Tone Bringsdal
«Prologue»
(Mother Likes It Records)
[usr 6 text=»false»]

Et navn virkelig å se opp for er Tone Bringsdal, en ung singer/songwriter fra Mandal som for noen uker siden debuterte med EPen Prologue. Den inneholder fire sanger som danner en… vel, prolog, til en fortelling som skal utvikles videre over et fullt album og enda en EP, en epilog. Og nei, det deles ikke ut poeng for å gjette seg til at sistnevnte blir hetende Epilogue. Tone har produsert sammen med Torgeir Waldemar og hans faste våpendrager Anders Møller, som også er hennes musikalske samarbeidspartnere. At denne trioen virkelig har funnet tonen kan jeg skrive under på. Her er det en tydelig felles forståelse for hvor veien bærer.

De fire sangene på Prologue er usedvanlig velskrevne, mørke sanger fra et univers som normalt forbindes med de dype amerikanske fjelltrakter slik de er beskrevet i romaner av folk som Larry Brown, Donald Ray Pollock og kanskje særlig Daniel Woodrell. Det desidert mest åpenbare musikalske referansepunktet er Gillian Welch og David Rawlings samt de dystreste delene av O Brother Where Art Thou?-soundtracket, men Tones historier er også beslektet med tragiske sanger og mordballader som «Tecumseh Valley», «Long Black Veil», «Silver Dagger» og «Where The Wild Roses Grow». Her er det ikke mangel på elementer som armod, svik, kynisme, desperasjon, lidelse, drap og sjalusi, temaer som er sentrale i en eller flere av de nevnte sangene. Men på grunn av Tones geografiske opphav – det norske sørlandet og ikke de amerikanske sørstatene – la oss kalle dette skjærgårdsamericana.

I was born a man
Bred and raised in my daddy’s holy land
My name is Joanna
I live down the road
My name is Joanna
I live down the road

I was taught to sell
My life, my love, my body and my self
You can call me honey
I live down the road
Call me honey
I live down the road

Slik åpner sangen «Jane I» som jeg har videopremiere på her på bloggen (se lenger ned på siden). Tittelfiguren som er født som mann og heter Joanna, Honey og senere også Mr. Money og Jane, alt ettersom, er som et spekter, en spøkelsesaktig skikkelse som beveger seg et sted mellom drøm og virkelighet. Det er noe Twin Peaks-aktig i det at Jane er så uhåndgripelig, vag og ikke helt av denne verden.

I «Jane II» blir bildet enda mer skurrete og utydelig:

I am Jane, I am Joe
It hardly matters who you know
When the sun sets in East
When the priest has cursed us and diseases have ceased

Tone Bringsdal fremstår som en låtskriver som har adskillig mer rutine og erfaring enn hun faktisk har. De fire sangene som utgjør Prologue er til debut å være intet annet enn oppsiktsvekkende. De to siste sangene heter «Gold Digger» og «Man», og gir ytterligere kjøtt og blod til historien hun forteller uten at jeg helt ser hvor det bærer ennå. Jeg er ikke en gang sikker på om de synges fra samme perspektiv eller om det er forskjellige karakterer som har fortellerstemme.

Sikkert er iallfall at Torgeir Waldemar og Anders Møller er helt rette personer for henne å jobbe med. De har begge det som virker som en intuitiv tilnærming til stemning og atmosfære. Perkusjons/rytme-motivene til Anders og lap steel, barytogitar, munnspill og andre instrumenter som trakteres av Torgeir gir kaskader av farge til sangene. Her er det susende, soniske lyder, og Tones eget gitarspill og diskrete pålegg med synth er også avgjørende for det fantastiske resultatet. Den siste sangen, «Man», er bare henne og kassegitar, og det låter så fint at vi godt kunne hørt en hel plate fremført på samme måte. Med masse klang på stemmen underbygges det spøkelsesaktige fra tekstlinjer som «sometimes I see you staring into the empty, I don’t believe you enjoy what you see». Det hele dirrer av uhygge og ubehag.

Inntrykket av at alt ikke er fryd og gammen blir ikke mindre av å se videoen til «Jane I». Det er en liten sort-hvitt-film regissert av Tone selv sammen med kjæresten Kjetil Sjølingstad, som for øvrig også bidrar med piano på «Gold Digger». Her møter vi en liten jente som finner en koffert på stranda som hun leker med, hun blir ungdom og hun blir voksen, og da er det Tone Bringsdal selv vi ser. Kofferten er med henne fremdeles, men det er blitt flere av dem, og i en uttrykksfull scene ser vi henne slepe syv-åtte sammenbundne kofferter etter seg gjennom skogen, et bilde som minner oss om Jesus som bærer sitt kors opp Via Dolorosa.

Nå ender ikke Tone og koffertene på Golgata, men tilbake på stranda der vi startet. I en dobbelteksponert scene ser vi både den voksne og den unge «Tone», og plutselig kommer et sveip av blodrødt over filmen når den voksne skikkelsen står på et svaberg og ser ut mot havet der friheten (?) kanskje venter et sted i horisonten. Det er så man kunne ønsket seg små filmer til alle de fire sangene. Som musikkvideo betraktet er dette uttrykksfulle saker som illustrerer sangen og dens innhold på en veldig fin måte.

Se videoen her, og hør for all del hele Prologue, ved å følge Spotify- eller Tidal-lenken under.

Det kommende albumet er ikke påbegynt i studio ennå, men forhåpentligvis er det klart i løpet av 2020, før altså den siste EPen skal avslutte denne dystre, mørke og vakre sagaen som her er påbegynt. Jeg gleder meg veldig til fortsettelsen.