Piknik i Parken dag 1 – posørenes parademarsj

Father John Misty og Britt Daniel i Spoon sto for gårsdagens to beste konserter under åpningen av den deilige festivalen Piknik i Parken, eller Pipfest som den også kalles. De er blant moderne popmusikks to råeste posører, og det er da også blant hovedårsakene til at de er så underholdende å se live. Det virker heller ikke som det skader nevneverdig at Father John Misty muligens er den vakreste mannlige popartisten i universet når den kvinnelige delen av publikum hviner av fryd og endorfinene herjer. Det blir stemning av slikt.

Piknik i Parken er inne i sitt fjerde år på plenen foran Vigelandmuseet på Frogner i Oslo og ser ut til å ha etablert seg som noe langt mer enn en nabolagfestival. Den er et godt supplement til Norwegian Wood som ble avholdt forrige helg, og det ser ut til at den tiltrekker seg et forholdsvis stort publikum til tross for at de to konkurrerende festivalene Over Oslo og Tons Of Rock (Halden) denne helgen lokker med store navn som Sivert Høyem (spilte på Pipfest i fjor), Röyksopp, Åge Aleksandersen og Suzanne Vega (Over Oslo), og Turbonegro, TNT, Slayer og Satyricon (Tons Of Rock). Gårsdagens oppmøte med cirka 4000 betalende tyder på at det er godt rom for alle festivaler.

Dessverre var jeg forhindret fra å komme da festivalen startet i tretiden med den fine svenske duoen Good Harvest, og jeg fikk bare med meg slutten på settet til australske RY X. Det lille jeg hørte låt deilig iørefallende, akkurat slik det skal være på en festival av det mer stillfarne slaget slik Pipfest er, men jeg skal ikke mene så mye mer. Til det så og hørte jeg for lite.

Derimot var jeg klar i den vakre og idylliske borggården inne på Vigelandmuseet da den unge oslojenta Signe Eide holdt sitt halvtimeslange sett med fullt band, bestående av gitar, bass, trommer og cello. Hun har foreløpig to EPer på samvittigheten vel verdt å sjekke ut, med en moderne singer/songwriter-stil, litt sånn i skjæringspunktet mellom Liz Phair, Juliana Hatfield og Aimee Mann, med et snev av Patti Smith og et aldri så lite dryss Joni Mitchell. Hun har en klar og sterk stemme som hun bruker til å synge sanger som virker gjennomarbeidede og er svært iørefallende. Den nye singlen «Liar» bærer dessuten bud om en utvikling i retning et mer bandorientert uttrykk enn mye av materiale fra EPene. Ved noen anledninger stripper hun vekk to av bandmedlemmene og står igjen med sin egen gitar, cello og litt perkusjon. Spesielt fint låt det da denne trioen fremførte min (foreløpige) Signe-favoritt, nydelige og stemningsfulle «Heaven (Is No Paradise For Those Who Wish To Die)», og avsluttende «Simple/Heavy» med fullt band låt helt kanon. Merk dere navnet, folkens: Signe Eide. Hun er flink.

Så var tiden inne for dagens første store posør, Britt Daniel. Som frontfigur i Austin, Texas-bandet Spoon (som muligens er å betrakte som et slags pseudonym for Britt som snakker om «my last album» og slikt) har han studert en lang rekke rock’n’roll-fakter fra musikkhistorien og ser ut som en krysning av David Bowie og Damon Albarn. And he fucking knows it! I løpet av den lille timen konserten varer holder han det gående med posering, vrikking og et arsenal av kule fakter. Han legger seg på rygg og ser «tomt» opp i telttaket, eller han faller ned på kne og «vrenger sjela». Han synger strålende, og han spiller gitar på mange av låtene, vel vitende om at også den hjelper ham til å se kul ut.

Dessverre var jeg ikke så godt kjent med musikken til Spoon forut for konserten. Bandet har gitt ut ni plater siden debuten i 1996, og deres ferske utgivelse Hot Thoughts har avstedkommet en liten hit i det supercatchy tittelsporet. Men jeg får virkelig ørene opp for denne gjengen som spiller en meget potent og ganske dansbar popmusikk med sånn passelig subtile funkelementer og fete grooves. Når jeg tar Spotify til hjelp ser jeg at «Inside Out» og «The Underdog» er de to låtene deres som har fått flest streams, og det er da heller ikke rart så catchy som de er. For øvrig ser også resten av bandmedlemmene riktig så bra ut, men de drukner fullstendig i skinnet fra frontfigur Britt. Han eier scenen og leverer så det står etter. Det er rett og slett en gnistrende konsertopplevelse.

Etter en slik maktdemonstrasjon vil det meste fremstå som puslete, og duoen Tall Heights (gitarist/vokalist Tim Harrington og cellist/vokalist Paul Wright, utvidet med bass og trommer) spiller sin lavmælte popmusikk så godt det lar seg gjøre, men jeg må innrømme at jeg stadig er litt distrahert og ikke helt klarer å sette pris på det jeg hører. Det er en slags drømmepop med referanser til Washed Out på den ene siden og Fleet Foxes på den andre, riktig så hyggelig, men ikke nok til å holde på oppmerksomheten min denne dagen. Derfor skal jeg heller ikke mene så mye, men det var stappfullt i borggården der de spilte, og jeg antar at folk koste seg. Det så slik ut.

Jeg var og kikket litt rundt på festivalområdet og snakket med kjente og ukjente da svenske The Tarantula Waltz, pseudonymet til den kritikerroste Markus Svensson spilte. Jeg fikk kun tatt et par kjappe bilder av den vilt utseende mannen med ansiktsmaling som om han spilte i Kiss og avstår derfor fra å mene noe også om ham. Det jeg derimot vil benytte anledningen til å gjøre er å skryte litt av PiP-gjengen som har fått utvidet festivalområdet i år og gjort en suveren jobb. Den nye delen er på den andre siden av Halvdan Svartes gate som derfor også er sperret for trafikk de dagene festivalen pågår, og her er det skapt et intimt og koselig område hvor lillescenen står, omkranset av vinbar, matboder og food trucks, «silent disco», noen andre boder og en liten intimscene der Øystein Greni kjører halvtimes versjoner av sitt radioprogram Grenitimen. Riktig så trivelig der altså.

Neste band til pers på hovedscenen var amerikanske Whitney som har fått mye velfortjent ros og oppmerksomhet for fjorårets debutalbum Light Upon The Lake. Også her snakker vi om en form for drømmepop (praktisk begrep for å beskrive litt «svevende» popmusikk på en enkel måte). Selv om det ikke er helt ukjent i populærmusikken er det ikke ofte vi støter på trommeslagere som også er vokalister, særlig helt forrest på scenen, og i Julien Ehrlich har Whitney en brukbart karismatisk og dyktig sådan. Han forteller på et tidlig tidspunkt under konserten at ingen av bandmedlemmene har sovet nevneverdig mye det siste døgnet, men de gjennomfører et flott sett. Bandet spilte på Øya i fjor, hvilket jeg ikke fikk med meg, men det som slår meg her i dag er at Whitneys musikk er som skreddersydd for festivaler. De har et sånt passelig sløyt og avslepent uttrykk som står svært godt til å ligge i gresset og drikke øl, ikke minst takket være trompetisten Will Miller og låter av typen «Dave’s Song» og «No Woman». Dette var bare digg!

Cass McCombs ga ut den flotte platen Mangy Love i fjor høst, hans åttende siden han debuterte i 2002, men jeg må si han virket nokså uinspirert og introvert da han spilte på den lille scenen i går. Jeg mistet interessen alt på tredje låt og derfor trakk jeg meg også tilbake for å vente på dagens hovedattraksjon Father John Misty. Heldigvis var favorittlåta mi «Bum Bum Bum» blant de tre første sangene, så da følte jeg heller ikke at jeg gikk glipp av så mye.

Men himmel og hav, Father John Misty eller Joshua Michael Tillman som hans foreldre kjenner ham som! For en posør, men også: For en artist! Tre plater inn i karrieren (han har også gitt ut en rekke plater som J. Tillman og vært medlem av Fleet Foxes) ga han senest ut Pure Comedy nå i vår, anført av det mer enn seks minutter lange tittelkuttet som er den beste sangen Elton John aldri har skrevet, for å si det sånn. Men Father John Misty er langt mer politisk enn Elton i denne storslåtte pianoballaden. Her langer han ut mot det samfunnet vi har bygd rundt oss der vi lar tilsynelatende monstre lede oss. “Where did they find these goons they elected to rule them? What makes these clowns they idolize so remarkable? These mammals are hellbent on fashioning new gods so they can go on being godless animals”, synger han, og selv om sangen ble skrevet før Donald Trump ble valgt til USAs president er det liten tvil om hvilken type politikere han har i tankene.

Gårsdagens halvannen time lange sett åpner passende nok også med «Pure Comedy». Father John Misty entrer scenen ikledd sort blazer, hvit skjorte, trange sorte jeans, kule solbriller, langt hår og skjegg, et utseende som går rett hjem blant opptil flere av de jentene jeg snakker med. Josh er en popstjerne som seriøst har draget, og han vet nøyaktig hvor pen han er også. Faktene hans er nesten feminine, han er helt vilt affektert, men han eier scenen, han eier mikrofonstativet og han eier publikum.

Han er simpelthen utrolig morsom å studere, og å fotografere ham er en fest. Hver eneste bevegelse virker innstudert, og når han synger gestikulerer han dels teksten med godt innøvde håndbevegelser. Han kaster på håret, han tar solbrillene av og på, han hekter på seg en kassegitar her og elgitar der, og det siste er kanskje mer for at det ser kult ut enn at er nødvendig av musikalske årsaker. Bandet hans er likevel så fjellstøtt at det nesten ikke spiller noen rolle om han rører strengene eller ikke. Han kaster seg gjentatte ganger under konserten ned på knærne, ser bedende og innstendig på sitt publikum og leverer et forrykende show, som om han er arvtageren til salige Jim Morrison.

De stakkars scenearbeiderne flyr beina av seg mellom hver låt og noen ganger også mens Father John holder messe. De må reise opp mikrofonstativer, vikle ut ledninger, redde en kassegitar han slenger ned i fotograven foran scenen og så videre. Mannen er en rotekopp som etterlater et svare kaos, men enser det ikke selv og jobber seg ufortrødent videre, gjennom låt etter låt, «Total Entertainment Forever», «Ballad Of The Dying Man», «I Love You Honeybear», «Bored In The U.S.A.», «Hollywood Forever Cemetery Sings» og andre perler. Det er noe nærmest religiøst over måten han opptrer på og den rollen Josh Tillman går inn i. Han er den totale entertainer og dundrer på til stormende jubel. Han er da også mer et pent ansikt og mer enn en popstjerne eller rockhelt på frierferd, han er «a man with a mission» og sørger for en enestående avslutning på en suveren første dag av årets Pipfest. Maktdemonstrasjon!