Øyafestivalen 2025 dag 2 – fra trivelig til rasende

Ingen skal komme å si at Øyafestivalen ikke er variert i nedslagsfeltet. Her er noe for alle, om du er fjortis, hipster eller gamlis og, vil jeg tro, en god grunn til at så mange løser billett hvert år. Det er alltid noe du gleder deg til på en øyadag, og det er alltid noe som forbløffer eller overrasker deg, noen du aldri har hørt før med potensial til å bli en ny favoritt.

Dag to av årets festival var i så måte intet unntak. Variert er bare fornavnet, og gledene mange. Første artist ut i går var Charlie Skien, et alias for Andreas Høvset, tidligere kjent fra blant annet Verdensrommet. I fjor ga han ut sin strålende første soloalbum, en ti sanger lang syklus om sin nære fortid som rusmisbruker. Gjennom dypt personlige sanger som «Kanten av et stup», «Du har aldri» og platens tittelkutt, «Det gjør ikke vondt», gjør han bot for sine synder. Han er imponerende selvutleverende, og platen er i det perspektiv nesten ubehagelig å høre.

Men så er den så jævlig bra da. Andreas Høvset skriver suverene låter, som pakkes inn i et melodiøst postpunklandskap av gitarist Vetle Junker. Han er et funn, og var det ikke for at han var så ung ville jeg tro han var flasket opp på gamle favorittband som The Sound, Comsat Angels, The Chameleons, Scars og tidlig U2. De to, ledsaget av en svært habil trommeslager og bassist som også visste hva han drev med, sørget for en tidvis eksplosiv åpning av Øya i går. Riktignok dabbet det litt av midtveis, men de heiste så til de grader flagget til topps da de avsluttet med trekløveret «Skuddsikker» der Junkers gitarspill er på sitt aller mest lekne, «Kunstig selvtillit» og «Du har aldri». Det her er saker, folkens. Kommer Charlie Skien til en scene nær deg, bør du kjenne din besøkelsestid.

Dagens første konsert på hovedscenen Amfiet var overlatt King Hüsky, powerpopbandet til Kvelertak-gitaristen Vidar Landa, og for et band DET viste seg å være. Det selvtitulerte debutalbumet kom i mai, og jeg har dessverre bare skrapt overflaten av det tidligere. Gårsdagens konsert har definitivt gitt meg lyst til å gå dypere, og når jeg sitter og skriver disse ordene med åpningslåten «Heads Above Water» på øret blir jeg nærmest euforisk. Dette er utsøkt melodiøs, gitarbasert popmusikk som er tydelig beslektet med Big Star, Teenage Fanclub, The Replacements (Vidar Landa er utstyrt med en på alle måter kledelig Let It Be-T-skjorte) og I Was A King, for å ha nevnt noen.

Apropos I Was A King kan vi nevne at både Anne Lise Frøkedal derfra og hennes tilsvarende allestedsnærværende søster Linn begge er med i King Hüsky på henholdsvis gitar og keys, og at Arthur Berning spiller bass, mens den usedvanlig eminente og enda mer allestedsnærværende Børge Fjordheim spiller trommer. Vidar ga uttrykk for at om han virket nervøs på scenen, så var det fordi han var så heldig å spille med så gode musikere som disse, og jeg skal hilse å si han hadde et poeng. Oppunder en time i dette musikalske selskapet var på alle måter deilig.

Neste artist jeg så i går var det engelske stjerneskuddet Lola Young. Hennes hit «Messy» ble hennes virkelige gjennombrudd, en av fjorårets aller fineste sanger som handler om vanskeligheten av å opprettholde et forhold når partneren din ikke helt vil anerkjenne at du har AD/HD. Det var dessverre en del å utsette på Lola Youngs opptreden i går, og det meste leder til konklusjonen om at hun ikke var klar for Øyas største scene. Selv om hun har opparbeidet seg en fanskare som jublet, klappet og danset foran scenen, er det tydelig at det skorter på rutinen. Hun synger veldig bra, det skal hun ha, men virket litt keitete på scenen, og selv om hun har både sjarm og er personlig med mye på hjertet, lyktes hun ikke helt i å formidle det hun ville.

Sangene er heller ikke alltid like bra. «Messy» er foreløpig hennes ene, virkelige blinkskudd, så takk og pris for at hun avsluttet med den. Den kunne sikkert vært fremført bedre, men da forsto vi i det minste at vi har med noe spesielt å gjøre. Det var lite som tydet på det inntil da, og jeg oppfattet programmeringen som en feilberegning fra Øyas side. Dessverre var til alt overmål lyden ganske dårlig også, og Young ville sannsynligvis fungert vesentlig bedre på Vindfruen-scenen.

Jeg hadde virkelig sett frem til å oppleve Hermanos Gutiérrez, brødreduoen som med sine to siste, Dan Auerbach-produserte plater, fullstendig har bergtatt meg. Alejandro og Estevan Gutiérrez har vokst opp i Sveits med sveitsisk far og ecuadoriansk mor, og det er den latinske arven som danner grunnlaget for deres musikalske prosjekt. De er begge gitarister og til en viss grad multiinstrumentalister, og på albumene El Bueno y el Mano (2022) og Sonido Cósmico (2024) ledsages de av et utsøkt knippe musikere. Den nydelige instrumentalmusikken maner frem bilder av latinamerikanske landskaper, fra ørken til frodig urskog, og er til tider så vakker at du får lyst til å grine av ren glede.

På Vindfruen-scenen i går var det bare de to, og selv om det låt fint, var det stillestående, for ikke å si stillesittende saker. Det var veldig pent, men det hadde nok fungert adskillig bedre å se brødrene sitte på hver sin stol på en liten innendørsscene der musikken hadde kommet bedre til sin rett. Hadde du ikke noe videre kjennskap til Hermanos Gutiérrez fra tidligere vil jeg tro det var et hyggelig nytt bekjentskap, men for en som kjenner og elsker låtene ble det litt… uinteressant. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si, med tanke på at El Bueno y el Malo og særlig Sonido Cósmico er noe av det fineste jeg kan høre på for tiden.

Det var veldig mye mer futt i Wet Leg, frontet av fyrverkeriet Rhian Teasdale. Det britiske bandet har nettopp utgitt sitt andre album Moisturizer, anført av singlen «Catch These Fists» som var gårsdagens eksplosive åpningslåt. Dermed var scenen satt for en forrykende konsertopplevelse med et øs ingen av de andre artistene jeg hadde sett til da kunne matche. Wet Leg er morsomt, bøllete og sexy.

Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt mye på Wet Leg, men som svært mange andre har jeg satt stor pris på de to første singlene «Chaise Lounge» og «Wet Dream». Det er moderne postpunk med røtter i band som The Fall, Magazine og Siouxsie & The Banshees, og man kan jo nesten ikke la være å like noe sånt om man er ved sine fulle fem. Etter å ha sett bandet live, innser jeg at jeg må høre mer på dem, og her vil jeg i tillegg nevne at om de hadde fått Lola Youngs plass på hovedscenen og hun deres på Vindfruen, ville begge konsertene tjent på det.

Mens tusener av fans ventet på at Charli xcx skulle komme på Amfiet-scenen, gikk jeg ned til Sirkus-teltet for å se Honningbarna som er å blir et av de kuleste og desidert mest energiske band du kan oppleve på en norsk scene. Til tonene av spoken word-introen «Alt går over, noe varer» fra det ferske albumet Soft Spot, dukker bandmedlemmene som vanlig opp midt blant publikum, og hopper over barrieren og opp på scenen når låten er over. Anført av vokalist og tekstforfatter Edvard Valberg kaster de seg ut i sitt sedvanlig øredøvende spetakkel, og teltet tar praktisk talt fyr.

En Honningbarna-konsert er alltid ekstremt fysisk. Ikke bare er Edvard ellevilt entusiastisk på scenen, i konstant bevegelse, men han hopper mer enn gjerne ut i hordene av tilsvarende elleville publikummere. Det tok ham bare halvannen låt i går før han ble løftet frem og tilbake på hjelpende hender mens han buktet seg på toppen av publikum og sang av full hals.

I går handlet mye om Palestina, og Edvard holdt tidlig en appell om uhyrlighetene på Gaza-stripen som det ikke er mulig å kalle annet enn folkemord. Honningbarna er per definisjon et aktivistisk punkband, og det var helt naturlig for dem å hente Palestina-aktivister opp på scenen, slik Refused hadde gjort dagen før dem. Dette var Honningbarnas tredje konsert på Øyafestivalen, og jeg håper inderlig det blir flere.

Honningbarna sørget for en fantastisk avslutning på en muligens noe ujevn festivaldag, men det var nok av strålende musikkopplevelser også. Som innledningsvis nevnt er dette en festival med et svært variert musikalsk tilbud, og i det perspektivet har vi i hvert fall ingen grunn til å klage. Nå gleder jeg meg til dag tre.