Det var som om portene til selve rock’n’roll-himmelen åpnet seg da Mike Scott og The Waterboys inviterte til noe i nærheten av høymesse i går kveld. Riktignok er det en viss forskjell på en forrykende versjon av Willie Nelsons «Me And Paul» som inkorporer et vers om to utsolgte hus i Oslo Konserthus og Høymessens Introitus med påfølgende syndsbekjennelse, men det føltes i hvert fall i grenseland religiøst. Med et kruttsterkt band i ryggen og en solid hitparade i bagasjen var det lite som kunne slå feil, og det gjorde det heller ikke, selv med en egen avdeling for den kuriøse nye platen Life, Death And Dennis Hopper som slett ikke alle kjenner – eller for den saks skyld elsker.
The Waterboys er det vi i gamle dager ville kalt Norgesvenner. Med en evig skiftende besetning kommer Mike Scott på besøk hit under hyppige turneer i anledning nye album. Både han og vi vet at platene ikke lenger er like spennende eller banebrytende som de en gang var, men Scotts muse forsyner ham stadig med nye sanger av vekslende, men heldigvis også ofte høy kvalitet. Selv har jeg kun sett The Waterboys to ganger tidligere – på Sardine’s i 1986 og Sentrum Scene i 2015 – også disse fantastiske opplevelser. Gårsdagens konsert var for øvrig den andre av to samme sted.
På denne turneen har Mike Scott invitert med det trondheimbaserte bandet Sugarfoot som oppvarming, en sekstett med beina godt plantet i amerikansk countryrock og sørstatsrock – med adskillig mer på lur også. Her snakker vi om en virkelig supergruppe med de to vokalistene og gitaristene Øyvind Holm og Hogne Galåen i front, backet av det kompet med Bent Sæther på bass og Even Granås på trommer, samt Roar Øien på pedal steel og Thomas Henriksen på tangenter. Sugarfoots sett er kort, men konsist, og med seks bunnsolide kraftlåter får de vist hva de er gode for og vel så det. Særlig «A Horse Called Your Love» og «Safe As Houses» fra andrealbumet Big Sky Country gjør vei i vellinga, men hele det halvtimes lange settet sitter som en kasta koffert midt i fleisen.
Det er litt av en appetittvekker, og når The Waterboys entrer den mørke scenen en halv time senere, står jubelen i taket. Mike Scott flankeres av en ekte Memphis «soul brother», Brother Paul Brown på et mektig Hammond-orgel og andre tangentinstrumenter, og James Hallawell på piano (han kan sin honky tonk, skal det vise seg), kor, falsettsang og gitar, Aongus Ralston på bass og Eamon Ferris på trommer. Uten videre dikkedarier smeller bandet til med en høyoktan rock’n’roll-versjon av Willie Nelsons «Me And Paul». Det er en svært passende introduksjon til bandet og ikke minst den spinnville Brother Paul ved Scotts side som gliser som besatt gjennom hele konserten mens han banker løs på instrumentene. Scott har lagt inn et vers i denne soga om «rough and rocky travelling» som tar dem til Oslo Konserthus, men han har en litt mumlete og nonsjalant diksjon som gjør at kanskje ikke så mange i publikum helt får det med seg. Det store jubelbrølet uteblir iallfall når han synger om utsolgte hus to kvelder på rad.
«Me And Paul» baner vei for «Glastonbury Song», den første i en deilig hitparade fra The Waterboys’ tidlige år. Den brytes riktignok opp av hele elleve sanger fra årets Life, Death And Dennis Hopper, og det kommer vi tilbake til senere. Når sluttpartiet på «Glastonbury Song» setter inn med den over gjennomsnittlig allsangvennlige tekstlinjen «There is a green hill far away, I’m going back there one fine day», er vissheten om at dette vil bli en god aften ettertrykkelig bekreftet.
«How Long Will I Love You» er nærmest plankekjøring, mens en kraftig forlenget «Medicine Bow» blir kveldens første virkelige bravurnummer der vi for alvor får høre hva som bor i dette bandet. Ved gjentatte anledninger gjennom konserten trer Mike Scott til side og lar de to tangentmennene overta rampelyset. Særlig Brother Paul gjør mye av seg, men James Hallawell står ikke mye tilbake for ham hva gjelder talent. De «duellerer» med henholdsvis Hammond og piano, og det går unna så det holder mens det blytunge kompet, Mike Scott inkludert, jobber som et damplokomotiv i bakgrunnen, metronomisk stødig på vei mot klimaks.
«Fisherman’s Blues» er neste låt ut, og her bytter Scott ut den elektriske gitaren med kassegitaren. Det svinger ikke mindre av den grunn. Det er en stor og mektig versjon som sender bølger av eufori fra scenen og ut i salen. Når det kommer til stykket er det ikke mye blues over «Fisherman’s Blues» akkurat denne kvelden. Mike Scotts svermerier om det frie fiskerliv på havet, eller som «brakeman on a hurtlin’ fevered train crashing a-headlong into the heartland», er omsatt til ren jubel og intens lykke i Oslo Konserthus.
Kveldens største overraskelse kommer i form av en omarrangert og forlenget versjon av «This Is The Sea». Den har fått et tilnærmet countryarrangement som fjerner noe av den opprinnelige pompøsiteten, og bedre fremhever de melodiøse aspektene som gir en litt friere flyt. Scott har dessuten skrevet om teksten. Opprinnelig er den en litt «People Get Ready»-aktig hymne for de sinte og frustrerte blant oss med et budskap om å bryte den onde sirkelen og bli fri gjennom å hive seg på toget uten å løse billett og belønnes med mulig frelse der linjen slutter – «that was the river, this is the sea». I ny versjon har han beveget seg tilbake i tid, fra 1973 og til Berlin og München i 1933. Det er et uhyggelig varsel om at verden er på vei tilbake til mørket som startet med Hitlers maktovertagelse og tok med seg seks millioner jøder i døden, om en krig som raste i seks år og førte til at omkring 72 millioner døde, med amerikanernes atombomber over Nagasaki og Hiroshimas som et grotesk klimaks. «Let those blues shine like showers of rain», ber Mike Scott, og James Hallawells nydelige pianotriller lyder klokkerent gjennom salen. Og så kommer det:
Now, I can hear a train
In fact I hear two
One leads to Auschwitz
and one leads to the new
You can go back
or you can come with me
You don’t need a ticket
You’ve already paid the fee
That was the river
This is the sea
Å si at dette er mektige saker er ikke å bruke sterke nok ord. Mike Scott gir et visst håp, men velger du feil tog vil dette gå fryktelig galt. Likevel, når dette bandet med sin massive vegg av lyd bruker ti minutter eller der omkring på å banke inn sangens storhet, skal det godt gjøres å trå feil. Bare synd at ikke flere der ute er Waterboys-fans.
Etter denne maktdemonstrasjonen er det tid for å presentere Life, Death And Dennis Hopper. Mike Scotts beslutning om å sette av en egen avdeling midt i konserten til et slags potpurri, med elleve av de i alt 25 sporene som til sammen skildrer den legendariske skuespilleren og fotografens livssyklus, må kalles inspirert. Det er en plate som krever sin lytter, og jeg skal villig innrømme at jeg ikke har gitt den nok tid. Her er såpass mange aparte musikalske og tekstlige innfall at det virkelig gjelder å henge med, men når Scott under konserten introduserer sangene ved å fortelle anekdoter fra Hoppers liv får de nødvendig kontekst.
Som om ikke det har sprutet gnister nok av bandet inntil nå, skal jeg hilse å si sveiseapparatene ser ut til å være i bruk under denne delen av konserten. Life, Death And Dennis Hopper er rock’n’roll så det griner, tidvis på speed, og under flere av numrene er Øyvind og Hogne fra Sugarfoot med på kor, og Roar på pedal steel.
Det flytter godt på seg, og videoskjermen bak fylles av fotografier og filmklipp med Dennis Hopper, psykedeliske innslag og andre elementer som skildrer livet – og døden – til en betydelig amerikansk kunstner. I sum minner disse låtene meg på verdien av å gi musikk du ikke umiddelbart faller for en ekstra sjanse eller to. Jeg er fremdeles ikke helt overbevist om dette albumets kvaliteter, men konserten i går har gjort meg interessert i å dykke dypere.
Likevel gikk det et lettelsens sukk gjennom salen da Scott takket for oppmerksomheten og tok bandet over i konsertens siste fase som ble innledet med en storslått «Don’t Bang The Drum». Da han satte fra seg gitaren og tok over pianokrakken fra Hallawell for å spille «A Girl Called Johnny» tok det virkelig av. Enda mer liv ble det da han sang «Spirit» som så glir over i den mektige «The Pan Within», akkurat som på albumet This Is The Sea. Da var det liksom ikke måte på lykkefølelse. Her fikk vi kveldens feteste tangentduell mellom Brother Paul og James, og det er det morsomste jeg har sett på lenge. Når musikk gjøres som dette, kan ingenting måle seg. Den kraften som ligger i et slikt skue, er ren magi.
Etter et slikt paradenummer er det naturlig for et band å takke av, men det tok ikke mange minuttene før kvintetten var tilbake for ekstranumre. Scott satte seg igjen ved pianoet for en fabelaktig versjon av «The Whole Of The Moon» mens James tok over gitaransvaret og Brother Paul raste i vei på en slags synthgitar til stormende applaus og vill jubel. Helt til slutt inviterte Scott med seg hele Sugarfoot opp på scenen for en strålende versjon av George Harrisons eviggrønne «Isn’t It A Pity?» Du snakker om avslutning på en fantastisk kveld. Jeg gikk glisende ut av Oslo Konserthus med en cirka like blid kone, og konklusjonen var klar: FOR en opplevelse!
Her er en spilleliste med alle sangene som ble fremført i går, inkludert Sugarfoots oppvarmingssett.
Bra oppsummeringen av en av de beste konsertene jeg har opplevd!
Glad jeg ihvertfall fikk med meg denne anmeldelsen. Hadde ikke mulighet til å være der. Men så dem
i Roundhouse i London for 2 år siden så jeg forstår hva du snakker om …