Så var sommermåneden juli forbi. Sammen med desember er det måneden i året med minst ny musikk, men det er ikke dermed sagt tyst. Den gode musikken kommer i en evig strøm. Som vanlig har jeg samlet kremen av siste måneds utgivelser i én hendig spilleliste så du slipper, og som vanlig har det kommet masse fint.

Aller mest begeistret denne måneden er jeg for britiske Kae Tempests femte album, Self Titled. Tittelen henspiller på Tempests vei fra kvinne via ikke-binær til transmann. Self Titled er utvilsomt hans mest personlige album til nå, en makeløst fet spoken word/hip hop-plate og et oppgjør med den stigende transfobien i samfunnet, og erkjennelse av hans egen rettmessige plass i verden som akkurat den personen han vil være. «They never wanted people like me ’round here, but when I’m dead they’ll put my statue in the square», resiterer han i «Statue In The Square» og presiserer at «vi» har vært her helt fra begynnelsen og blir ikke borte. «This is peace to the kid I came after, the words of the bridge between the present and the past, I know myself at last», heter det i blytunge «Know Yourself» der han synger til et sample fra en yngre utgave av seg selv. Om det er en kjønnspolitisk plate, har den også sine romantiske sider. «Sunshine On Catford» er en nydelig kjærlighetserklæring til partneren, der Pet Shop Boys-vokalist Neil Tennant er hanket inn for å synge refrenget. Det er dypt rørende og intenst nært. Musikalsk er dette også en spennende plate med et langt mer variert repertoar enn den litt stramme, men like fullt svært gode, forgjengeren The Line Is A Curve fra 2022. Det må også nevnes at Self Titled er et vellykket samarbeid med produsent Fraser T. Smith, blant annet er kjent for sine jobber med Sam Smith, Adele, Stormzy og Bastille, og det er ganske sikkert Kae Tempests beste plate til nå. Måtte han før eller siden dukke opp på en norsk scene. Jeg har til gode å se ham opptre, og det føles stadig viktigere.

Det er kommet (minst) tre andre LP-plater den siste måneden som helt klart er spennende, men som jeg har hørt for lite på. De er Jonathan Richmans Only Frozen Sky Anyway, Ryan Davis & The Roadhouse Bands New Threats From The Soul og Paul Wellers coveralbum Find El Dorado. Fin-fine plater som jeg ikke vil uttale meg nærmere om før jeg har hørt mer.

Andre artister med fin ny musikk denne måneden er Rodney Crowell, Steve Earle & Reckless Kelly («Bad Girls» er det feteste Steve Earle har gjort på lenge, og han har spilt inn enda en single med Reckless Kelly som kommer snart), Trygve Skaug, The Divine Comedy, øyaaktuelle Hermanos Gutiérrez med Leon Bridges, Lola Young, Ruston Kelly, Mariah Carey, Trisha Yearwood, Miranda Lambert & Chris Stapleton, Blood Orange, Cody Jinks, Young Gun Silver Fox, Mike Reid & Joe Henry (veldig spent på deres kommende langspiller, kjenner jeg), Philip Bowen & Charles Wesley Godwin, Dylan Earl, Charley Crockett, Anna Of The North (tilbake på engelsk), Ane Brun, Big Thief, White Lies, Hyclerne & Gatas Parlament, Jens Lekman, Billie Marten, Nils Petter Molvær og selvsagt en drøss andre.

Takk for all den gode musikken til artistene, og god fornøyelse til alle lyttere. Kjør musikk!