Norges beste countryband er tilbake
Det finnes mange gode countryutøvere i Norge, men om noen kan dunke ut Country Heroes er tvilsomt. Og det er først når kvintetten vender tilbake med sin tredje plate etter syv års pause at det demrer hvor stort savnet faktisk har vært.
Da Country Heroes – anført av sangeren og låtskriveren Jørund Vålandsmyr – debuterte med platen Southern Insecurity i 2017 var det som om tiden stoppet opp, eller rettere, som om noen hadde skrudd tiden minst 50 år tilbake, til den gang Nashville var synonymt med Grand Ole Opry og tradisjonell honky tonk-country. Country Heroes plasserte seg i et musikalsk landskap der navn som Ray Price, George Jones, Tammy Wynette, Hank Snow, Patsy Cline, Loretta Lynn, Hank Williams, Kitty Wells og andre kremfolk definerte countrymusikken som sjanger. Ikke for å kritisere alle som har kommet etter dem for å ville gjøre andre ting – langt ifra – men det var noe utrolig befriende over å høre Jørunds gammelmodige sanger fremført av et band med den mest utsøkte sjangerforståelsen som er mulig å oppdrive.
Etter den omtrent like fete oppfølgerplaten Honky Tonk Tears utgitt i 2018, ble det stille. Ikke fra hovedpersonen som valgte å konsentrere seg om det norskspråklige bandet Jørund Vålandsmyr & Menigheten som er langt mer utfordrende å sjangerplassere og for øvrig ga ut sitt beste album i fjor, nydelige Bakgårdsgater, men Country Heroes var tilsynelatende lagt på hylla. Stor var derfor gleden da singlen «Edge Of The Sun», en duett med rockabillyvokalisten Sophie O’Dell, dukket opp i 2023. Riktignok var denne langt mer rocka enn bandet tidligere hadde fremstått som, men det er like fullt en strålende låt som nå, mer enn et år senere, er plassert som åpningskutt på A Place To Part, Country Heroes’ tredje LP-plate.
«A Moment Without Tears» og påfølgende «Past The Chorus (That I Crashed)» er mer gjenkjennelig Country Heroes, trygt plassert i den nærmest uforskammet melodiøse countrygryta de driver og rører i. Særlig sistnevnte, som attpåtil modulerer med en halvtone på tampen som får den til virkelig å skyte fart, er klassisk honky tonk og en av bandets aller fineste sanger til nå.
Sånn fortsetter det på det som er blitt en svært variert og, innenfor gitte rammer, eventyrlysten plate. «Endless Night» er noe i nærheten av Roy Orbison, med Bjørn Haglund som en moderne Buddy Harman på trommer, og «Carry On» er en countrysviske som Willie Nelson kunne ført i pennen. Den humoristiske «Pancakes» er noe helt annet igjen, en feiende flott zydeco-inspirert danselåt med selveste Stian Carstensen på trekkspill, og «Hard Time Settling In» er countryrock som får meg til å minnes salig Hal Ketchum. «Rich Home Ground» har også noe av dette up tempo «orbisonske» ved seg i starten, men glir over i en mer bluegrassaktig retning. «Misery By My Side» ivaretar tradisjonalismen igjen på en utsøkt måte, og det slår meg at det er når Country Heroes er på sitt mest «gammeldagse» de er best. «Hey bartender, pour me one more round», synger Jørund til et komp som er så stødig og solid at du kan bygge en skyskraper på det. Avsluttende «The Kinda Man I Am» har mer enn et anstrøk av texmex over seg, og får et ekstra løft med Torstein Nystrøms strøkne mariachitrompet.
For øvrig skal bandmedlemmene ha en voldsom honnør og stor ære for det flotte sluttresultatet. Ved siden av Haglund og Vålandsmyr som allerede er nevnt, består Country Heroes av gitaristen Daniel Vidarson Gullien, Ivar Brynildsen på bass, og pedal steel-fenomenet Tore Blestrud som også spiller nylonstrenggitar, barytongitar og mye annet. Med bakgrunn fra Oslos countryscene i et par mannsaldre skal det godt gjøres å finne et ensemble med tilsvarende autentisitet og som er bedre egnet til å gi Jørunds eminente låter behandlingen de fortjener.
La oss dermed ønske Norges beste countryband velkommen tilbake. Jeg håper virkelig ikke det skal gå ny syv år til neste plate.
