Piknik i Parken dag 3 – drømmedag med damene

Etter en lang fredag med store musikkopplevelser og masse regn var det duket for siste dag av årets Piknik i Parken-festival, med enda flere store musikkopplevelser – og denne gangen i strålende solskinn. Og de som skinte aller størst og finest på Pipfests tre scener i går var de kvinnelige artistene, samt en ung mann ved navn Kristian Torgalsen. I overkant av 4000 tilskuere fant da også veien i går, så det ble en meget vellykket dag også for festivalledelsens del.

Glemt var fredagens regn da jeg ankom festivalområdet foran Vigelandmuseet i god tid før klokken tre i går. Solen skinte fra en himmel som var kledelig dekorert av småskyer hist og pist, og glade mennesker lå i gresset og hygget seg. Marte Wulff som åpnet gårsdagen i borggården må ha meg unnskyldt for at jeg uteble. Jeg hadde nemlig annet ærend, og første artist ut var for mitt vedkommende en ung herre jeg har gledet meg til å se, oslogutten Kristian Torgalsen. «No One Told You» er tittelen på hans debutsingle som kom for en liten måned siden, og er noe av det mest utspekulert vakre jeg har hørt i år. Det er en storslagen og smektende pianoballade som forener de beste sidene av James Taylor og Boz Scaggs, med harmonier fra Himmelen med stor H, fremført med en nydelig stemme som beroliger og forfører. La meg bare nevne at debutalbumet hans som kommer til høsten er produsert av Martin Horntveth (Jaga Jazzist) og at musikerne for øvrig er toppfolk som Olaf Olsen (Todd Terje, Band Of Gold, m.m.), Nicolai Hængsle Eilertsen (Band Of Gold, Elephant9, m.m.), David Wallumrød (Band Of Gold, m.m.), Martin Windstad (Kurt Nilsen, Jarle Bernhoft, m.m.) og Amund Maarud (gitarhelt).

Sistnevnte var den eneste som akkompagnerte Kristian i går, før Christer Knutsen også dukket opp og spilte piano på de to siste låtene. Det ble en aldri så liten høytidsstund på plenen for de få som hadde funnet veien til parken såpass tidlig, og Kristian fikk vist at han har mer enn én god låt på lur. Vi fikk et utvalg sanger som er forholdsvis varierte i uttrykket, men med Amund Maarud på plass ble det naturlig nok en aldri så liten slagside i retning av bluesens uttrykksform. Jeg kan også nevne at jeg har hørt det kommende debutalbumet i mer eller mindre ferdig form, og det er bare å glede seg. Kristian Torgalsen, folkens. Følg med på ham, og sjekk for all del ut «No One Told You» om du ikke har gjort det ennå.

Skott er en ung svensk kvinne og er dagens første artist ut på hovedscenen. Med fire singler på samvittigheten er det muligens et litt underlig valg, men at den elektroniske popmusikken hennes kler Piknik i Parken er det ikke tvil om. Hun er like strålende blid som solen og forteller at hun elsker Norge og norsk natur spesielt, og fremfører sangene sine med innlevelse og engasjement. Det er ennå for glissent til at det tar av blant publikum, men på bakgrunn av sanger som «Porcelain», «Wolf» og «Amelia» blir jeg absolutt nysgjerrig på mer. Skott er blitt sammenlignet med Lorde som angivelig også er uttalt fan, og hun har en turnésommer foran seg som blant annet tar henne til England, USA, Canada, Tyskland og Nederland. Kanskje var vi rett og slett veldig heldige som fikk se «the next big thing» fra Sverige i går? Fint var det, og hun hadde en svært sjarmerende scenefremtoning.

Etter Skott tok jeg en tur innom borggården for å se pianisten Simon Ghraichy som er en ekte verdensborger. Han er født i Frankrike av foreldre med libanesisk og meksikansk herkomst og vokste opp både her og der – og i Canada – og er kommet til Pipfest for å opptre sammen med den norske DJen Bendik Baksaas. Det høres ut som en interessant konstellasjon, men etter 20 minutter med Ghraichy alene ved pianoet (Baksaas kom nok etter hvert) trekkes jeg heller ut i parken der festivalgeneral Peer Osmundsvaag puster lettet ut etter gårsdagens Solange-drama (les om det her) og stolt viser frem champagnekurs for de voksne, mobillotto og maleaktiviteter for barna, Pipfests eget frimerke og mer til. Solen skinner stadig, og det er glade mennesker å se overalt. Det handles mat i de mange matbodene og fra foodtruckene, og folk koser seg med øl og annen drikke. Dette er vellykket, og Piknik i Parken er definitivt oppe og står nå, ingen tvil om det.

Men det er mer musikk på programmet. Jeg går dessverre glipp av irske Gavin James som angivelig var veldig bra, og neste artist ut på hovedscenen er oslobandet The Switch. Med en fersk Spellemannpris for fjorårets fine The Switch Album (deres tredje) er frontfigur Thomas Sagbråten og de øvrige fem bandmedlemmene i god form, åpenbart sugne på å spille på en større scene enn de pleier. En liten fangjeng har stilt seg opp foran scenen og heier dem frem, spesielt imponerte over skjorta til gitarist Filip Roshauw. Det er da også en kjempefin alohaskjorte, men den overgås lett av musikken som kommer mot oss fra scenen. The Switch spiller innbydende solskinnspop med klare 60-tallsreferanser av typen The Byrds, Love, Grateful Dead og The Doors, og aller morsomst er det å høre på når de drar låtene ut i lange instrumentalpartier. Da våkner min indre deadhead til liv for en stakket stund, og det blir rett og slett innmari god stemning.

Tash Sultana på scene 2 er noe helt annet, men du verden så kult! Hun er en 21 år gammel jente fra Melbourne som er et ekte one woman band, utstyrt med et arsenal av gitarer, samplere, trompet og litt av hvert. Hun er ufattelig blid der hun entrer scenen og gir seg i kast med sin helt spesielle hybrid av popmusikk, reggae, hip hop og folk. Her snakker vi om en voldsom energi og et enormt talent. Hun er en gitarist å se opp for, og har en melodisans som gjør at hun appellerer til både Jimi Hendrix-fans og Rihanna-fans, for å si det sånn. I løpet av kort tid er hun blitt et YouTube-fenomen, og med sanger som «Jungle», «Notion» og «Murder To My Mind» overbeviser hun stort. Dette er dritgøy å bivåne og nok en inspirert booking fra festivalens side. Det er fullt mulig å skape en variert festival ut ifra tanken om at artistene ikke skal være av det aller mest bråkete slaget, og artister som Tash gjør den enda mer vellykket.

Dagens første virkelig store konsertopplevelse står nå foran oss. Ane Brun spiller på hovedscenen, og hun kunne ikke gjort det bedre om hun prøvde. Med hjelp fra to trommeslagere og en perkusjonist/fiolinist, en bassist og to tangentspillere fremfører hun blant annet et godt utvalg sanger fra 2015s nydelige album When I’m Free og omarrangerte versjoner av gamle perler som «To Let Myself Go» og Beyoncé-coveren «Halo». Hun strutter av selvtillit og myser mot sol og publikum mens hun og bandet leverer et sett som er så vellykket at jeg får gåsehud. At det er rytmisk trenger jeg vel neppe påpeke, men det som virkelig gleder meg er hvordan Ane har jernkontroll hele veien. Hun er definitivt noe av det kuleste og tøffeste som har stått på denne scenen i løpet av de fire årene Pipfest har eksistert.

Sanger som «Hanging» og «Directions» er fantastiske i dag, og hun dediserer den flotte «You Lit My Fire» til alle feministene som har banet veien for at hun skal få stå der på scenen i dag og for at alle kvinnene på gresset skal kunne være der de er. «We take their struggle for granted, we are blinded by this taste of power, forsaking our sisters and brothers», synger hun og drar på med refrenget om aldri å glemme og om hvordan kampen fortsetter. Det er en sang som setter skapet ettertrykkelig på plass, og der og da er Ane Brun den kuleste dama i universet. Hele konserten er en eneste lang maktdemonstrasjon og så langt unna den noe mer stillegående artisten jeg så på gamle Øyafestivalen i 2008. Jeg har faktisk ikke sett henne siden, og det skal virkelig ikke bli ni år til neste gang om det er opp til meg å bestemme. Makan til artist!

Men hallo! Det kommer flere kule damer, og Margo Price er den tøffeste countrydama jeg har sett på lenge. I likhet med Whitney Rose som jeg så på Gamla for halvannen måned siden minner stemmen hennes meg en smule om Maria McKee da hun sang med Lone Justice tidlig på 80-tallet – rå, upolert og kraftig. Likhetene stopper imidlertid der. Ikke et vondt ord om Whitney Rose, men Margo Price er så til de grader the real thing og skammer seg ikke over det. Hun er selvutleverende inntil det ekstreme og byr på sin egen brogete historie i sangene fra debutalbumet Midwest Farmer’s Daugther som kom i fjor.

Med sitt fire mann sterke band dundrer hun løs på flere av de beste låtene herfra som «Hurtin’ (On The Bottle)», «About To Find Out» og «Tennessee Song», og vi får også et par ferske nummer der spesielt «Weakness» peker seg ut som et blinkskudd. Bandet spiller for harde livet bak henne, og når de kaster seg ut i Rodney Crowell-klassikeren «I Ain’t Living Long Like This» kunne det ikke vært riktigere. Dette bandet spiller som om de ikke har langt igjen, og det stemmer i grunnen. Det er bånn pinne fra start til mål, og de gir alt der de banker i vei. Margo og gutta hennes har bare har 45 minutter til rådighet og driter derfor i å spille de roligere låtene fra platen, inkludert åpningslåta «Hands Of Time» som er noe av et nøkkelkutt. Jeg håper virkelig noen får booket denne gjengen tilbake til Norge for noen mindre klubblåter der de kan spille en halvannen times tid. Da blir det nok også plass til «Hands Of Time», men gårsdagens forkortede utgave kunne neppe vært mer vellykket. Snakk om å gi jernet, og snakk om jubel. Det er kult å se en hardcore countryartist få en slik mottagelse på en pen og pyntelig festival som denne.

Da gjenstår bare dagens hovedattraksjon som er Klara og Johanna Söderberg, de to svenske søstrene som er kollektivt kjent under bandnavnet First Aid Kit. Etter Margos kraftsalve av en konsert blir det innledningsvis noe fryktelig puslete over First Aid Kits adskillig «penere» countrypop, og det er kanskje ikke den aller mest innlysende avslutningsacten på en så stor scene som hovedscenen. Jeg må legge til at jeg aldri har sett duoen tidligere og forestiller meg at de fungerer bedre i en mindre og mer intim setting. Alt blir liksom lydende sånn helt ok og ikke så mye mer, og jeg blir ikke helt overbevist.

Den kanskje mest interessante sangen tidlig i konserten er den ferske singlen «You Are The Problem Here», en elektrisk kraftutblåsning som skiller seg kraftig fra duoens foregående tre album og handler om en voldtekstmann som ble straffet med seks måneder i fengsel fordi dommeren «ikke ville ødelegge livet hans». Et slikt tema blir det engasjement av, og Klara (som er hovedvokalist og gitarist og virkelig er den av de to som har Stemme med stor S) nesten unnskylder seg for at hun blir så sint, men hun har publikum på sin side.

Med dette åpenbare unntaket er konsertens første del ganske anonym og egentlig mest kjedelig, men det tar seg kraftig opp når de gjør en suveren versjon av Don Schlitz’ «The Gambler», først og fremst kjent gjennom Kenny Rogers’ hitversjon. Da blir det noe i nærheten av allsang, og den fortsetter så til de grader når det er tid for duoens kanskje aller beste sang, «Emmylou». Etter å ha gått av scenen med de tre musikerne kommer Klara og Johanna tilbake og gjør en nydelig «Ghost Town» fra førstealbumet The Big Black And The Blue helt alene. Det innebærer altså to stemmer, én kassegitar og bøtter med vakker stemning og frysninger nedover ryggen, før bandet kommer tilbake på scenen og vi får «My Silver Lining». Da er plenen foran Vigelandmuseet et veldig fint sted å være, og når First Aid Kit går av scenen for siste gang strømmer Ted Gärdestads «Kom i min fantasi» ut fra anlegget.

Med det er Piknik i Parken 2017 over, og det er bare å gratulere med en vel gjennomført festival. Dagens Håkan Hellström-konsert som var et slags påheng til festivalen er dessverre avlyst på grunn av sykdom, så da er det bare å satse på at vi ses her igjen til neste år. Jeg både håper og tror at Pipfest er kommet for å bli!

Les også: Piknik i Parken dag 1 – Posørenes parademarsj
Les også: Piknik i Parken dag 2 – Tid for en ekte superstjerne