Den nye Netflix-serien Stranger Things er en meget underholdende blanding av… tja, Stephen King, Alien-filmene, The Thing, Poltergeist og Dungeons And Dragons – samt veldig mye mer. At det er en TV-serie med bena godt plantet i fortiden kan vi trygt si, og med handling lagt til 1983 har serieskaperne The Duffer Brothers lykkes godt i å male et gjenkjennelig tidsbilde fra den gang da.
Vi befinner oss i en småby i Indiana, i kjelleren til Mike (Finn Wolfhard) som spiller Dungeons And Dragons med vennene Lucas (Caleb McLaughlin), Dustin (Gaten Matarazzo) og Will (Noah Schnapp). Når de må gi seg for kvelden, og de tre andre 12-13 år gamle guttene sykler hvert til sitt, følger vi til sist Will Byers som bor i et avsidesliggende hus langt inne i skogen. Hverken moren Joyce (Wynona Ryder) eller broren Jonathan (Charlie Heaton) er hjemme, og når Will føler en nifs tilstedeværelse og løper inn i skjulet for å lade et gevær forsvinner han i løse luften.
Neste dag vandrer en ung jente med barbert hode og sykehuskjortel ut av skogen og sniker seg inn på en diner der hun blir tatt på fersken når hun prøver å stjele mat av eieren Benny. Han ringer barnevernet, og når en kvinne han tror er sosialarbeider ringer på blir han skutt og drept. Jenta – som kaller seg Eleven (Millie Bobby Brown) etter en tatovering hun har på håndleddet – flykter tilbake til skogs der hun møter Mike, Lucas og Justin som er på leting etter sin forsvunne venn. Eleven har telekinetiske evner og er seriens klart mest spennende skikkelse.
Alle spor leder til en hemmelig forskningsstasjon som tilhører det amerikanske energidepartementet, og det som foregår der er utvilsomt av en karakter som ikke tåler dagens lys. Den er ledet av den mystiske doktor Martin Brenner (Matthew Modine), og her får vi et sånt deilig konspiratorisk element som alltid fungerer, særlig når «agenter» fra forsøksstasjonen skal samhandle med de lokale politimyndighetene ledet av den «plagede» politisjefen Jim «Hop» Hopper (David Harbour).
Uten å røpe så mye mer av plottet foregår den videre handlingen på to plan, i denne verdenen og en parallell verden – en «opp ned-verden» – der det finnes unevnelige redsler og Will sannsynligvis befinner seg i live, iallfall om Joyce har rett. Hun mener at Will prøver å kommunisere med henne gjennom lampene i huset, en teori som naturlig nok ikke så mange deler med henne. Hun blir avfeid som hysterisk og at hun innbiller seg ting i sorgen over å sannsynligvis ha mistet sønnen. Men én ting er sikkert; noe fryktelig skjuler seg i skogen.
Med sine totalt åtte episoder à 45-50 minutter er Stranger Things fort unnagjort, enkel og effektiv underholdning. Det skal sies at dette ikke er en påkostet kvalitetsserie av typen Breaking Bad eller The Wire. Manuset er mildt sagt fullt av huller, og produksjonen ser svært billig ut, men manuset er til gjengjeld fundert på en knakende god idé, og seriens utseende må også betraktes som en hyllest til filmer og TV-serier fra 80-tallet.
Som nevnt har The Duffer Brothers tegnet et godt tidsbilde med vekt på detaljer som interiør, klær, populærkultur og nyhetsbilde, og at Stranger Things ser litt cheapo ut må følgelig tillegges ønsket om å gjøre serien «realistisk» innenfor disse rammene. Kun et sted (som jeg har oppdaget altså) bommer serieskaperne, og det er når Jonathan forteller lillebroren om bandene han elsker og The Smiths er blant dem. Ved utgangen av 1983 hadde The Smiths kun gitt ut to singler, og de hadde til gode å gjøre seg bemerket i USA. For øvrig er filmmusikken signert Kyle Dixon og Michael Stein utmerket, som hentet fra en samtidig TV-serie. Det er dessuten moro at kjente «80-tallsskuespillere» som Winona Ryder og Matthew Modine har to av de bærende rollene.
Ennå er det ikke avgjort om det blir en sesong to, men la oss håpe. The Duffer Brothers har lagt igjen et hav av løse tråder som jeg – og helt sikkert også mange andre – er sugne på å få nøstet opp i nye episoder. Vi krysser fingre.
Les også: Tullebukker på tur