Jeg har venner som i fullt alvor mener det er kommet nok musikk, at det ikke trengs mer, og gjerne også har det for seg at «alt var bedre før». For en trist holdning! Det kommer så mye bra ny musikk, i en evig strøm, at jeg går og gliser fra øre til øre hver bidige dag. Dog kan du muligens argumentere for at det blir litt mye av det gode. Volumet er enormt, sannsynligvis større enn noen gang, men kom ikke å si at vi ikke trenger ny musikk. Der er iallfall jeg svært grådig. La musikken flomme mot meg!

At det er vanskelig å få øye på unge artister som kan bli den nye Bob Marley, den nye John Lennon, den nye Jimi Hendrix, den nye Aretha Franklin eller den nye Joni Mitchell er så sin sak, men jeg skal hilse å si det kryr av dem som forsøker på både det ene og det andre, og en vakker dag kanskje kan bli størrelser tilsvarende disse legendene. Eller ikke. Så skal det sies at mange store artister også fremdeles er aktive, etter 20 år, 30 år, 40 år eller mer. Willie Nelson er for eksempel 92 år gammel og stadig musikalsk vital. Denne måneden kom hans studioalbum nummer 77 (!), Oh What A Beautiful World, en samling med sanger skrevet av Rodney Crowell (74), og det låter aldeles fortreffelig!

Som vanlig har jeg gjort et forsøk på å sortere den nye musikken for leserne av Mitt liv som Erik – og for min egen gledes skyld, skal sies – og nederst på denne siden finner du en laaaang spilleliste med den beste musikken som kom i april 2025. Det har vært en ellevilt god musikkmåned, og med mer enn 350 låter kan du trygt si at denne spillelisten bærer preg av det. Og nå, noen ord om enkelte utgivelser:

Månedens desidert mest allsangvennlige låt er The Beaches’ single «Last Girls At The Party», en sjukt catchy partybanger som minner om et kvinnelig Ramones på det mest melodiøse, en intenst kul pop-punk-låt det bør være mulig å danse til på toppen av det hele. Kanskje enda mer melodiøs er Chris Stameys nye single «I’d Be Lost Without You» der han har fått hjelp med harmoniene av The Lemon Twigs. Dette låter som den beste Beach Boys-låten Brian Wilson aldri har skrevet, en popperle som er nærmest overjordisk flott.

Om det kun var disse to sangene som var verdt å høre på denne måneden, hadde jeg strengt tatt vært fornøyd, men det er heldigvis SÅ mye mer. Malin Pettersen er for eksempel ute med «Free», første smakebit fra høstens nye album og det mest rocka hun har gjort siden solodebuten References Pt. 1 i 2018. Det er en låt som kicker seriøst ass.

Mío har sluppet siste smakebit fra sitt andre album Hva nå? (som slippes 9. mai) denne måneden, og «Kanke se for meg» er nok et eksempel på en kremlåt fra et band med en virkelig agenda. Tekstforfatter og vokalist Dionisia Fjelldalen skriver om viktige ting, og dette er en låt til alle som ser seg over skulderen i frykt for å være seg selv, om du er «kvinne, minoritet, skeiv, trans eller «annerledes» på noen måte». Hat og forakt for den som skiller seg ut og tør være seg selv er dessverre blitt veldig på moten igjen. Det ser vi for eksempel av Kristelig Folkeparti her hjemme og MAGA-slenget i Amerika, og sånn skal det ikke være. Mío sier fra, og takk for det!

Bingo Crowd – Andreas Elvenes, Svein Segtnan og Eivind Brønstad – er fra Snåsa, en bygd vi ikke forbinder med musikk av noe slag, og slett ikke depressiv disco slik de liker å beskrive det de holder på med. De lurer ikke meg. Bingo Crowd spiller ikke disco, men mørk og dyster synthpop. På sitt andre album Manners – det første på hele 17 år – er det ikke spor av hverken Chic eller Donna Summer, men tar du en dæsj Bowie anno Low, litt tidlig Human League og Orchestral Manoeuvers In The Dark, en god spiseskje med a-ha på sitt mørkeste og muligens litt Beranek, en anelse Adolphson & Falk, og avslutningsvis tar høyde for at Andreas’ stemme rett som det er kan minne om Scott Walker, har du i grunn oppskriften til Bingo Crowd. Jeg har forresten hørt Andreas synge «Montague Terrace (In Blue)» så det går kaldt nedover ryggen, så dette med Scott Walker er ikke tatt ut av løse luften. Manners er i sum en nydelig plate. Hadde jeg visst at jeg ventet, ville jeg sagt det var ventetiden, men siden dette er mitt første møte med trioen er Manners derfor mer å betrakte som en svært kjærkommen overraskelse.

Svenske Sophie Zelmanis nye plate Lake Geneva er også utrolig bra, og sangen «Back To The Sea» skiller seg i mine ører litt ekstra ut. Liker du Kari Bremnes vil du elske denne sangen og høyst sannsynlig resten av albumet også. Mer svensk musikk, i dette tilfellet også sunget på svensk, får vi høre i «Trappa til himlen», en samarbeidssingle mellom to band jeg ikke kjenner, Terra og Girl Scout. De har skrudd sammen en energisk poplåt med et fantastisk øs, et intenst driv og en melodi til å dø for. Stemmene til Karl Sundström og Emma Jansson fra de respektive bandene kler hverandre fantastisk godt og står fjellstøtt mot en vegg av gitarer.

Jeg insisterer på at Licking The Moose er et skikkelig dårlig bandnavn, men et veldig bra band, og «My Woman» er ganske sikkert det beste jeg har hørt derfra. Det er en drittøff bluesrocker med fett orgel og en groove som Tony Joe White ville vært fornøyd med. For ordens skyld nevner jeg at frontmann Lasse Karlsen også står bak det utmerkede svenskspråklige prosjektet Utan dom.

Den engelske duoen Young Gun Silver Fox kommer med sitt femte album Pleasure i morgen, men først må du høre den siste singlen «Late Night, Last Train» som er et stykke softrock så fint at det kan forveksles med den beste sangen du aldri har hørt av Hall & Oates, Albert Hammond eller Boz Scaggs. Det er en nydelig låt som leveres av en mild bris med florlett instrumentering og killer harmonier. For meg kan dette fort vise seg å bli lyden av sommeren 2025.

Og så er det alle de andre fine nye låtene og albumene som er kommet. Det kryr av dem, og jeg nevner i all vennskapelighet noen av de navnene som har gitt meg mest å juble for denne måneden. De som ikke nevnes her er ikke av den grunn funnet uverdige, men noen må likevel trekkes frem spesielt: Willie Nelson (som for så vidt også ble nevnt innledningsvis), Liam St. John med Molly Tuttle, Kristina Murray, Pug Johnson, Tre Små Kinesere, James McMurtry, Natalia Lafourcade, The Waterboys (prisen for månedens snåleste plate går glatt til Life, Death & Dennis Hopper), Eliza Gilkyson, Ward Hayden & The Outliers, Lana Del Rey, Anna Of The North, Lorde, Jon Cleary, Rialto, The Divine Comedy, Pulp, Monika Nordli, Nell Smith, Nicholas Sillitoe, Omar Østli, The Ting Tings, Marte Eberson, Miley Cyrus, Craig Finn, Flying Mojito Bros (FOR et bandnavn) med Pearl Charles, Emma-Jean Thackray, Koffee, Kae Tempest, Curtis Harding, Family Stereo, Jessie J, Maria Solheim, Xavier Polycarpe, Suzanne Vega, Ruen Brothers og ja… som nevnt, det kryr av dem.

Det denne spillelisten vitner om er at musikken aldri stilner, og at den heller ikke blir dårligere med årene. Det er fortsatt utrolig mye å la seg begeistre av, og slik vil det helt sikkert forbli. God fornøyelse, og som alltid, tusen millioner takk til artistene som gir oss så mye glede! Kjøp plater og gå på konserter med dem du liker, sier jeg bare.