Eric Church
Parkteatret
1. mars 2016
[usr 5 text=»false»]

I hjemlandet USA fyller Eric Church stadioner og store arenaer. I Oslo spiller han og bandet for 500 publikummere på lille Parkteatret. Snakk om kontrast, og snakk om stas!

Salen er full av forventning når singer/songwriteren Andrew Combs entrer scenen helt på egen hånd for å varme opp den lille skaren av countryfans som har funnet veien hit. De stillferdige og fine sangene tas godt imot av et publikum som i utgangspunktet er her for å høre bredbeint countryrock med vel så mye vekt på rock som på country. Selv om det er litt hyling fra noen fulle ungdommer foran scenen, parerer Combs alt som kommer og ber dem på en svært pen måte som det ikke er mulig å la seg fornærme av om å holde kjeften sin. Det går sånn måtelig bra, men som mangeårig trubadur er Combs selvsagt vant til å spille for litt av hvert. Han gjør et supert lite sett, selv om Ottar «Big Hand» Johansen ved siden av oss forteller kjæresten sin at han syntes det var «litt kjedelig». Ikke enig! Combs spiller alene, men får med to av bandmedlemmene sine til å kore på en nydelig «Too Stoned To Cry» og hevder at resten av bandet ble arrestert ved ankomst til Gardermoen. Det hadde angivelig noe å gjøre med ting som kan røykes.

En drøy halvtime etter at Combs har takket for seg, entrer Eric Church og bandet hans scenen og smeller til med en knakandes god «Knives Of New Orleans». Hovedpersonen selv oser av testosteron, og bandet enda mer. Særlig de to gitaristene som flankerer ham – Driver Williams og Jeff Cease – er «synlige», for å si det på den måten, begge med tattoo sleeves nedover armene, Williams med svulmende muskler og Cease med langt, hvitt fippskjegg og attitude i bøtter og spann. Trioen i front er med andre ord noe helt annet enn dine gjengse countrymusikere. Det er heller ikke outlawcountry à la Waylon og Willlie. Eric Church og band er del av det nye Nashville som delvis har brutt med tradisjonalismen, men samtidig vet hvor den kommer fra og ærer det som har vært. Si hva du vil, men i en hver Eric Church-låt ligger en countrylåt i bånn, den er bare fremført annerledes av musikere som har et noe annet image enn Tex Ritter eller Randy Travis.

Les også: En hardcore trubadur på norgesbesøk

Med i bagasjen har han sitt ferske album Mr. Misunderstood som kom helt uventet i november. Det er hans femte til nå og i mine ører også hans beste. Her balanserer han de to uttrykkene sine bedre enn på noen tidligere utgivelser, i den forstand at countryuttrykket er dypere totalt sett enn på de tidligere platene, samtidig som det avgjort også er ganske rocka. Gårsdagens sett var i hovedsak basert på Mr. Misunderstood og forgjengeren The Outsiders som er den rake motsetningen. En stor produksjon bidrar til å distansere The Outsiders en smule fra resten av Church’s katalog, men albumet inneholder noen steingode låter, som for eksempel tittelkuttet (avslutningsnummeret i går) og «Talladega».

Det er tydelig at bandet har det helt topp på den lille scenen. Disse gutta er vant til å springe rundt på store scener i store konserthaller, arenaer eller stadioner, men som alle band har de startet i det små. Dette er en påminnelse om hvor de kommer fra, og de gliser godt på sin svært begrensede tumleplass. Eric Church selv er en mer enn habil entertainer, smiler og småpludrer mellom sangene og synger med betydelig pondus og en deilig og varmende southern drawl. Selv om nedslagsfeltet totalt sett er countryrock, inneholder gryta også elementer av både blues, gospel og soul i forskjellige sammenføyninger, og konserten står aldri i fare for å bli kjedelig.

EC2
Jeff Cease, Eric Church og Driver Williams ser hakket mer badass ut enn countrystjerner gjorde før i tiden. Foto: Erik Valebrokk

Hans mest kjente låt er «Springsteen» fra 2011-utgivelsen Chief, en fantastisk komposisjon som handler om ungdommelig kjærlighet satt til et soundtrack av Bruce Springsteen-sanger. Den kom naturlig nok som et av de siste numrene i går og satt som et skudd. Det skadet heller ikke at inkorporerte Springsteens «I’m On Fire», for øvrig en av flere titler han nevner i den strålende teksten. Et annet høydepunkt fra konserten som er tekstmessig beslektet er nydelige «Record Year» fra det nye albumet. Her namedropper han  Waylon Jennings, George Jones, Hank Williams og flere, og i likhet med «Springsteen» er det en genial countrytekst. Det er da også på tekstene man aller best hører Eric Church som en countryartist – tenk titler som «Mixed Drinks About Feelings» og «Round Here Buzz» . Innholdet for øvrig er befolket av «vanlige folk» og deres tilværelse på den amerikanske landsbygda. Ikke rart Eric Church er blitt superstjerne i USA.

Om han derimot blir superstjerne her i Norge betviler jeg, men å se ham og bandet på en så liten scene som den på Parkteatret er et privilegium, og sjansen kommer neppe igjen. Dette er av den typen opplevelser som tilhører sjeldenhetene, så kort oppsummert var dette rett og slett jævla stas å få være med på!

Les også: Terje Pedersens bransjekupp