Og derr var september 2024 historie, med alt det innebærer av det ene og det andre. Her skal det handle om den nye musikken vi fikk nyte godt av, og et sedvanlig utvalg av det jeg oppfatter som månedens beste nye utgivelser.

Siden vi snakker om september, tradisjonelt en måned for teppebombing av ny musikk, er det selvsagt snakk om ganske mye, og med tanke på at døgnet kun har 24 timer og at det attpåtil er en måned der vi blir avspist med fattigslige 30 dager, er det mye fint jeg ikke har fått hørt nok på. Som vanlig har jeg dog noen navn jeg føler for å trekke frem, men vit at de som ikke nevnes, ikke dermed sagt ikke hadde fortjent det. Her er sjukt mye god musikk spredt over hele spillelisten på nesten 300 titler.

Sangen jeg tror har gitt meg aller størst glede denne måneden er «Between Two Points» fra David Gilmours femte – og klart beste – soloalbum, Luck And Strange. Det er platens eneste coverlåt, opprinnelig skrevet av Mark Tranmer og nå avdøde Roger Quigley fra den relativt obskure engelske duoen The Montgolfier Brothers (som ikke var brødre), og gitt ut på deres debutalbum Seventeen Stars i 1999. Det er Gilmours datter Romany som har tatt over jobben bak mikrofonstativet, og hun har en fantastisk stemme; avdempet, kjølig og samtidig med et stort følelsesregister. Når hun synger «your guardian angel gives up the ghost» vet du at du er ille ute, men så kommer pappas gitar inn i sangens siste, instrumentale parti, og alt i hele verden blir bra igjen. Det gjenstår selvsagt å se – mye skal tas i betraktning, og vi har fremdeles litt tid igjen av 2024 – men dette kan fort vise seg å bli stående som årets beste låt for meg til tross for at den er 25 år gammel. Originalen er fantastisk, men i David og Romany Gilmours tolkning er den MYE bedre. (Det skal nevnes at denne versjonen av «Between Two Points» ble utgitt i juni som andre digitale smakebit fra Luck And Strange, men jeg bare MÅTTE ta den med på denne månedens spilleliste siden jeg på forunderlig vis klarte å misse den da den først dukket opp.)

Vi må videre. Kari Bremnes har gitt ut en fantastisk ny EP – Ennu her – og Tom Roger Aadland har spilt inn sitt nydelige nye album Lysvandring hjemme i kjellerstua i Nittedal sammen med sin trofaste våpenbror Kjetil Steensnæs. Begge føles som svært viktige utgivelser denne høsten. Den svenske melankolikeren Melissa Horns nye plate Den jag kunde blivit – den jag blev er også enestående bra.

Det stopper på ingen måte her. De nye platene til Torgeir Waldemar og Claudia Scott er essensielle, og countrytalentet Nora Legrand har endelig kommet med sitt debutalbum, finfine Paper Sky. Andre sterke utgivelser – album som singler – er kommet fra The Loch Ness Mouse, Klossmajor (denne gang med hjelp fra Øystein Greni), The Cure (første single på 16 (!) år), Laurel Lewis, Max Richter, Rossman, Utan Dom., Tindersticks, Father John Misty, Malin Pettersen, Willie Watson, Willie Nelson, Mulatu Astatke med Hoodna Orchestra, Flammer Dance Band, Reckless Kelly, Havard, Thom Hell, Jonas Alaska, Erlend Ropstad med Lars Winnerbäck, Four Tet med Ellie Goulding, Mari Boine, Nick Lowe med Los Straitjackets, Frank Hammersland med andre smakebit fra hans posthume utgivelse The Ocean Sleeps Alone Tonight som kommer 11. oktober), Slagsvold med Signe Marie Rustad, George Strait, Oscar Danielson, The The, Ine Hoem, Bjølsen Valsemølle, Kåre Indrehus, Terje Espenes, Billie Van, Lars Martin Myhre, No. 4, Haugland, deLillos og mange, mange flere.

Som alltid takker jeg artistene ydmykt for musikken og håper den vil glede langt flere sjeler enn meg. God fornøyelse!