Nick Cave kom, så og vant

For en forestilling! Nick Cave And The Bad Seeds vendte tilbake til Norge for første gang siden 2017 da de spilte i Oslo Spektrum foran et ekstatisk publikum som ikke helt klarte å tro at det de var vitne til var sant. Den konserten står fremdeles for meg som den sannsynligvis aller beste konserten jeg har vært på, og jeg har vært på noen konserter i mitt liv, inkludert en god del med Nick Cave And The Bad Seeds, første gang på Vikateatret i 1985. Var det like bra i går? Sannsynligvis ikke, men det var ikke ekstremt langt unna heller.

Nick Cave er en artist som alltid har vært bra, omtrent helt fra starten, og iallfall fra og med The Birthday Party som så dagens lys i 1980. Men det som er oppsiktsvekkende og nokså uvanlig, er at Cave i disse årene egentlig bare er blitt bedre og bedre. Selvsagt har det svingt litt opp og ned, men etter å ha lagt heroinen på hylla og tatt et annet grep om tilværelsen har han innsett at det er kunstner han er – og at han er en kunstner med behov for struktur og disiplin. Det har blant annet, paradoksalt nok vil enkelte mene, ført til at han går på «kontoret» daglig i de periodene der det er mulig, iført pent tøy og da helst dress, med vanlig arbeidstid som alle andre. De siste ti årene eller deromkring har sett voldsom utvikling, mye takket være samarbeidet med multiinstrumentalisten og komponisten Warren Ellis, Caves bestevenn og høyre hånd i ett og alt. Sammen har de gjort The Bad Seeds til et band i en enda sterkere utvikling enn tidligere, skapt musikk til et betydelig antall filmer, og kom i fjor med albumet Carnage. Det kunne vært et Bad Seeds-album, men var i stedet kreditert de to. Ellis har vært medlem av bandet siden 1994, men aldri vært så involvert som de siste ti årene. Det har helt åpenbart vært en styrke.

De siste årene har Cave også hatt sin Conversations-turné der han kun armert med flygel og seg selv, svarte på publikums spørsmål. Han besøkte Oslo Konserthus i 2019, og det var en magisk forestilling. I kjølvannet av turneen startet han bloggen Red Hand Files der han fortsetter å svare på spørsmål, mailet til ham av tilhengere verden rundt. Abonnerer du ikke, må du gjøre noe med det sporenstreks.

Konserten i går føyde seg fint inn i rekken av turneer der vi ser Cave praktisk talt bli bedre og bedre, gang for gang. At det ikke var like fantastisk som for fem år siden, skyldtes nok først og fremst konsertens første del som foregikk i dagslys. Jo mer mørket la seg over Tøyenparken, jo «riktigere» syntes konserten. Jeg er veldig lei av å se Cave omtalt som en slags yppersteprest der han kontinuerlig vandrer blant publikum og involverer dem i hver eneste låt, men jeg ser jo også hva som menes. Men i den grad vi her snakker om en «Church of Cave» er den til vel så mye for hans egen del som for publikum. Han får næring og inspirasjon på denne måten, hvilket også er årsaken til at han har Red Hand Files gående. For Cave er det en form for terapi, også på grunn av at han de siste årene har mistet to sønner. Sterkere mennesker har gått til grunne av lignende årsaker, men han finner en åpenbar flukt i kunsten og i publikumskontakten.

Det sprutet ild av Cave og bandet da de entret scenen klokken 20.45 i går, et kvarter før «normal» spillestart for Øyas headlinere, og kastet seg ut i en frenetisk «Get Ready For Love», fulgt av «There She Goes, My Beautiful World» og «From Her To Eternity». Det var brutalt og knallhardt, men etter denne eksplosive innledningen begynte nyansene å gjøre seg gjeldende. Å snakke om et greatest hits-sett i Cave-sammenheng er meningsløst, han har så mange sanger som kunne kledd den beskrivelsen, men det var en sterk rekke de presenterte. Bare å få «Tupelo», «Red Right Hand» og «The Mercy Seat» på rappen, burde være nok til å ta pusten fra de fleste. Svært gledelig var også at de spilte «White Elephant» fra Carnage, en av fjorårets fineste låter. Det var også spennende å bli presentert for «Vortex», som er å finne på den andre B-side- og outtakes-samlingen til Cave og bandet som også kom i fjor. I sum var det en konsert som er blant de aller beste jeg har sett på Øya, og det sier jo litt.

Gårsdagen var imidlertid proppfull av strålende konsertopplevelser. Mall Girl var første band ut, på Vindfruen, og slo meg fullstendig i bakken. Oslokvartettens kunstpop har ikke helt truffet meg tidligere, men når jeg endelig fikk sett hva de er gode for på en scene, fikk jeg en smule hakeslepp. Låtene trådte frem på en annen, tydeligere og mer intens måte, og jeg kan ikke annet enn å la meg imponere over såpass unge musikere som er så sjukt dyktige på instrumentene sine. Veslemøy Narvesen er den stødigste unge trommeslageren jeg har sett på år og dag, og når hun og bassist Eskild Myrvoll setter inn støtet skal det godt gjøres å henge med i svingene. Det klarer så til de grader gitarist Iver Armand Tandsether og vokalist og tangentspiller Bethany Forseth-Reichberg. Mall Girl var helt vilt bra.

Å se Signe Marie Rustad er alltid en glede. I går var hun – som vanlig – velsignet med et fantastisk band, med et kremoppbud av gjesteartister. Sander Eriksen Nordahl har klart kunststykket å erstatte Annar By som fast gitarist, og ellers spiller Njål Uhre Kiese og Alexander Lindbäck bass og trommer, mens tangentene ivaretas på beste manér av superdyktige Bjørge Verbaan. Når du så får med deg «Northern Belle» Stine Andreassen og Live Miranda Solberg alias Louien, begge også del av Silver Lining, og produsent og artist Kenneth Ishak på perk, har du klart å samle litt av et lag. Det korte settet nådde som vanlig et høydepunkt med atter en gåsehudfremkallende fremføring av «Die With Your Boots On», men ble så – jubel og glede – fulgt av to helt ferske låter fra det kommende fjerdealbumet (2023), «Hello It’s Me» og en som kanskje eller kanskje ikke heter «The Rest Of Our Days». Førstnevnte hadde noen aldeles himmelske harmonier, og sistnevnte hørtes ut som en potensiell pophit. Det skal bli spennende å høre dem igjen.

Derfra gikk jeg til Charlotte Dos Santos’ utsøkte og sofistikerte jazz-soul-r’n’b-pop. Hva kan man si annet enn at det låter utrolig fint? Selv om det ikke er musikk som treffer meg som en knyttneve, låter det helt plettfritt og kler den vakre solskinnsdagen helt perfekt. Rett og slett en god Øya-opplevelse.

Da jeg så Myra på Øya for fire år siden ble jeg umiddelbart fan, og hun dro på med et enestående vellykket og intenst sett i går. Med et solid band og fantastiske dansere skapte hun liv og røre så det holdt. Etter en spesielt hektisk økt kommenterte hun lakonisk «Ikkje prøv å dans og syng samtidig, det er en dårlig idé», men for oss i publikum fungerte det aldeles utmerket. Blir du ikke i godt humør av å oppleve Myra, er det noe alvorlig galt med deg. Hun har suverent catchy låter, og er i mine ører blant norsk hip-hops sterkeste navn.

En kul instrumentpark fylt av lekkert vintageutstyr er dessverre ikke nok til å kamuflere at det irske rockbandet Fontaines D.C. har en seriøs manko på gode låter. Da er Michael Kiwanuka en helt annen skål. Hans nydelige popsoul står fjellstøtt på arven fra Bill Withers, Marvin Gaye, John Martyn og Nick Drake, men i moderne form.

girl in red, da? Hva kan man si? Siden forrige gang Marie Ulven opptrådte på Øya, i 2019, har hun opparbeidet seg en rutine som er helt vill. Selv om hun koketterer med at det er litt krevende å henvende seg til et publikum på norsk siden hun er blitt så vant til å spille utenlands, eier hun både scenen og tilhørerne. Med en helt insane entusiasme beviser hun hvorfor hun er blitt et verdensnavn.

Det er heller ikke så mye å utsette på innlevelsen til Jarvis Cocker som fronter sitt stadig nokså ferske bandprosjekt Jarv Is. Det går unna så det griner med åpningen som er en latterlig catchy versjon av Pulp-klassikeren «She’s A Lady» og deretter Jarv Is’ debutsingle «Must I Evolve?».

Alt i alt en kjempedag på Øya, med Nick Cave And The Bad Seeds som kronen på verket. Herfra kan det – dessverre – bare gå en vei, men jeg tenker det blir plenty gode opplevelser i Tøyenparken også i dag og i morgen.