Rekrutteringen til den norske americanascenen fortsetter – premiere på to nye blinkskudd

Silvertone
«I Can Hear (Hallelujah)»
(Silver Records)
[usr 6 text=»false»]

Inger-Katrin
«Old Friend»
(IKKL Music)
[usr 6 text=»false»]

Det vil tilsynelatende ingen ende ta. I dag har jeg førpremiere på to nye låter her på bloggen som – om det skulle være noen tvil – bidrar til å understreke at det norske americanamiljøet er i konstant vekst. Det er ingen grunn til å si at den foregår år for år, men snarere måned for måned. Det går, som vi sier, unna. Totenbandet Silvertone debuterer med den superfengende popcountrysinglen «I Can Hear (Hallelujah)», mens nordlandsjenta Inger-Katrin presenterer «Old Friend», en noe mer stillfaren single, som er den tredje fra hennes kommende debutalbum. Begge låter slippes fredag, men du kan høre dem her allerede nå.

Det er lenker til begge låtene nederst på siden.

Noe av det mest gledelige ved den norske americanascenen er den store variasjonen i uttrykk. Selve begrepet americana er i seg selv litt ullent og vanskelig definerbart, og for å beskrive det som skjer her til lands er søsterbegrepet nordicana opprettet for å signalisere et nordisk opphav, uten at jeg synes det har spesielt mye annet for seg enn å konstruere et nyord. I uttrykk skiller de norske americanaartistene seg forbausende lite fra amerikanske «forbilder». Én ting er at moderne innspillingsutstyr og musikalsk kompetanse oppleves som ganske identisk på begge sider av Atlanterhavet. Det som er enda viktigere å ta med i betraktningen er norske – eller nordiske – artisters grunnleggende forståelse for det generelle uttrykket i sjangeren eller de mange subsjangerne de flytter inn i med musikken de lager.

Både Silvertone og Inger-Katrin (med etternavn Kolvik Larsen) kunne fint passert som amerikanske utøvere innen sine respektive felt. Silvertones iørefallende og allsangvennlige debutsingle er kommers countrypop som sømløst glir inn i selskap med moderne amerikanske countrystjerner som Jimmie Allen, Luke Bryan eller Thomas Rhett, mens Inger-Katrine nye single føyer seg inn i en tradisjon som er hakket mer folkaktig og kan puttes i skuff med artister av typen Mary Chapin Carpenter, John Gorka og Lucy Kaplansky. Det som eventuelt måtte skille de norske fra de amerikanske artistene er tekstmaterialet samt uttalen, kall den gjerne drawlen, men musikalsk er begge på et nivå som imponerer veldig. Og enda viktigere, kvaliteten på låtene, de faktiske komposisjonene, står ut ifra min sølle forståelse av disse tingene ikke tilbake for hva som bedrives i USA.

Dette har selvsagt med personlig smak å gjøre, og kanskje er det også slik at jeg veldig gjerne vil at disse artistene skal lykkes og bli hørt utenfor Norge. Gudene skal vite at det ikke står på innsatsen. Norske americanaartister jobber hardt og målrettet for å nå ut, og med det stadige tilfanget av nye navn som dukker opp bak de allerede eksisterende er den jobben kanskje også marginalt enklere. Det oppstår virkelig et miljø eller en bølge, om du vil. Der spydspisser som Malin Pettersen og Darling West baner vei, tjener også deres innsats på at et stort felt med kvalifiserte artister kommer bak dem, klare til å bli med på moroa. Og gevinstene er kanskje enda større den andre veien, altså at de som går i bresjen nå gjør mye for kommende håpefulle – som nettopp Silvertone og Inger-Katrin. Vi skal ikke undervurdere den pionervirksomheten som er bedrevet til nå.

Silvertones «I Can Hear (Hallelujah)» er nærmest skamløs i sin omgang med popklisjeer. På snaut over tre minutter er sangen skåret inn til beinet rent komposisjonsmessig og har helt åpenbart vært gjenstand for mye finspikking. Du kan saktens være begavet nok til at en låt enkelt og ukomplisert renner ut av deg, men det tilhører unntakene. «I Can Hear (Hallelujah)» som er skrevet av vokalist og pianist Martin Wangen sammen med produsent Kim E. Bergseth høres på alle måter ut som en finjustert konstruksjon der ingenting er overlatt tilfeldighetene. Det umiddelbare beatet over et melankolsk piano, steelgitaren som kommer inn etter kort tid og det første refrenget som tar til på 40-sekundersmerket er en suksessoppskrift, og når alle elementer er på plass med lekre detaljer, harmonier og hooks sitter låta som en svingdør midt i fleisen. Du har svært små sjanser til å beskytte deg mot denne sjarmøretappen av en popcountrylåt.

Hadde «I Can Hear (Hallelujah)» blitt lansert av et stort maskineri i USA kunne den nådd høyt opp på Billboards countryliste, merk mine ord. Sangens religiøst uforpliktende «Hallelujah» har samme effekt som i Dr. Albans jublende glade danceklassiker «Sing Hallelujah». Det eneste «budskapet» er at alle ting er helt tipp topp og at livet er en fest – i Silvertones tilfelle nå som sangens jeg-person har funnet sin store kjærlighet:

Girl I can sing Hallelujah
Glory is a friend of mine
and Van is playing
I can hear Hallelujah
I swear on my mama’s grave
I’ve never felt this brave
Hallelujah

Akkurat som Van Morrison sang om Jackie Wilson for 48 år siden, synger Martin Wangen om Van Morrison, som et eksempel på kraften som ligger i stor musikk og store sangere, og som en metafor for den intense gleden han uttrykker i «I Can Hear (Hallelujah)». Kall sangen derfor gjerne en hyllest til Van Morrison, like mye som den er en hyllest til den store kjærligheten og, hvis du vil, til en kraft det står mye om i en tung bok med masse tekst og ingen bilder som begynner på bokstaven B.

Silvertone er for øvrig ikke uten erfaring. Bandet er tuftet på rester av rockbandet The Rocket Squad og bluesensemblet Hennessy Blues Blues og består i tillegg til Martin Wangen av gitarist og banjomann Paul Hennessy, bassist Ole Evensen og den stødige bluestrommisen Alexander Pettersen. Tore Blestrud gjester dessuten på pedal steel. Skal jeg sammenligne Silvertone med noen andre norske utøvere, vil jeg gi et lite nikk til den for de fleste glemte brødretrioen Crowtown fra Ski som ga ut to strålende, mildt kommerse, popcountryalbum på starten av 2000-tallet. La det også være en påminnelse eller et tips om å sjekke ut både Crowtown (2001) og Marshmallow Drive (2003), to meget gode plater.

Om Silvertones debutsingle skriker etter å nå toppen av countrylistene går Inger-Katrins nydelige nye single «Old Friend» adskillig mer stille i dørene. Ikke dermed sagt at den er stort snauere. Også denne er pianodrevet, men har et mer Bruce Hornsby-aktig uttrykk, og sangen for øvrig kunne utmerket seg på for eksempel en Shawn Colvin- eller Mary Chapin Carpenter-plate.

For å binde artister som Inger-Katrin og Silvertone sammen med andre navn som spenner fra Roger Græsberg & Foreningen og Ila Auto til Darling West og Louien – for eksempel – er samlebetegnelsen americana «kjekk å ha». Er det country, er det pop, er det folk, er det bluegrass, er det rock, er det gospel? Og så videre. Så lenge det ligger en grunnleggende følelse av klassisk låtskriverhåndverk i bånn som ofte eksemplifiseres nettopp av countrymusikken er det blitt gjengs gjerning å kalle det americana, og hvorfor ikke?

Inger-Katrins to foregående singler, «Follow You» og «Day Without A Name», er heller ikke nødvendigvis country, men også disse målbærer denne grunnleggende sjangerforståelsen som er så viktig. Slik for eksempel Louien eller Signe Marie Rustad gjør det, sklir Inger-Katrin uten å blunke vekk fra countryuttrykket når det måtte passe henne, men det er likevel en sjanger som danner en grunnmur for alle disse artistenes iboende låtskrivere.

«Old Friend» er en slepen og lettbent sang som er like deler «Hello In There» (John Prine), «Hello Old Friend» (Kim Richey) og Inger-Katrin selv. Sammenligningen skyldes mer enn tekst. Slik alle disse tre sangene er tilbakeskuende i tema ledsages de av arrangementer som matcher nostalgien. Det er nedpå, litt sløyt og veldig melankolsk. Forskjellen ligger i at der Prine og Richey henvender seg til reelle personer i sine tekster, synger Inger-Katrin om en ubestemt gammel «venn» som kanskje eller kanskje ikke er kjærlighetssorg. Teksten er åpen for tolkning.

Melankoli og tristesse er bærebjelker i veldig mye god populærmusikk, og trommeslager Ola Dønnems lette countryshuffle i «Old Friend» understreker stemningen i tospann med Sindre Sauarlias piano. Resten av musikerne – Alexander Espeseth på bass, Lukas Haugberg på kassegitar og Øyvind Glåmen på elektrisk gitar – legger seg fint på plass i lydbildet, mens Ida F. Kampenhaugs kor gir ytterligere farge til sangen. Inger-Katrins vokal er klokkeklar og tydelig, med fin diksjon og inderlighet og innlevelse. I en alder av 29 er hun ikke en pur ung debutartist, men en stemme som kommer med sin dose levd liv.

Både Inger-Katrin og Silvertone kommer med debutalbum i 2020. Inger-Katrins er heller ikke langt unna. Hennes Keepsafe slippes digitalt 17. april, mens vinylutgaven slippes 7. mai i forbindelse med en releasekonsert på Gamla i Oslo. Silvertones debut skal etter planen ut til høsten en gang. Jeg gleder meg til begge.

Sjekk også: Verdens beste spilleliste