Norges svar på Jeff Lynne?
Er det én ting ingen skal behøve å lure på, så er det at den norske americanascenen er mangfoldig. Det skal i sakens anledning også understrekes at americana er et nyttig samlebegrep, vel så mye som eller mer enn, en egen sjangerbetegnelse. Kall det gjerne en musikalsk forundringseske som ikke lar seg innskrenke av dogmatiske holdninger eller innfallsvinkler, der svært mye er «lov» uten at man så lett kan argumentere for at det ikke er americana. Med en form for klassisk låtskriverhåndverk i bånn, er det mulig å pakke en sang inn i et nesten hvilket som helst uttrykk og fremdeles benytte den samme merkelappen. Ingen kan beskylde for eksempel Hollow Hearts, Ida Jenshus, Torgeir Waldemar, Louien, Signe Marie Rustad og Sweetheart for å ligne spesielt mye på hverandre, men fellesnevneren er at det aller meste de skaper fint kunne vært arrangert som countrylåter (hvis det ikke alt er det) og at de av forskjellige slags praktiske hensyn kan kalles americanaartister. Flere av dem gjør også mye forskjellig innen sine respektive nedslagsfelt, og rører dermed litt ekstra i gryta.
Det hjelper altså med et åpent sinn når du skal forholde deg til norsk americana – av enkelte også kalt nordicana – og det er ikke mindre nødvendig når jeg her og nå har gleden av å presentere et splitter nytt artistnavn, SJ Sveen, og en splitter ny subsjanger. SJ Sveen kaller musikken sin synthicana, og hvorfor ikke? Basert på den brillefine debutsinglen «We Used To Be Dancers» velger jeg dessuten å kalle opphavsmannen Norges svar på Jeff Lynne, av minst to årsaker – at det låter veldig «lynnesk» og at han gjør alt selv. Om han forsvarer tittelen med kommende utgivelser vil vise seg.
Et stort, åpent lydbilde viser vei inn i en sang med klare referanser til 80-tallets Electric Light Orchestra, til Traveling Wilburys og til produksjonene Jeff Lynne gjorde for kompisene Tom Petty og George Harrison da han produserte dem i samme tiår. Vi kan legge til en melodiføring verdig en ABBA-sang, og et arrangement som muligens ligger farlig nær dansebandsjangeren, men aldri tipper over. «We Used To Be Dancers» er i sum en perfekt poplåt forkledd som americana, eller var det en perfekt americanalåt (eller countrylåt?) forkledd som popmusikk? Valget er fritt.
Bak navnet SJ Sveen skjuler det seg en herre med fullt navn Stian Jørgen Sveen, til daglig å finne i Lucky Lips, og en musiker som normalt trakterer den elektriske gitaren som om livet står på spill. Han er venstrehendt, og med fyldig skjegg, trailersjåførcap eller cowboyhatt og en alltid uanstrengt tilstedeværelse, er han lett gjenkjennelig på scenen. Når musikken tar tak i ham er det som han og gitaren blir ett i en symbiose der alt handler om musikk – og kun det.
Med den beskrivelsen på minnet blir «We Used To Be Dancers» selvfølgelig en stor overraskelse. Det er en følsom og melankolsk låt med velklingende kassegitar, pedal steel og synthesizere i oppsiktsvekkende vellykket samklang. Er ikke dette synthicana, hva skulle være det da, liksom? I den velskrevne teksten møter vi en protagonist som ser seg tilbake til en bekymringsløs ungdomstid uten ansvaret med å plukke opp barna etter jobb, uten en sjef som er dust og uten en rygg som holder på å ta knekken på ham:
We used to be dancers, moving slow When the lights were turned down low We used to be dancers, swinging fast With our shadows cast on to the walls in the room Where they battle with the neon loom We used to take chances We used to be dancers
Slike refreng får du ikke servert hver dag. Det er godt artikulert, godt rimet og godt fremført, men aller best er at det så jævlig fengende. Det er et refreng som både i tekst og form gir deg umiddelbar lyst til å kaste deg ut på dansegulvet, til tross for at «We Used To Be Dancers» på ingen måte er den beste danselåta jeg har hørt i mitt liv. Uten å ha prøvd det selv vil jeg dessuten anbefale å spille den høyt i bil. Da kan du i hvert fall ikke danse, men du kan slå takten og synge med av full hals. Jeg bare vet det vil funke.
Sangen er også god bevisføring for at synthesizere og digitale innspillingsmetoder kan ha i seg radiatorer av varme. Den har et lydbilde som appellerer til det menneskelige i oss, alle synther til tross, og når vi også vet at avsenderen er en mann som er over gjennomsnittlig glad i instrumenter laget av tre, oppleves det ikke mindre overbevisende. Stians vokalprestasjoner er i så måte også til god hjelp. Han hadde sikkert blitt stemt ut fra en TV-sendt talentkonkurranse – og det hadde nok Jeff Lynne også – men han har en stemme som inneholder nærhet, trøst og empati, et instrument i seg selv, der vi hører tilstrekkelig mange nyanser til at han kan løfte en i utgangspunktet skikkelig fin poplåt til å bli enda litt finere. Han spiller og synger og har skrevet hver eneste tone av denne sangen selv, og fremstår som noe langt mer enn en tilfeldig debutant, noe han med sin bakgrunn heller ikke er når alt kommer til alt. Jeg er ikke et sekund i tvil om at «We Used To Be Dancers» vil stå igjen som en vesentlig del av lydsporet til sommeren 2021 når vi ser oss tilbake.
