No empty bench in Soho Square – takk til Kirsty MacColl
Hver gang jeg er i London må jeg ta turen innom Soho Square og vise Kirsty MacColl ære. Hæ? tenker du kanskje, men nå skal du høre: Kirsty MacColl (1959-2000) var den kanskje mest spennende kvinnelige låtskriveren og artisten Storbritannia har frembragt noen gang, og hennes meningsløse død forårsaket av en skroting som kjørte speedbåt i forbudt farvann der Kirsty befant seg, er blant popmusikkens store tragedier.
På en av benkene i Soho Square, i hjertet av Soho, i hjertet av London, er det skrudd fast en minneplakett til Kirstys ære med den enkle påskriften Kirsty MacColl 1959 – 2000 «One day I’ll be Waiting There, No Empty Bench in Soho Square». Sitatet er hentet fra en av hennes vakreste sanger, den såre kjærlighetsballaden «Soho Square» fra albumet Titanic Days fra 1993.
Her kan du se en nyhetsreportasje fra innvielsen av benken:
Så da jeg var i London sist helg og befant meg i nærheten måtte jeg dra med Helle bort til benken for ørtende gang. Det er ikke mange månedene siden jeg var her sist og viste benken til min gode venn Ronnie da vi var i London for å «cutte» platen han har laget med bandet sitt, Giske, men en ny tur var påkrevd, ikke minst fordi jeg gjerne ville skrive noen linjer om Kirsty og lage en spilleliste med noen av hennes beste innspillinger som du finner under her. De fleste er perfekte Kirsty-originaler, men det er også noen få coverversjoner og gjesteopptredener her, hvorav den mest kjente naturligvis er «Fairytale Of New York», The Pogues’ eviggrønne julesang der hun synger duett med Shane MacGowan.
Sangene til Kirsty er finurlig popmusikk (eller salsa eller country eller hip-hop eller whatever) med et tekstunivers som er smart, morsomt, underfundig og veldig London. Hun vokste opp i Croydon sør i den britiske hovedstaden, og London var tydelig til stede i veldig mye av musikken hun skrev. Tenk på henne som en kvinnelig motsats til Ray Davies fra The Kinks, Ian Dury eller Chris Difford og Glenn Tilbrook fra Squeeze. Hun ga dumme menn verbale ballespark, samtidig som hun skrev skjøre kjærlighetssanger til dem, som nettopp «Soho Square». Hun skildret raringen i «There’s A Guy Works Down The Chip Shop Swears He’s Elvis» og hjemløse i New York i «Walking Down Madison» der hun prøver å si noe om hvor kort det er mellom «the sharks in the penthouse to the rats in the basement».
Kirsty MacColl har ikke noen spesielt stor produksjon bak seg. I løpet av en 20 år lang platekarriere kom det bare fem album og en håndfull singler. På denne listen får du de beste sangene hennes, 30 i tallet. Det er sanger som aldri vil dø.
