Stjernemøte under deLillos’ nye plateinnspilling

Noen musikalske konstellasjoner er mer vellykkede enn andre, og kombinasjonen av de noget aldrende herrene i deLillos og de fremdeles temmelig unge damene i No. 4 er ett hundre prosent vellykket. Det er det heldige utgangspunktet for deLillos’ kommende single «Halvveis rundt jorden» som ble spilt inn under helt spesielle omstendigheter som del av det kommende albumet La oss bli fri, fra all nostalgi.

Det er lov å føle seg litt ekstra privilegert iblant. I går og i forgårs spilte deLillos inn sitt nye album i Løkken Nøisomhed på Frogner, en staselig privat villa fra 1850-årene der syvende generasjon av familien Mohn i dag har tilhold. Dette er gamle venner av familien Lillo-Stenberg, og barokkmusikeren Johan Nicolai Mohn – som forteller de fremmøtte om stedets opprinnelse – og hans kone Tone Wik har åpnet dørene til huset for denne enestående plateinnspillingen. I den vakre stuen i villaens andre etasje spiller deLillos inn sin nye plate, samlet rundt én mikrofon, der et knippe venner og familie er samlet for å bivåne seansen.

Konseptet går kort og godt ut på at bandet skal fremføre de 11 sangene i rekkefølge foran et lite publikum fire ganger fordelt på to dager, slik at de kan velge de opptakene som fungerer best. Men dette er altså så gammeldags som en plateinnspilling kan gjennomføres. Lars Lillo-Stenberg har skrevet et lite «programark» der det blant annet står: «… sannheten er jo den mixen som vi klarer å oppnå her og nå i dette nydelige og staselige rommet. Og sannheten har også en kvalitet og et sound.» Det er denne sannheten som nå er festet til tape og skal ut på plate 21. april.

Les også: Mitt aller første deLillos-intervju fra 1985

Det lille publikummet må være musestille mens sangene blir spilt. De tre larsene, Lillo-Stenberg, Beckstrøm og Lundevall, samt Øystein Paasche er samlet rundt en stereomikrofon midt i rommet, mens anslagsvis 40-50 mennesker sitter på små klappstoler og spisestuestoler foran dem. Det er fremdeles dagslys når de begynner å spille, og sakte men sikkert senker mørket seg utenfor de store buede vinduene mens stearinlysene rundt i rommet bidrar til en fullkomment magisk stemning. Vi får ikke lov til å klappe mellom sangene, men oppfordres til å vinke til bandet i stedet, og etter hver sang vinker og smiler vi av hjertens lyst. Dette er nemlig utrolig hyggelig og fint. Etter seks sanger får vi endelig lov til å klappe. Da er vi nemlig gjennom side 1 på platen, og det blir en liten pause i opptaket så alle kan få strukket litt på bena, gått på do og slikt.

Innspillingen er helt akustisk, og de 11 sangene er delvis overskuddsmateriale fra den forrige platen Peiling på seiling som kom i oktober. I stedet for å lage et dobbeltalbum valgte altså plateselskapet Drabant Music og deLillos å vente, og da Lars Lillo fikk ideen om å spille inn en ny plate på denne måten var det bare å sette i gang.

Sjekk også: La La Land – nydelig hyllest til den klassiske musikalen

– Vi er vant til at januar er stille og fredelig, men ikke i år. Vi har bare øvd og øvd for å bli klare til dette, sier Lars Lundevall med et smil. Når vi antyder at det hadde vært kult om deLillos gjorde en konsertserie der de spilte alle platene akustisk – de spilte gjennom alle platene i løpet av ti maratonkvelder på Popsenteret i Oslo i 2015 – nærmest stønner han. – Ikke si det til Lars! Kanskje han synes det er en god idé.

Lars Lillo ler godt, og antyder at det iallfall kunne være en god idé å gjøre enkelte konserter på denne måten, bittesmå steder med plass til 30-40 personer.

La oss bli fri, fra all nostalgi blir hverken livealbum eller vanlig studioalbum, men noe midt imellom. De nye sangene har et helt eget demoaktig lydbilde som vi aldri har hørt på noen deLillos-plate tidligere, med kliss nakne og nedstrippede arrangementer. De har ingenting å skjule seg bak, og spiller de feil er det bare å starte på nytt. Det skjer forbausende få ganger i løpet av den gjennomgangen vi overværer. Det går i ball to ganger på åpningssangen «Du er så lat», men ellers er det få feilskjær. Det er tydelig at de har øvd mye på dette, og det som tar tid mellom sangene er å stemme instrumenter.

Lars Beckstrøm bidrar med sangene «Et lite vink» og «Lille mamma», og Lars Lundevall står for det som er en av de mest umiddelbare sangene, «Jord». Resten er som vanlig signert Lars-Lillo, med unntak av «Halvveis rundt jorden» som han har skrevet sammen med Ingeborg Marie Mohn fra No. 4. Hun er husets for lengst utflyttede datter, og der har vi altså linken til No. 4. Da jeg intervjuet Lars i fjor høst i forbindelse med Peiling på seiling snakket han pent om den talentfulle trioen, og nå er vi altså samlet i barndomshjemmet til den ene av dem, i samme rom som No. 4 har hatt utallige øvinger.

Les også: Det store dybdeintervjuet med Lars Lillo-Stenberg

Familien Mohn er altså av det musikalske slaget , og det er derfor ikke unaturlig at Johan Nicolai – altså verten – spiller fløyte på «Du er så lat» og at Ingeborg spiller kontrabass og fiolin på flere andre sanger. Aller finest er det når mer feminine stemmer blander seg med deLillos-gutta. «Halvveis rundt jorden» er en duett mellom Lars Lillo og Emilie Christensen, No. 4s frontfigur, med fantastiske koringer. Er ikke denne singlen en fremtidig deLillos-klassiker (og No. 4-klassiker) så vet ikke jeg, men også på de to fine sangene «Tog til Kristiansand» og «Bø» er det vakker pikesang. Den besørges ikke av No. 4, men av Steinerjentekorets «veteraner» som er et kobbel med døtre og nieser av Lars Lillo, samt husets yngste datter Martha og Per Vestabys datter Maria.

Det låter muligens ikke like vakkert når vi alle sammen får lov å kore på de siste linjene av «Harpar», men det er veldig gøy. Det er en nidvise Lars har skrevet om et innbrudd på familiehytta i Kjerringvik. Selvsagt er det trist med alt som blir stjålet, men ingenting smertet mer enn at Harpar, trehesten Lars og brødrene hadde lekt med som små, var borte. Da vi bidro med tekstlinjen «Harpar skal man ikke rappe» gjentatte ganger føltes det som en viktig parole.

«Mye er skummelt i 2017, men dette skal bli veldig hyggelig», skrev Lars til oss som var invitert. Han fikk helt rett. Dette var virkelig en usedvanlig opplevelse. Når jeg etter at bandet har spilt sine 11 nye sanger sier at han og deLillos er veldig flinke til å finne på slike stunt, bekrefter han også antagelsen om at dette er noe som gir dem mye glede.

– Det er litt som om vi har to karrierer. En der vi spiller greatest hits-sett, og en der vi gjør litt mer spesielle ting som dette. Det er klart vi setter stor pris på sånt, sier han og smiler fornøyd. La oss bli fri, for all nostalgi er i boks, og sannheten er dermed spilt inn slik den var der og da, i den nydelige villaen på Frogner, en mørk og grå fredags ettermiddag i februar i det herrens år 2017. I påvente av utgivelsen 21. april, har jeg bare en siste ting å si: Tusen takk for meg!