som en lightversjon av Taylor Swift; helt OK, men heller ikke mer. Selv et kort festivalsett blir i lengste laget, og det sier vel det meste.

Da er det mer tak i samiske Ella Marie. Etter en årrekke i front for bandet Isák, har hun gjort soloartist av seg, og både som sanger, skuespiller og aktivist fortsetter hun sin kamp for samenes rettigheter og kultur. Hun forener joik og popmusikk på forbilledlig vis, og som de fleste har fått med seg har hun en flott stemme som blant annet fikk skinne i Stjernekamp for noen år tilbake. Jeg må innrømme at musikken hennes ikke treffer meg så hardt som den sikkert burde, men jeg lover å fortsette å følge med på det hun gjør av den grunn at jeg tross alt liker dette ganske godt.

Andre artister jeg gløttet innom i går var Orions Belte som låt riktig så flott og Kristi Brud som dessverre kjedet meg (jeg er veldig begeistret for fjorårets debutalbum Alt er nytt). Til slutt fikk jeg med meg noen låter med Janelle Monáe, og selv om det låt tøffere enn Sinsentrikken ga jeg meg tidlig. Sånn er det med gamle folk. Vi orker ikke like mye som før, og i dag holder jeg meg unna Tøyenparken grunnet det gufne været. Ses i morgen i stedet!