Roger Græsberg & Foreningen
«Trøst»
(Safe & Sound Recordings)
[usr 6 text=»false»]

Det er ikke stort mer enn et år siden Roger Græsberg & Foreningen ga ut sitt debutalbum Triste sanger og vals som av uforklarlige årsaker ikke ble nominert til Spellemannpris. Bedre countryplate ble nemlig ikke utgitt i Norge i fjor, så enkelt er det. Og fattige fjorten måneder senere er Græsberg og bandet tilbake med oppfølgerplaten, enkelt og greit kalt Trøst.

Om jeg var imponert over debuten og ikke minst over tekstforfatteren Roger Græsberg, er jeg ikke mindre fascinert over lyrikken på Trøst. Roger har en udiskutabelt litterær tilnærming til sine triste historier, og en omgang med ord som ikke er hverdagskost innen countrymusikk på norsk, eller for den saks skyld på engelsk. Koblet med sin solide melodisans innebærer det at Trøst på ingen måte står i skyggen av sin forgjenger. Den er del to av en sangkatalog som neppe ender her heller, og som holder et nivå som bør vekke oppsikt langt utover den enge krets av norske country-, roots- eller americanaentusiaster.

Om sangene på Trøst kanskje ikke i like stor grad som hos for eksempel Stein Torleif Bjella eller Levi Henriksen vitner om levd liv, er det hevet over tvil at Roger forstår de personene han skildrer i sangene sine. Vi møter et knippe mennesker som stort sett befinner seg i begynnelsen av livet, der usikkerhet, sjenanse og en generell hjelpesløshet preger dem. Men her er også drømmer og håp, ambisjoner og fremtidsvisjoner. Og optimisme. Persongalleriet på Triste sanger og vals var fylt av ukuelige optimister som reiser seg gang på gang etter at verden og livet har gått dem imot. Trøst gir muligens mer plass til avmakten mange kan føle, men den er heller ikke veldig annerledes. I den grad tekstene skiller seg fra dem på debuten kan det ligge i at den nye platen i større grad åpner for nettopp trøst og en forsikring om at ingen er helt alene.

«Å leve en drøm» åpner albumet og er en sang om å bryte ut av vante mønstre og finne sin egentlige plass. «Ingen visste hva de skulle bli før de plutselig en dag bare ble» synger Roger om overgangen fra å være barn til å bli voksen og det er tid for å stå opp om morran, få på seg klærne, «gjøre noe for en gangs skyld» og leve eller søke drømmen.

Jeg ville skrive slik som Børli
Skrive meg fri fra enkle kår
Skrive litt om livet
og om døden og store tanker som en skoging aldri får
Men uten mot eller erfaring
bør slike tanker helst sove i fred
Ikke lek poet
når du faktisk vet
at du ikke er det

Roger Græsberg kommer fra Finnskogen og bor på Kongsvinger, et stykke nord for Eidskog der Hans Børli ble født for 100 år siden. I jubileumsåret synes det passende at Roger gir et slikt anerkjennende nikk til vår store skogsdikter, og jeg vil tro – jeg kan ikke min Børli godt nok til å være sikker – at Hans Børlis lyrikk har betydd mye for ham. Riktignok er ikke skogen og naturen like mye til stede i Rogers tekster, men hør på «Skogssang», og du befinner deg så avgjort i samme landskap som det Børli vandret gjennom:

Jeg kan høre skudd, lyden bærer så godt i trær
Jeg gikk fra regn til sludd, fra søt frukt til tyttebær

«Skogssang» er for øvrig en stillfaren ballade om en ung mann som vokser opp i skogbrynet der han aldri har funnet seg helt til rette, men som nå så vidt har begynt å høste litt livs- og skogserfaring. Omsider har han begynt å forholde seg til omgivelsene på en våken måte og begynt å kle seg ordentlig fordi han er lei av å fryse på tur. «Før ble jeg våt og så ble jeg sur». Det har altså tatt seg opp, iallfall litt.

En dag skal jeg synge sangen om mitt liv
Og den blir ganske trist og den mangler litt driv
Men den er sann
Jeg er en enkel mann

«Sangen om mitt liv» er et slags nøkkelspor på Trøst og platens nyeste single. Med tekstlinjen «De sier triste sanger selger dårlig i år» refererer den direkte til tittelsporet fra Triste sanger og vals og fortsetter «… er du desperat nok så må du ta det du får». Det er en sang som mer eller mindre definerer Roger Græsberg som låtskriver og tekstforfatter, en sløy «countrygynger» der tristessen understøttes av en klagende pedal steel. Kompet er ikke ulikt hva Willie Nelson har gjort på en rekke låter, som for eksempel «Sad Songs And Waltzes» som altså ble til «Triste sanger og vals» da Roger oversatte/gjendiktet den.

På debutalbumet fantes to coverlåter, og den andre var Becks «Rowboat» («Robåt»). Ikke at den egentlig trengte andres sanger, da Rogers egne komposisjoner er mer enn gode nok. På Trøst har han skrevet samtlige ti sanger selv, med unntak av den første singlen «Sår» der han har fått hjelp med teksten av kjæresten Unnveig Aas, soloartist og dessuten medlem av Foreningen. Med sitt velklingende poparrangement er det en sang som skiller seg tydelig ut på albumet. Produksjonen denne gang har Roger gjort sammen med Kenneth Ishak (Kaja Gunnufsen, Universet, Beezewax, m.fl.), og det har resultert i et litt, men ikke veldig annerledes, lydbilde.

Sjekk også: 10 fantastiske tekster – del 4

«Sår», «Mer enn du tror» og «Ensomme gutter» er nok de tre sangene på platen som enklest kan kalles pop, mens «For god for alt» og særlig «Vill hest» både har islett av klassisk 70-tallsrock og det Gram Parsons kalte «Cosmic American Music». Hadde «Vill hest» vært utstyrt med engelsk tekst kunne den sågar glidd inn på et av Parsons’ to klassiske album, GP eller Grievous Angel. Det er også en av albumets desidert beste sanger der Roger går i rette med dem som vil se mening i alt her i verden og temme det som er vilt og fritt. Kall det gjerne en metafor for fremmedfrykt også.

En vill hest vil ha hover mot gress
En tam hest vil jeg aldri forstå

«Vill hest» bygger seg opp steg for steg og blir stor og mektig mot slutten. Den har i seg noe av det samme som den obskure artisten Indios nydelige 1989-hit «Hard Sun», som mange vil kjenne i versjonen til Eddie Vedder slik han gjorde den på soundtracket til Into The Wild. Likevel, hvor enn inspirasjonen måtte peke i musikalsk retning, henter Roger og Foreningen sangene tilbake til sitt opprinnelige ståsted slik at alt henger sammen. La oss heller ikke glemme at «Lyden av hjul» fra debutalbumet også var en poplåt så god som noen. Bandets musikk handler i bunn og grunn om det vi ynder å kalle det utvidede countrybegrep.

Roger skriver konsekvent i førsteperson uten at han av den grunn skriver om seg selv. Det finnes ett unntak på Trøst, den fine balladen «Boksang» der det er bibliotekaren Roger Græsberg (ja, det er jobben hans) som henvender seg til forfatteren, dikteren, poeten, låtskriveren i du-form:

Så mange uskrevne tekster
og notater som ingen får se
Som et drivhus med sjeldne vekster
som blomstrer hvis de vokser i fred
Har låst deg inne i måneder og år
Så mange timer foran et bord
Du husker godt da du var femten år
Første gang du skrev et uekte ord

Er så alt dikteren (og Roger selv) skriver løgner, slik han hevder i sangen? «Det er i virkeligheten allting skjer, men du har kunsten som døyver, du kan se det som ingen ser», synger han. Det speilet dikteren holder opp mot virkeligheten reflekterer ikke bare det som faktisk skjer, men også det som kan skje. Fiksjonen er en svøpe, en fluktvei eller selve redningen, en eskapisme som for mange vil være avgjørende for å holde ut livet og alle dets utfordringer. «Boksang» er en sang som binder resten av platen sammen.

Fortellerpersonene i Roger Græsbergs sanger – alle sammen gutter og menn – har en del å stri med, for å si det mildt, og mange av utfordringene dreier seg om forholdet til det annet kjønn. Jentegreier er vanskelig, og således er «Ensomme gutter» en sang som går til det som for mange er kjernen av problemet, en form for utilstrekkelighet som kan være både innbildt og reell:

Så mange ensomme gutter
Sånn som meg som aldri vet hva de vil
De vil ha ensomme jenter
Sånn som deg, men de får det aldri til

Sammen med «Sår» er dette platens store popøyeblikk, en superfengende låt med et enormt allsangpotensial og en melodi som bare sitter. Bandet har godt driv, der både Krister Skadsdammens pedal steel, mellotron fra produsent Ishak og gjestestrykere fra Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv gjør vei i vellinga og løfter sangen til noe som i en rettferdig verden ville vært en hitsingle.

Bandet, ja. Allerede nevnt er Roger selv, Unnveig Aas og Krister Skadsdammen, men de resterende to medlemmene av Foreningen skal også ha honnør for innsatsen. Alexander Lindbäck er en av Norges mest profilerte og mest brukte trommeslagere og har en naturlig plass her, både fordi han en meget habil countrytrommis og dessuten er mannen bak plateselskapet Safe & Sound Recordings som gir ut herligheten. Morten Andreassen er ny på bass og erstatter Tor Ånon Kleivane. I tillegg spiler Kenneth Bjørdal piano og orgel, samt at det dukker opp noen andre gjester; Erlend Egeberg Aasland, Erlend Skullestad Hølland og Torgeir Waldemar.

Jeg hadde trodd Kenneth Ishaks tilstedeværelse ville bety at Trøst skilte seg mer fra Triste sanger og vals, men den lyder som en helt naturlig forlengelse av debutalbumet. Der den er annerledes er nok mer i en sjangervariasjon enn rent lydmessig. Countrymusikken er stadig et bærende element, men albumet favner altså bredere enn som så.

Jeg synes den nye platen er marginalt mindre umiddelbar enn debuten, men det kan også skyldes at bandet ved forrige korsvei hadde overraskelsesmomentet på sin side. Når det er sagt er det i grunnen ingenting feil ved Trøst. Låtene og da spesielt tekstene er strålende, produksjonen er nydelig, og bandet er helt suverent. Det er all grunn til å gratulere med nok et blinkskudd. Bravo!

Sjekk også: Nydelig debutsingle fra superduoen Trudy & Dave