Øyafestivalen 2017 dag 2 – storslått avslutning med The xx

Det må jeg si! Den engelske trioen The xx leverte en seriøst bra avslutningskonsert på Øyafestivalens andre dag, der elektronika ble presentert med inderlig varme. Og apropos varme, i går var det solskinn, godt og varmt og forbausende lite gjørme alt regnskyllet dagen før tatt i betraktning. Nice! Men var det slutt på mine kameraproblemer? På ingen måte. Velkommen til det som for mitt vedkommende ble nok en amputert øyadag, heldigvis med mye fin musikk.

Les også: Fire fine band på Klubbdagen

Vi er altså tungt inne i avdelingen for ilandsproblemer, i kosmisk forstand totalt uvesentlige, men innmari irriterende. Jeg satser på at de fleste skjønner hva jeg snakker om. Så kort fortalt her altså, siden jeg elsker å dele mine lidelseshistorier:

Øya, dag 1: Regnvann i kameraet amputerer festivalen for meg etter fire artister, dagen etter (i går) er diagnosen klar. Kameraet virker ikke lenger og må til reparasjon. Det kan bli dyrt. Jeg har heldigvis gode venner og får låne Olympus-utstyret til min eks-kollega Arne-Petter. Siden jeg på ingen måte er profesjonell fotograf blir det mye fikling mens jeg fotograferer de første artistene, og plutselig slutter telelinsen å virke. Min fotografvenn Runar ser på det, og i motsetning til meg er han proff, men får det heller ikke til å virke. Når så Feist og senere Ryan Adams opererer med fotorestriksjoner som innebærer at vi må stå på lang avstand er jeg sjanseløs.

En facebookoppdatering senere der jeg etterlyser et kamerahus fra Canon (som jeg kjenner) får jeg napp hos en annen venn. Tom bor på Haugerud, og litt ut i settet til Feist forlater jeg øyaområdet og tar T-banen dit. Fra stasjonen er det et kvarter oppoverbakke, men Tom redder meg. I tillegg til nyervervede gnagsår og lånt kamerahus, får jeg også med en linse. Det gjør meg i stand til å være litt tryggere på hva jeg gjør når jeg kommer tilbake til festivalen, selv om det blir litt famling.

Så takk til både Olympus-Arne-Petter og Canon-Tom! Dere er to ekte prinser! Men at jeg gidder alt dette styret uten å få fem flate øre igjen for det begynner nesten å bekymre meg. Det er bra jeg har det så gøy!

Over til musikken! Gårsdagens åpningsband var norske Hajk. De ga ut sin selvtitulerte debutplate i vinter, et solid stykke arbeid som jeg i min anmeldelse omtalte som «besnærende». (Les anmeldelsen her.) Den lyse, lette solskinns/drømmepopen deres passert perfekt i det gode været på Øya. En liten, men entusiastisk fanskare sto klint inntil sperringen fra første tone og sørget for litt entusiasme som ble gjengjeldt med en flott konsert.

Vi hørte vel så godt som hele albumet, med deilige låter som «Magazine», «Nothing Left To Say», «Medicine», den aldeles nydelige «Somebody Else», «Common Sense» og så videre. Fraværet av nye låter får unnskyldes med at debuten bare er et halvt år gammel, men jeg er virkelig spent på fortsettelsen. Hajk er et veldig fint band, og jeg tror de har mye mer å by på.

Jeg prøvde meg på Skadedyr på hovedscenen Amfiet, et musikkollektiv som stilte med 12 medlemmer. Det kan godt hende de er flere til daglig, men her snakker vi om noe du ikke har sett før. Jeg så bare innledningen av konserten, så jeg skal avstå fra å mene noe annet enn at jeg tror jeg likte det jeg hørte. Instrumental – iallfall så lenge jeg var til stede – og litt søkende musikk som jeg tror kan være riktig så spennende.

Planen var nemlig å få med meg noe av australske Julia Jacklin også som spilte samtidig på den lille Hagen-scenen. Da startet imidlertid kameraproblemene, så konsentrasjonen var på dem i stedet.

Før beskjeden om fotorestriksjonene fra Feist – eller managementet hennes – sørget imidlertid stjerneskuddet Sigrid Raabe for meget god stemning på Vindfruen-scenen. Jeg hadde stadig én linse å benytte meg av, så alt håp var ikke ute. Da jeg i morges kikket gjennom bildene mine ser jeg at jeg her famlet fullstendig i blinde, men jeg fikk i det minste med meg tre låter i fotograven foran scenen.

Sigrid (som er artistnavnet hennes) er et talent utenom det vanlige. Jeg så den nå 20 år gamle ålesundjenta som oppvarming for Kaja Gunnufsen for noen år siden. Det var en nydelig opptreden, men noe helt annet enn den popmusikken hun bedriver nå. Den gang hadde hun gjort seg bemerket med fantastiske «Two Fish», som i en remix av Loveless ble til en genial danselåt. Ellers var det mer nedpå saker hun drev med.

Ikke nå lenger. Sigrid spretter ut på scenen og klarer ikke skjule gleden over å se et så forventningsfullt og stort publikum som hun nå har fått. Med opptredener på blant annet amerikanske og engelske talkshows har hun fått vist seg frem og står høyst sannsynlig foran en internasjonal karriere som kan smake gull. Det var en selvsikker artist som underholdt i går, og det smilet? Du vinner verden med slikt.

Det hjelper selvsagt også med et brukbart låtmateriale og en stemme som er sterk nok til å gi deg frysninger. Her var driv, profesjonalitet og kvalitet nøkkelord, men aller viktigst: Entusiasme. Sigrid har entusiasme i bøtter og spann, og det er umulig ikke å la seg rive med av den. Jeg gleder meg skikkelig til debutalbumet kommer, når nå det blir.

Etter Sigrid (og to låter med Feist) bærer det av sted til Haugerud for å låne kamera. Den eneste artisten jeg har sett meg ut som jeg går glipp av er Sampha. Synd. Jeg digger Process, debutalbumet som kom i vinter. Låter som «(No One Knows Me) Like The Piano» og «Blood On Me» er fantastiske, men forhåpentligvis byr det seg nye anledninger til å se den britiske soulartisten.

Jeg rakk akkurat tilbake til Ryan Adams, men siden han også hadde fotorestriksjoner valgte jeg en privat liten boikott. Det ble et glass vin i gresset litt bortenfor scenen i stedet med gode venner, og jeg følte at jeg fortjente en pustepause på det tidspunktet. Ryan Adams klarte seg nok også fint uten meg.

Mac DeMarco var nestemann ut på Vindfruen-scenen da Adams var ferdig på hovedscenen Amfiet. Jeg har aldri helt fått tak på den kanadiske singer/songwriteren og hans slække hybrid av jazz, soul og pop, men det er det åpenbart mange andre som har. Foran scenen er det stappfullt av unge fans, og de er dønn sjarmert av småbeduggede DeMarco. Med et fårete glis og en flaske Jameson whiskey i hånda setter han i gang med en litt fandenivoldsk innstilling til det hele, men det funker. Jeg nøyer meg dog med tre låter.

Jeg er mye mer spent på Louien som skal spille på den knøttlille Biblioteket-scenen i utkanten av matområdet. Louien er et pseudonym for Live Miranda Solberg som også spiller i nydelige Silver Lining. Hun ga seg nylig i kast med en solokarriere der hun fremfører låter som ikke passer der, og har alliert seg med Torgeir Waldemar som produsent for et kommende album.

Jeg så henne alene på Krøsset før sommeren, og det var en opptreden som krevde et visst mot. Live, unnskyld, Louien, skriver stillfarne, nakne låter, og mutters alene på scenen har hun ikke stort å skjule seg bak. I går hadde hun fått støtte av en trio med kremfolk: Torgeir Waldemar, hans våpendrager Johan Daniel Henriksen og Silver Lining-medlem Halvor Falck Johansen.

Hun hadde ikke vondt av litt hjelp, og det musikalske uttrykket utviklet seg enda mer i retning det dystre Gillian Welch/David Rawlings-aktige soundet hun mer antyder på egen hånd. Louien og hennes musikanter kjempet mot dønningene fra Gabrielle som spilte i Sirkus-teltet bortenfor, men klarte seg helt strålende. Hun skriver inderlige, vakre låter, synger nydelig, og hun valgte å avslutte helt på egen hånd. Det er tøft gjort. Jeg ser stadig mer frem til debutalbumet.

Og så, til slutt i går, The xx. For en nydelig konsert det ble! Den engelske trioen, anført av Jamie xx som spilte solo på Øya i fjor, har skapt et helt eget sound. Krysningen av melankolsk Cure-aktig pop, dempet elektronika og (med årets album I See You) rendyrket popmusikk, er mildt sagt vellykket. Det var den også på Øya i går kveld da mørket la seg over den store publikumsmassen som hadde stilt opp.

Angivelig spilte The xx så stille at VGs anmelder rapporterer om at de ble overdøvet av John Olav Nilsen og Gjengen helt der nede i Sirkus-teltet. Jeg sto ganske nær scenen og fikk ikke med meg det, men jeg ser innsigelsen. Heldigvis fikk jeg en helt annen – og åpenbart bedre – opplevelse, og elsket det jeg hørte.

Det er noe med kombinasjonen av melankoli og rytmer som virkelig tar tak i meg når jeg hører The xx. I front står Romy Madley Croft og spiller minimalistiske gitartoner, ved siden av Oliver Sim på bass. Begge synger med kjølig og begrenset stemmeprakt, men du verden så fine stemmene deres likevel er, og hvor deilig det å høre dem smelte sammen. I bakgrunnen som en slags master of ceremonies står Jamie xx selv for rytmer og synthklanger, og helheten er forunderlig vakker.

Bandets to første album xx (2009) og Coexist (2012) etablerte trioen som minimalistiske og dystre, men Jamies soloutspill In Colour (2015) ga ham tydeligvis troen på at The xx ville overleve et sterkt innslag av dansbar popmusikk. Låter som «On Hold» og «I Dare You» fra årets I See You viser at han hadde helt rett. Disse og flere andre nye låter var blandet med moderne klassikere som «Intro» (ja, det var første låt ut), «Crystallised», «Fiction», «Infinity» og «Loud Places» fra Jamies soloalbum. Jeg savnet enkelte låter som «Night Time» og «Sunset», men en avsluttende «Angels» tilgir det meste. I sum en fantastisk fin konsert. Jeg storkoste meg!

Les også: Rapport fra dag 1