Øyafestivalen 2025 dag 3 – Fri Palestina!

Det har vært en del leven i forkant av og under årets utgave av Øyafestivalen med oppfordring til boikott. Årsaken er at festivalens eier KKR blant annet investerer i fossil energi og israelsk tech, og det er ikke spesielt musikalsk med tanke på grusomhetene som foregår på Gaza mens dette skrives. Mennesker skytes og drepes av israelske soldater mens de står i matkø, et helt folk sultes systematisk, undertrykkes og mishandles, og det på en måte som både mangler sidestykke i moderne historie og samtidig er gjenstand for en stilltiende aksept og en fullkommen undergraving av og total forakt for FNs mandat. Mens vi er på Øya og koser oss i sola med øl og god musikk, lider den palestinske sivilbefolkningen en nød vi knapt kan forestille oss. Det kalles folkemord.

Jeg boikotter ikke festivalen av den grunn. Ledelsen har tatt en del kloke valg som blant annet innebærer å være såpass demokratisk orientert at den åpner for aktivisme på festivalen, ikke minst med en rekke appeller fra scenen, både fra artistene selv og fra aktivister som er invitert, og gjennom andre tiltak. De tre første dagene har i økende grad vært preget av engasjement på vegne av palestinernes lidelser. Mange artister velger å drapere palestinske flagg godt synlig på scenen, og har litt av hvert på hjertet i sakens anledning. Vi så mye til det i går, og det var gledelig.

Denne teksten skal dog handle mest om artistene og musikken vi fikk presentert i går, og det skal sies, jeg hadde en fantastisk dag i Tøyenparken. Jeg beveget meg fra den ene strålende konserten til den neste, men ga meg tidlig. Jeg skulle gjerne hatt med meg både Fontaines D.C. og Queens Of The Stone Age, men hadde andre planer.

Dagen startet med Pumpegris på Vindfruen-scenen, for meg et nytt bekjentskap, og et aldeles fabelaktig bøllete ensemble som blander kveding, rapping, prog, jazz, folkemusikk og mye mer i en salig røre, med tekster du neppe har hørt maken til, signert frontfigur Vera Sonne. Hun kan trygt sies å være fæl i kjeften, men du verden så morsom hun er. Pumpegris’ debutalbum Fritids ble utgitt tidligere i år, og så vidt jeg skjønner fremført i sin helhet i går av det fantastiske bandet. Å oppleve så gode musikere i fri dressur er en drøm, med folkemusikeren Astrid Garmo på elgitar og fele – FOR en gitarist hun er, Trygve Liahagen på fele, bassist Mikkel Bjørneboe som jeg så for to dager siden med Flammer Dance Band og må kunne kalles «en ny Nikolai Hængsle», og den utsøkte trommeslageren Jon Espelid.

Pumpegris’ sanger må fremføres med tunga rett i munnen. De foregår i tidvis svært uvanlige taktartsangivelser, og på sitt mest intense flytter det noe helt innmari på seg. Her var det så mye godt humør å spore – samt litt Palestina-alvor – at det knapt var til å tro. Pumpegris er kort og godt et makeløst liveband, noe du aldri har sett eller hørt maken til.

På hovedscenen Amfiet tok selveste Stein Torleif Bjella over stafettpinnen. Også her var Palestina-flaggene synlige, og vår mann holdt en flammende appell til stormende jubel fra et stort publikum.

Først og sist handler dette likevel om musikken, og om Bjellas tekster som fortsatt kretser rundt tause og ofte skadeskutte menn. Det er rart å tenke på at han startet som en type visesanger når du ser ham med et av Norges beste band i ryggen og som rocker hardt. For å ta det først som sist: Geir Sundstøl – diverse gitarer og munnspill, David Wallumrød – keys, Eirik Øien – bass og Kenneth Kapstad – trommer.

Stort bedre backingband skal godt gjøres å samle, men jeg kan for skams skyld minne om at da Bjella sist spilte på Øya, i 2017, var Amund Maarud med på gitar i tillegg til Sundstøl. Det var helt vilt, men la det ikke være noen tvil om at Sundstøl klarer seg mer enn godt nok uten Maarud ved sin side. Han er og blir en av Norges beste og mest lekne gitarister, og han simpelthen elsker rollen som gitarhelt. Det gir alltid en ekstra dimensjon til forestillingen når gitarister som Sundstøl, Maarud, Nikolai Grasaasen, Christer Knutsen, Cato Salsa og Øystein Greni beveger seg som de gjør. Alle disse er mønsterelever innen studiet coolness.

Bjella selv holder seg til kassegitaren, men jeg skal hilse å si han kan bruke den. Det går i vekselvis viser, tung bluesrock og mer rett frem rock, og vi får nye og gamle perler som «Koden Knekt», «Undergang», «Heidersmenn» og «Psykisk kan du væra sjøl». Det er ellevilt gode fremføringer av ellevilt gode låter, og Bjella eier virkelig posisjonen som en av Norges fremste trubadurer. Han er virkelig litt av en artist.

Jeg har lenge kjent navnet Cassandra Jenkins, men har ikke hørt ordentlig på musikken hennes. Hun viste seg å bli en av to store oppdagelser i går. Den andre skal jeg komme tilbake til, men Jenkins er en amerikansk singer/songwriter av det mest utsøkte slaget. Musikken er vanskelig å båssette. For meg låt dette som en slags kombinasjon av så forskjellige artister som Mary Chapin Carpenter og Destroyer, og når hun ved flere anledninger trekker inn elementer fra spoken word/performance – som i den smellvakre «Hard Drive» – er det som om Laurie Anderson har sneket seg inn i miksen også.

Innledningsvis tenkte jeg at dette var fint, men at Jenkins bare var nok en singer/songwriter av det velmenende, «hyggelige» slaget, men akk, så feil man kan ta. Etter hvert som sangene trillet ut av henne og det enestående bandet, ble jeg mer og mer fascinert, og tok meg i å la musikken omfavne hele meg. Jeg lot forsvarsverkene fare, nøt tre kvarter med noe som på sitt beste kan beskrives som «intens skjønnhet», og kom ut på den andre siden som nyfrelst Cassandra Jenkins-fan.

Det var også litt stas da Sondre Lerche dukket opp og sang den nydelige «Omakase» sammen med henne. De to er tydeligvis gamle bekjente. Det var en fin og ganske rørende seanse, men dette var tidlig i konserten, og det skulle bli enda bedre etter hvert. Jeg er ekstremt takknemlig for å ha oppdaget Jenkins. Det bør du som leser dette merke deg. Hun er virkelig et funn.

Kontrasten til neste konsert kunne vanskelig vært større. Irske The Mary Wallopers er et usedvanlig rølpete ensemble. De fremfører en særegen form for «Irish Rock’n’Roll», med utgangspunkt i den irske sangtradisjonen, og de gjør sitt ytterste for å fornærme og ærekrenke alle de ikke liker. Det er mange. Det begynner med «rich people» og paraplyen bretter seg ut med bankfolk, prester, politikere, rasister og andre som skyteskiver. Det ble også sagt et og annet om Palestina, for å si det sånn.

Brødrene Charles og Andrew Hendy står i front, og støttes av tre musikere. Det går mye i tradisjonelle irske instrumenter som penny whistle, bodhrán og sekkepipe, og er følgelig tungt folkemusikkbasert, men rett som det er kaster bandet seg ut i et ordentlig øs og rocker som om livet står på spill. The Mary Wallopers er i bunn og grunn en novelty act, men det er også lett å forstå suksessen. De har tatt musikken ut av trange irske puber og ut til massene, og det funker som bare det. Den nye singlen «The Juice» som de spilte midtveis i settet signaliserer for øvrig en ny retning rent musikalsk, og det kan være et klokt trekk. Uansett, jeg fikk veldig lyst til å besøke Irland igjen.

Neste konsert ble «kontroversielle» Kneecap, den nordirske raptrioen som provoserer autoriteter over hele den vestlige verden med sin støtte til Palestina som de ikke nøler med å flagge på noe som helst tidspunkt. Jeg skal ikke si så mye om musikken og innholdet, men de to låtene jeg fikk med meg i fotograven foran scenen var av det intense – og medrivende – slaget. Mo Chara, Móglaí Bap og DJ Próvaí er tre sinte unge menn som herjer med det etablerte, og takk for det. De benytter ytringsfriheten for alt den er verdt, som blant annet har ført til at engelske myndigheter har anklaget dem for oppfordring til og støtte til terrorhandlinger.

Siden jeg litt over her benyttet ordet kontrast, kan vi trygt si at overgangen til den siste artisten jeg så i går også var betydelig. Kneecaps illsinte hiphop og Hillaris livsbejaende, superpositive neosoul er så langt unna hverandre som det er mulig å komme.

Hillari ble dagens andre gedigne overraskelse. Den norsk-filippinske sangeren kan neppe være mer enn et par-og-tyve år, og jeg tror ikke jeg kan forestille meg en annen norsk artist med en så naturlig tilstedeværelse på en scene. Hun spilte i Sirkus-teltet, og det var som å oppleve et musikalsk vekkelsesmøte. Hillari strålte fra øre til øre, og hun hadde et publikumstekke det skal godt gjøres å matche. Alt stemte i fremføringen. Hun hadde et ungt og svært habilt band med seg, og i en sekvens hadde hun også invitert opp et digert kor. Hele tiden fremviste hun en entusiasme for både musikerne og publikum som forsiktig sagt var smittsom, og hun kommuniserte like godt og like overbevisende med alle. Det var en forestilling som var umulig ikke å la seg imponere av.

Foreløpig har Hillari kun bak seg et par EPer og noen singler, men jeg kan garantere at hun vil nå langt – internasjonalt. Jeg nøler ikke et sekund med å sidestille henne med strålende unge artister som Olivia Dean, Raye, Hope Tala og Amber Mark, og min soleklare oppfordring er å følge med. Vi vil se og høre veldig mye mer til Hillari.