Norske tangenter
En gang jeg snakket med Thom Hell og kom i skade for å omtale ham som pianist, ville han ikke vite av at han var det. Men til ikke å være pianist, er han jommen flink til å spille piano! Han har en omgang med tangentene som er misunnelsesverdig, selv for oss som ikke spiller, og på sitt nye, sannsynligvis mest ambisiøse album til dato, briljerer han nok en gang. Det kan godt hende han selv føler det er langt igjen til han kan kalle seg pianist på ordentlig, at han først og fremst er låtskriver og dernest musiker – multiinstrumentalist, skal sies – men platene hans oversvømmes nærmest av nydelig pianospill, og på A Pleasant Life topper det seg med en kolleksjon sanger marinert i arven etter Elton John, Freddie Mercury og Billy Joel.
Når jeg nå har trukket frem pianospillet spesielt, iler jeg til med å si at også gitarspillet på denne platen er imponerende. En ofte ganske skarp gitarlyd står i vellykket kontrast til myke piano- og orgeltoner, som på den nydelige «Waking Up Late» og hissige «In Love Again», og de fleste av platens 12 sanger (14 hvis vi inkluderer to korte snutter) har fine detaljer å gledes over. Og én ting til før vi går videre: A Pleasant Life formelig flommer over av vakre harmonier.
Mye tyder på at Thom Hell, eller Thomas Helland som han «egentlig» heter, puster musikk. Jeg vet om få artister som er like produktive og som tilsynelatende helt uanstrengt klemmer ut nye sanger i et nærmest skremmende høyt tempo, også uanfektet av at det ikke er penger å tjene på plater lenger, snarere tvert imot. Thom har ikke lenger det publikummet som omfavnet ham som det nye store på 2000-tallet, den gang de kastet Spellemannpriser etter ham, og plater selger ikke stort likevel, men jeg håper i det minste han klarer seg brukbart som konsertattraksjon. Det er jo også en brukbar arena for platesalg.
At han storkoser seg i studio er det iallfall ingen tvil om, og sangene kommer til ham i en jevn strøm slik at han stadig har noe nytt å by på. Avhengig av tellemåte er A Pleasant Life hans 12. studioalbum (to av dem kom i fjor) siden debuten I Love You fra 2004, og ved siden av disse har han sluppet plater med Larkin Poe, Andreas Ulvo, instrumentalprosjektet Mr. Mibbler og mer. Han gir i grunnen ut så mye musikk at det til tider er vanskelig å henge med eller i hvert fall fordype seg særlig i hver nye plate, men denne gangen har jeg virkelig satt meg ned og lyttet. Det er det mange gode grunner til at flere bør gjøre.
Siden A Pleasant Life markerer 20-årsjubileet for artisten Thom Hell, ville han lage en plate med sanger som reflekterer hele denne karrieren, men det er ikke dermed sagt at den er fragmentert eller usammenhengende. Dette er et gjennomtenkt dobbeltalbum med to plater som skiller seg nokså distinkt fra hverandre; den første ren, uforfalsket pop, den andre noe mer innadvendt, men like fullt pop den også. Det er en plate som takker en rekke artister og låtskrivere for sin eksistens, og listen ser slik ut: Paul McCartney, The Beatles, The Beach Boys, Burt Bacharach, Bee Gees, Billy Joel, Queen, Jeff Lynne, Jellyfish, Jason Falkner, Elton John, The Divine Comedy og Pogo Pops. Thom kunne godt slengt med Supertramp, 10cc og The Pearlfishers også, for å ha nevnt noen få av de andre man kan høre spor av.
Med en liste som denne kommer det neppe som et sjokk å få vite at åpningssporet «All I Wanna Do» er et melodiøst blinkskudd, en akkordtung, taktskiftende og utsøkt poplåt med cembalo som hovedinstrument og et godt McCartney-gyng, og sånn fortsetter det. De åtte sangene som utgjør den første platen er alle trygt innafor det ekstremt fengende, forutsatt at du trives i selskap med utsøkte popmelodier, spenstige akkordprogresjoner, leken tangentbruk og en utøver som gjør alt han kan for å få det han driver med til å låte som han har reist med en tidsmaskin tilbake til midten av 70-tallet og gått amok i mylderet av fine Elton John-, Queen-, 10cc-, Supertramp-, Wings- og Billy Joel-ballader.
Popmusikken til Thom Hell er sjeldent veldig spretten. Han ligger jevnt over i et mellomtemposjikt som gjør sangene hans veldig behagelige å høre på, også når han øker tempoet som i for eksempel «This Is Considered Love» og «Not Easy Living».
De tre første sangene på platen kan tyde på at Thom har tatt tidsmaskinen tilbake igjen til 2023 og skrevet tekstene etter hjemkomsten, til noen han traff der han landet i 1970-årene. «All I Wanna Do», «For Eternity» og «When We Die» handler alle om å være gammel og se tilbake på den store kjærligheten, vel å merke med litt forskjellig vinkling. Det er også et tematisk landskap Thom Hell (47) kjenner godt fra før. Jeg tror vi trygt kan si at et flertall av sangene han har skrevet i årenes løp handler om forholdet mellom to elskende, litt på godt og mest på vondt. Det er mye tapt kjærlighet i Thom Hell-diskografien, og hva hadde vel popmusikken som fenomen vært uten?
Thom har videre en melankolsk slagside verdt å fremheve, som får meg til å undres på om han har hørt det danske bandet Gangways fantastiske plate Sitting In The Park fra 1986. Denne melankolien kommer til uttrykk i de som oftest mollstemte sangene, og selv når han en sjelden gang beveger seg over i durakkorder ligger det noe sårt og litt ensomt og vaker under overflaten.
Tekstene er jevnt over veldig gode, og når det på én låt, den vakre kassegitarbaserte «I Am Just Looking At You», er noe som ikke rimer helt med resten, er det en grunn til det. Det er ikke bare arrangementet som signaliserer at vi skal over i noe nytt. Akkurat denne teksten er skrevet av Jonas Alaska, og det er en betagende, vakker hyllest til den personen du holder aller kjærest. Gjennom et spekter av skygger og solstråler, gjennom regn og torden, verdens undergang, biler som kolliderer og alskens katastrofer, ser protagonisten henført på sitt hjertes utkårede: «I am just looking at, I’m always looking at, baby it’s all that I do, just looking at you».
«I Am Just Looking At You» er en tilnærmet vuggevise, og den åpner plate nummer to som en passende intro for de fem følgende sangene som skiller seg vesentlig i form og til dels uttrykk fra de første åtte. Der den første platen er umiddelbart fengende, men likevel iblant skilter med litt «krevende» melodier og musikalske krumspring, er sangene på den andre platen mer dvelende av vesen. Det er lengre komposisjoner som er hovedbeholdningen, stykket opp med to korte instrumentalspor. Melodiene i seg selv er kanskje ikke så avanserte, men her er det andre slags strukturer og arrangementer inne i bildet.
«Been Here Before» er en mektig låt på nesten ni minutter med lange instrumentalpartier og en episk oppbygning. Den vokser i styrke og blir til slutt et beist av en låt, utspekulert vakker, og den munner ut i den ordløse snutten «As I Lay Dying» som har stjålet sin tittel fra en roman av William Faulkner. Her hører vi kun Thoms stemme i flere lag og harmonistemmer ledsaget av en knapt hørbar instrumentering.
Slik avsluttes albumets tredje side, og den fjerde og siste åpner med en tilsvarende liten snutt, denne rent instrumental, en kort meditasjon i F-dur, før det staselige tittelsporet står for tur. Her er inspirasjonen fra The Beatles ekstra tydelig med spor av for eksempel «Hey, Jude» og «A Day In The Life», uten at det dermed sagt er kliss likt disse heller. Det er bare så ekstremt åpenbart hvor inspirasjonen kommer fra. Sangen kan strengt tatt deles i to, den første halvparten forholdsvis streit, den andre med en annen struktur og en ferd mot klimaks lik den i «Been Here Before», men som melodisk sett ligger veldig nært Neil Hannons The Divine Comedy-sanger. Det låter høyreist og stolt, med en fortellerperson som etter å ha reflektert rundt tapet av sin kjære, benytter siste del av sangen til virkelig å feire det de to en gang hadde og avslutter slik:
For the times we never knew
That the reason we were blue
Was just because we shared a pleasant life
Det er mye å si om tilværelsens uutholdelige letthet, og den rommer vel til syvende og sist også popmusikken og dens primære funksjon som er å underholde. Men så er det imidlertid slik at for enkelte av oss er musikken viktigere enn for andre, og platens siste sang, «Keep Playing», er ikke bare platens beste. Den er slik jeg oppfatter den ren Kunst. Med stor K.
«Keep Playing» er en forunderlig komposisjon. Den åpner pent og pyntelig med et forsiktig gitarakkompagnement til Thoms mange lag av harmonistemmer som fremmer en bønn om at alle må fortsette å synge sine sanger og spille sin musikk, før et piano glir inn og gir litt mer farge. Freden råder en kort stund, og så, når han begynner å synge på den korte teksten for andre gang, kommer et drønn, et musikalsk jordskjelv, og sangen forvandles til et blytungt monster, med en trommeslager – Gunnar Sæther – som må være farlig nær å slå tvers igjennom trommeskinnene. Plutselig har vi fått Queens mektige «The Show Must Go On» inn i stua, koblet med Godspeed You! Black Emperor- eller Sigur Rós-inspirasjon som vi ikke har vært i nærheten av tidligere på platen. Etter hvert beveger sangen seg inn i nye spor, nå med en annen trommeslager – Bjørn Sæther som ikke er Gunnars bror, så vidt jeg vet – og får en mer harmonisk avrunding. Det er en fantastisk låt!
De aller fleste som hører A Pleasant Life vil gjøre det digitalt, og «Keep Playing» er den perfekte avslutningslåt. Det er en siste kraftutblåsning, et naturlig klimaks. Men for oss som sitter med vinylen skjuler den faktisk et «hemmelig» bonusspor, som kanskje eller kanskje ikke heter «Man Down». Sangen låter kan hende som en uvesentlighet etter en så sterk låt som «Keep Playing». Det er en adskillig mer lettbent sak som er veldig McCartney-, eller kanskje heller Harry Nilsson-inspirert, men den er om ikke annet en hyggelig bonus å få i fanget. Den er nok inkludert her fordi den egentlig ikke passer inn i helheten på platen, men en ekstra Thom Hell-låt skal man uansett aldri kimse av.
Er vi på vei inn i en gullalder for norske dobbeltalbum, mon tro? Etter fjorårets imponerende utgivelser fra Vidar Vang & Bandet og Sondre Lerche, føyer A Pleasant Life seg, prikkfritt produsert av Thom selv og hans gamle våpendrager Even Ormestad, inn i noe som kan minne om en parademarsj av slike verk. Det er et ambisiøst format, men for mange artisters vedkommende er det også resultat av en kreativ overflod som bare sjelden kommer dem til nytte. I CD-platenes storhetstid skulle plutselig «alle» fylle hele den tilgjengelige plassen med låter – 74 minutter – og det ga oss mye overflødig musikk, for å si det pent. Til sammenligning tikker A Pleasant Life inn på 60 velfylte, gjennomarbeidede og usedvanlig iørefallende minutter. Verdt å notere seg er også det flotte utbrettcoveret med et maleri av den britiske 1800-tallskunstneren Charles Law Coppard på fronten, tekstene trykket pent på innsiden, og alt som trengs for at det skal kunne kalles et ordentlig dobbeltalbum.
Thom spiller det meste av tangenter og gitarer selv, pluss en del annet, og får habil hjelp fra andre musikere her og der. Ytterligere to trommeslagere – Bjarte Jørgensen og Olaf Olsen – er med på moroa, Even Ormestad spiller bass på noen låter, og andre gode bidragsytere er Vidar Ersfjord, Katrine B Yttrehus, Sigurd Thomassen, Andreas Ulvo, Morten Martens, Tommy Kristiansen og Bjørn Ole Rasch.
Jeg tar sjansen og utroper dette til Thom Hells beste plate. De 20 årene som har gått og all musikken han har skrevet og spilt har ledet frem til A Pleasant Life, (den foreløpige) kulminasjonen av en formidabel innsats i musikkens tjeneste.
